Det er mange, mange som gleder seg til at Morshjerte 30 er i salg 22. mai, så nå i påsken korter vi ned ventetiden litt.
Årets påskelektyre på Serieliv.no er hele det første kapittelet av Når himmelen faller ned!
Kos deg, og GOD PÅSKE! 
FØRSTE KAPITTEL AV MORSHJERTE 30 – NÅR HIMMELEN FALLER NED
Soveloftet på Høgås, september 1955
Hvor stille kunne stillhet bli? undret Oda. Soveloftet var så stille som om de som var der inne ikke levde – ikke noen av dem. Som om de alle var blitt til saltstøtter.
Det var Mathilde som brøt stillheten. Hun satt med den lille tett inntil seg – som for å gi av sitt liv og sin varme til det skjøre livet som lå stille og livløst inntil henne.
– Gud, nei! Det kom som et skrik – men et skrik nesten uten lyd. Det var mer som en hviskende bønnfallelse til en Gud som ikke lyttet. – Ikkje enno! Ikke tak ho frå oss enno, Gud!
Oda kastet et fort blikk på Mathilde. Lurte på om hun skulle gripe inn på noe vis, om hun skulle forsøke å få det skjøre livet til å puste igjen – enda en liten stund. Men hun rørte seg ikke av flekken, for hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun hadde aldri vært med på noe som dette før.
Hun snappet etter været da det sank inn i henne: Nå var det over. Nå var det slutt. Det var ikke mer å gjøre. Tragedien var et faktum.
Hun så på Mathilde og den lille – så hvordan Eivind la armene beskyttende rundt dem begge, uten et ord, som om han stilltiende godtok Guds dom. Men han gråt – lydløst. Oda så det gjennom sløret av sine egne tårer, og hjertet hennes slo så tungt av sorg, medynk og fortvilelse – det var nesten som om det ville slutte å slå, det også. Som om livet var i ferd med å ebbe ut av henne.
Sukket – det underlige, stille sukket – brått var det der igjen! Det var nesten uhørlig, likevel lød det som et tordenskrall i Odas ører. Hun for sammen, som om hun hadde fått støt. Mathilde rykket også til. Åndeløst kikket hun ned på barnet og la en varsom hånd mot fuglebrystet. Eivind hikstet til, hvit og grimete i ansiktet.
– Ho lever! Mathilde så opp. Øynene hennes skinte som i feber, tårevåte og rødkantede. Det så ut som om hun hadde en glorie rundt hodet, tenkte Oda, men det måtte være et synsbedrag. Det skyldtes nok at hun så alt uklart og tåkete gjennom tårene.
– Ho lever, Oda! Ho puster!
Oda vaklet mot sengen. Mathilde hadde rett – den lille piken levde! Brystkassen hennes hevet og senket seg nesten umerkelig, og det var kommet et lite rosa skjær i det vesle ansiktet – om ikke det også bare var et synsbedrag, da.
Oda visste ikke hva hun skulle gjøre. Skulle hun ta barnet opp? Stryke rytmisk over den lille brystkassen og blåse luft inn i henne, slik hun hadde sett Maja gjøre? Eller skulle hun prøve å få i henne litt mer sukkervann? Hun ante ikke! Hun sto der, skrekkslagen og lammet. Hun savnet desperat jordmorens erfaring, ro og handlekraft.
– Skal e forsøke å dryppe i ho litt meir sukkervatten, trur du?
– Nei, svarte Mathilde lavt. – Du skal løp ned og ringe Maja og sei at ho skal komme tilbakers
så fort ho kan. Men ellers gjer vi ikkje noko anna. Litla skal bli liggand her, inntil meg. Så får resten vara opp til Gud.
Ja, for det hele var vel bare en liten utsettelse, tenkte Oda fortvilet. Men hun løp ned den bratte soveloftstrappen og ringte til Maja, selv om hun fryktet at den lille ville være død før hun selv rakk opp på soveloftet igjen – og i alle fall lenge før jordmoren var tilbake.
Men hun tok feil. Sekundene gikk – minuttene gikk. Maja kom tilbake og fikk i den lille litt mer sukkervann, før hun igjen la bylten i Mathildes armer. Månelyset lekte og danset så ubekymret over veggen, og de store stjernene på himmelhvelvingen speilte seg i den nattsvarte fjorden. Det var en vidunderlig vakker natt, tenkte Oda vagt, da hun kastet et fort blikk ut av vinduet. En natt for et Guds under!
Det var egentlig ikke mulig at et så lite, skjørt og for tidlig født barn kunne overleve. Ikke på et velutstyrt sykehus engang – og slett ikke på soveloftet på Høgås. Men natten vek langsomt for høstsolens glitrende lys på fjellsidene – og så inn gjennom soveloftsvinduet. Og lille Angela pustet fortsatt – kort og fort, men hun pustet.
