Hvis du vil vite sannheten, er det bare å høre på katten.

Den lyver ikke. Den smisker ikke. Den gjør som den vil. Så da vi flyttet i vinter, visste vi at vi var godtatt da naboens katt bestemte seg for at han skulle bo litt hos oss. Han er fortsatt naboens katt, og han vet at ingen elsker ham høyere enn matmor. Men han liker seg hjemme hos oss også, spesielt blant alle bøkene i bokhyllene. Favorittstedet er blant historiebøkene mine, og da han la seg til å sove der, forsto jeg at han måtte være svært intelligent. For hva er vel bedre enn historie og bøker?

Katten heter Muskat og er en ung herremann. Han bruker balkongen vår som utkikkspost, og han spaserer inn som om han eier stedet. Og det gjør han vel egentlig, siden han er katt. Det er jo han som bestemmer. Muskat bruker også det sleipeste trikset i (katte-)historien: Han maler og koser. Og maler og koser og maler og koser og maler og koser HELE TIDEN. Jeg har aldri møtt en mer kosete katt. Han maler bare du ser på ham. Og han lar deg ikke være i fred før han har fått kos. Masse kos.

Kan du tenke deg noe koseligere?