Stine S. Samuelsen har vært på hytta i helga og funnet frem de utallige strikkeprosjektene sine. Kanskje du kjenner deg igjen? 

Innimellom får jeg litt for god hjelp av hunnkatten Ophelia når jeg skriver på Forglem meg ei. Men denne helgen har jeg hatt skrivepause og vært på hytta. Uten katter, men med hund. Det ble en fysisk helg med myyyye snømåking.

Med på hytta hadde jeg og med et par votter som mormoren min strikket en gang for lenge siden. De skal få ligge framme som pynt.

Men de vakre vottene ble og en påminnelse om alle uferdige strikketøy jeg selv har … Jeg er nemlig litt for god til å sette i gang med nye prosjekter … og ikke like god på å gjøre dem ferdig.

Jeg har et strikkeprosjekt på hytta, nemlig en Fana-kofte. Den begynte jeg på i høst.

Og denne kofta som jeg har holdt på med hjemme, er så godt som ferdig. Bare ett belegg og knapper gjenstår. Likevel har den bare blitt liggende i håndarbeidskurven. Sukk.

Og dette skal bli en jakke. Begge ermene er ferdige, men det er såååå kjedelig med den hvite bolen som strikkes fram og tilbake. Mon tro når den blir ferdig?

Og på denne genseren er også armene ferdige, og jeg har kommet mer enn halvveis på bolen. Jeg tror den blir veldig fin. En eller annen gang …

Laura har og sine små håndarbeidsprosjekter. Og også hun blir innimellom grepet av dårlig samvittighet når hun tenker på alt hun ikke får gjort ferdig. Særlig navneduken til Vesle-Anders er det tungt å tenke på at hun fremdeles ikke en gang har fått begynt på. Kanskje blir det bedre når Forglem meg ei er ferdigskrevet? Både for Laura og for meg? Da kan hun få være i fred for alle mine forfatterkrumspring som hiver henne ut i ulike vanskeligheter – og jeg kan få ro til å strikke ferdig. Kanskje.

Strikkeglad klem fra Stine – og Laura.