Maja hadde fått klemt litt melk ut av brystene til Mathilde, og dryppet dråpe for dråpe inn i den lilles munn. Hun hadde problem med å svelge, så mye rant utenfor – men litt fikk hun da i seg. Så ble hun gitt tilbake til Mathilde, som lå stille og døste – blek og utkjørt, men likevel vakrere enn Oda noen gang hadde sett henne. Hun hadde ingen glorie om hodet, som Oda mente å ha sett – men det lyste av henne likevel. Det virket nesten overjordisk, tenkte Oda.
– Det er eit under, det her, sa Maja utpå morgenkvisten, da hun hadde fått vasket og stelt Mathilde, og fått i henne litt buljong og et glass melk. – Men kor lenge det går, det her … Hun ristet sakte på hodet.
– E veit det, Maja, svarte Mathilde. – E veit at Gud kan hente ho til seg ka tid som helst. Men e er takknemleg for kvart minutt vi får ha ho. E ligg her og samler opp minner som e skal leva på når … Hun tidde brått, og kysset det lille hodet som stakk opp fra teppet.
Maja laget en vaktordning, for det måtte være noen hos Mathilde og barnet hele tiden. Maren og Olaug stilte opp. Oda var hjemom og fikk dusjet og skiftet og spist, og sovet noen timer. Så var hun tilbake på Høgås. Maja måtte ned på sykestua av og til, men hun kom alltid tilbake.
Legen kom også innom, og ristet undrende på hodet. – Jeg forstår ikke noe av dette, innrømmet
han. – Men vi kan ikke gjøre noe annet enn det vi gjør, for det ville være helt uforsvarlig å sende mor og barn på sykehuset. Vi får bare håpe at det går bra, sa han og kikket på den lille.
Oda så at han hadde liten tro på det, men han sa det i alle fall ikke.
Eivind tok opp igjen gårdsarbeidet sammen med Johannes, men han var innom soveloftet i mange timer, både dag og natt. Han satt ved sengen og holdt om de to som lå der – hvisket gode og trøstende til Mathilde, og strøk en varsom arbeidsneve over hodet til den lille datteren sin. Oda så hvordan angsten og mangelen på søvn preget ham, og hjertet hennes gråt for broren.
En ettermiddag da hun skulle hjem fra Høgås, møtte hun ham på kloppen. Hun slo armene om ham og klemte ham. – Du må prøv om du kan få sova litt, Eivind, sa hun. – Og du lyt ita. Ho Mathilde treng til deg. Du må ikkje dett sammen! Om det her går gale … Hun kjente hvordan han stivnet, og så opp på ham. – Du veit at det ikkje er sekkert enno. Ho lever på lånt tid, velsedråka. Ho er aldeles for lita, og kjøle skjør.
– E veit det, svarte han hest. – E treng ikkje til å minnest om det, Oda.
– Jau, det gjer du. Det gjer vi alle, så vi ikkje går under om ho ikkje …
– Ka har vi gjort for gale, ho Mathilde og e, som gjer at vi fortjener det her? Stemmen hans
var bitter.
– Det er da ikkje di som har skyld, sa Oda.
– Det er ingen si skyld, det her. Det er berre slikt som kan skje. E forstår at det må følest aldeles …
– Ingen kan forstå korleis det følest! sa han. – Ikkje du hell! Ho Mathilde trur at Gud rår, at Han har ei meining med alt. Men e …
– At Gud rår, veit e av bitter erfaring, svarte Oda. – Men e ser ikkje ofte meininga Hass. E håper at Han ser i nåde til dykk, la hun til. – Di fortjener det. Meg har han glømt for lenge sida. Og det kan e forstå, la hun til.
– Han har vel ei tålegrense, Gud òg.
Hun strøk broren fort over det grimete ansiktet og småløp over tunet.
I bygda ble det knapt snakket om noe annet enn den dramatiske fødselen på Høgås. De fire unge menneskene som drev storgården etter at Mathildes familie omkom, var allerede et samtaleemne blant folk. Få hadde tro på at de ville klare den store oppgaven de hadde tatt på seg, men etter hvert måtte de innse at de hadde tatt feil. De fleste hadde fått stor respekt for dem, og var imponert. Så mange hadde vært glade på Mathildes og Eivinds vegne, da det ble kjent at de omsider skulle få en arving. Etter hvert som detaljene om den dramatiske fødselen slapp ut, ble det samtaleemne overalt hvor folk møttes.
– Det skal ikkje vara muleg, sa en. – E har hørt at ungen var så lita at jordmora kunna hald ho i ei hand!
– Slike små overlever da ikkje på sjukehus eingong, sa en annen. – Dem er ikkje levedyktige
når dem vert født så mykje for tidleg.
– Men ho lever no enno, litla, sa Oline på butikken. – Det er nok meir to i den ungen enn
i dei fleste andre. Men så har ho da noko å slektes på òg, la hun til.
– Ho kan no ha fått hjerneskade, da, innvendte en kunde. – Det er visst ikkje uvanleg, når dem vert født så for tidleg. Eller ho kan ha fått indre skavanker som ingen veit om enno. Slikt som vil vise seg senar – om ho overlever …
– Vi får no vent med å spå all verdens elendighet, sa Oline stramt. – Dem skal frakte mor og barn til sjukehuset i morgo, for ein grundig undersøkelse. Dem har ikkje våga å fløtt på litla føre no. Så e tykkjer ikkje det er grunn til å spå om noko som helst enno!
– Uansett er vel ikkje faren over enno, mente en annen. – Ho er no så lita, etter det e har hørt, at ho kan dø når som helst.
– Det kan vi da all! Oline satte blikket i den ferme damen som hadde uttalt seg. – Vi veit ikkje noko om morgendagen, nokon av oss.
– Uansett er det eit under, sa en annen.
– Det skulle ikkje ha kunna skje, men det skjedde. Det styrker berre det nokon av oss meiner, at menneskjet spår, men Gud rår. Det her er verkeleg eit Guds under!
Ikke engang Oline sa imot det.
Oda og Johannes sto på tunet da sykebilen kom for å frakte Mathilde og barnet til sykehuset i Trondheim. Eivind skulle også være med. Han så gråblek og syk ut i den mørke frakken, for han hadde sovet lite de siste to ukene, og han hadde nesten ikke spist noe. Dessuten var han spent på hvordan den lange turen ville gå, og hva som ville bli «dommen» over den lille.
Oda hadde hørt folkesnakket, men hun visste at Eivind og Mathilde ville elske den lille datteren sin, selv om hun hadde fått skader som de ennå ikke var klar over. Det viktigste var at de fikk beholde henne. For det var det ingen som tok for gitt – ikke engang Mathilde. De var alle klar over hvor liten og skjør Angela var, og at livet hennes fremdeles hang i en tynn tråd.
Mathilde var også blek, og var tydelig preget av det som hadde skjedd. Hun krøp inn i den varme sykebilen. Septemberdagen var solfylt og vakker, men det var et skarpt drag i luften. Vesle Angela var tullet inn i så mange tepper og pledd at hun nesten ikke var synlig, der hun lå i armkroken til Mathilde.
– Lykke til, sa Oda. Hun bøyde seg inn av bildøren og strøk Mathilde over kinnet. – Det må gå godt, det her.
Mathilde så på henne med blanke øyne, men sa ikke noe. Maja satte seg inn ved siden av henne, for hun skulle være med hele veien, og Eivind satte seg i forsetet sammen med sjåføren.
Oda løftet en hånd til hilsen da sykebilen trillet ut av tunet. – Herregud, sa hun lavt og snudde seg mot Johannes. – E håper så inderleg at det går bra!
Hun slo armene om ham og lente seg mot ham, så sliten og redd at bena skalv under henne. Det hadde vært to utrolig slitsomme uker for dem alle, med lite søvn og mange bekymringer. Oda hadde stått på. Hun hadde laget mat, og hun hadde sittet hos Mathilde både dag og natt – vært der mer enn noen hadde kunnet forvente. Til og med Maja hadde sagt at hun måtte gå hjem og slappe av litt. Men Oda hadde blitt. Hun følte det som hun på et vis betalte litt for sine egne synder ved å være hos Mathilde og den lille.
Så du tror det finnes avbetaling på syndene dine? hvisket djevelen på skulderen hennes. Synder har ikke avbetalingsordning, og det vet du!
Ja, hun visste det.
Brått tok gråten henne. Hun klamret seg til Johannes og gråt så hun skaket. Han holdt om henne og strøk henne over ryggen med en varm hånd. – Så da, Oda, hvisket han. – Ikkje gråt slik. Du er aldeles utsleta, slik du har stått på. Makelaus har du vore! Men det har vorte for mykje for deg, det her.
Ja, det var i ferd med å bli for mye for henne. Men det handlet ikke bare om de siste to ukene og innsatsen for Mathilde, broren og barnet, det handlet om mer – veldig mye mer. Hun visste ikke om hun hadde sterk nok rygg til å bære den tunge børen alene lenger.
Har du noe valg? spurte djevelen.
Det hadde hun ikke.