Spalten Min uke er tilbake på bloggen! Her vil du ukentlig kunne lese forfatternes dagbøker fra uka som gikk, og første forfatter ut er Torill Karina Børnes! Forfatteren av Morild har hatt en travel uke med selvangivelse, kakebaking til 17. mai og manusskriving, men hun har også tatt seg tid til noen fine turer i sommervarmen. Og snart skal hun til New York!

Mandag

Puh! Vel overstått konfirmasjon og fortsatt litt preget etter gårsdagens hendelser. Så underlig å forberede noe så lenge og plutselig er det over! Litt vemodig også. Det var en så fin seremoni og koselig sammenkomst med familien. Mannen min og jeg hadde en kreativ stund sammen og satte blant annet ny tekst til «Nystemten», og den skulle selvsagt omhandle gutten vår, den kjekke konfirmant. Siden vi har en musikkinteressert sønn, begynte teksten slik: «Han tok sin nystemte gitar i hende, slo på forsterker’n og satte den på fullt …»

Og så var det tid for selvangivelsen … Den årlige tradisjon med å holde tungen rett i munnen og huske hvilke utgifter som skal under hvilke poster, det er til å bli svett av! Og like spennende er det hvert eneste år å føre seg frem til, og erkjenne, at man får restskatt, eller får tilbake penger.

Hege, redaktøren min, har sendt manuset til Morild 10 tilbake til meg for en siste sjekk. Hun har lagt fra seg røde pletter i manuset mitt, som jeg må lese over og ta stilling til. Et manus er ikke ferdig før det er HELT ferdig.

Tirsdag

Kom meg ut på en joggetur i morges og fikk virkelig oppleve hvordan våren har eksplodert sammen med varmen her i Bergen. Det er så uvant og så underlig at jeg holder på å ta finværet for gitt!

Alt blomstrer rundt meg mens jeg jogger av gårde i sakte tempo, varmen i solen avløses av kjølige skygger som vitner om at det ikke er et sydlig land vi bor i. Minner fra tidligere somre kommer over meg, sommerdager da vi dro i båt ut til holmene og den kalde trekken fra havet møtte svette, solbrente rygger.

Jeg når frem til utsikten mot Hjellestad og Sotra, der jeg skimter Klokkarvik. I sundet mellom fastlandet og øyene utenfor kan jeg forestille meg Mydla ligge lengst sør for øyene Lerøy og Bjelkarøy. Det er nesten så jeg kan se Frida ro der ute.

Modell på forsiden av bok 8
Jeg har hentet Morild 8 på posten i dag. Det gjorde jeg etter en fin kveldstur mens datteren min var på håndballtrening. Da jeg holdt den i hånden tenkte jeg over hvor mange forberedelser som gjøres for én enkelt bok. Sønnen min og jeg reiste til Oslo i vinterferien, i oktober, for å oppleve byen sammen, og for at han skulle være modell på forsiden på bok 8. Illustratøren Eline Myklebust Madsen hadde etterlyst en trettenåring som skulle forestille Runar, Fridas lillebror, og mannen min foreslo at sønnen vår kunne stille opp.

Og forsiden har dere kanskje allerede sett? Boken kommer i butikkene 4. juni, og abonnentene får den snart i postkassen. 🙂

Onsdag

I dag våknet vi opp til regn. Katten sto parat på døren og remjet, og pilte inn slik den pleier når det regner. Jeg måtte selvfølgelig følge den til matskålen og sjekke at han hadde mat i den, før jeg gjorde noe som helst annet. Et helt vanlig ritual.

Regnet var velkomment – rart å skulle skrive noe slikt fra regnbyen Bergen. Men jeg kunne formelig se hvordan vannet satte fart i blomstringen, og bladene foldet seg ut nærmest for øynene mine, etter en god stund med varme og solskinn.

I dag tar jeg siste innspurt på selvangivelsen! Og puster dypt inn og lukker øynene – og sender den av gårde mens jeg krysser fingre for at alt er som det skal være og at jeg har regnet riktig angående skatten. Og så får vi se til høsten når oppgjørets time kommer …

Å finne titler på bøkene
Så er det å lese redaktørs innspill på bok nummer 10, som kommer i butikkene utpå høsten en gang. Trodde du at det var enkelt å finne titler på bøkene? Tja, noen ganger går det nesten helt av seg selv, men andre ganger står man fullstendig fast! Slik som på denne. Hele fire forskjellige forslag på titler har jeg, og ikke klarer jeg å bli helt enig med meg selv i hvem som er best. Når man har det slik er det altfor enkelt å henfalle i klisjeens verden, og finne titler som inneholder ord som lidenskap, synd, hemmelighet, stormende, kjærlighet og så videre. Disse ordene er ikke til å kimse av! Jeg har brukt dem i tidligere titler, men når de blir en slags redning, mister de litt av gnisten, synes jeg.

Baller i luften
Mentalt forbereder jeg meg på en reise til New York og pakkingen jeg skal unnagjøre, samt at det er 17.mai i morgen og jeg har lovet å bake en kake til tilstelningen på skolen, og jeg har ennå ikke funnet ut av hvilken kake det blir. Tar man med i betraktningen at jeg ikke regner meg selv for å være særlig flink til å bake, skjønner man kanskje at jeg skjelver litt over kokeboken. Vet at det er mange lesere som er superflinke kakebakere, så håper dere bærer over med meg her!

Og så tenker jeg på den boken jeg skal begynne på nå. Bok nummer 14 i Morild. Så her driver jeg både med bok nummer 10 og den nye boken, samt tanken på den forestående reisen og om jeg har husket alt, kakebaking, 17.mai … Er det rart at man noen ganger blir littegranne stressa?

17. mai

Gratulerer med dagen! Tidlig opp, frokost og dusjing, sørge for at barna kommer i festdrakt og dress, og deretter finne klær til meg selv. Jeg har ikke bunad, så hver syttende mai står jeg foran klesskapet og lurer på hva jeg skal ta på meg denne gangen. Men jeg var forberedt denne dagen! Hadde kjøpt en kjole tidligere som jeg liker godt, og som egnet seg fint til syttende-festivitas. Og skoene skulle være behagelige i år! Ikke tale om jeg og datteren min ville oppleve flere barnetog der gnagsårene totalt ødela opplevelsen.

Så i år var jeg iført gode sko, og for sikkerhets skyld hadde jeg plaster med meg i vesken – noe som kom en av datteren min sine venninner til gode. Bunadsko kan være en utfordring for både liten og stor. Da vi reiste inn til byen senere for å spise middag med familien på tradisjonsrike «Wesselstuen», så vi flere bunadskledde jenter som haltet av gårde og som sikkert lengtet etter å kaste skoene.

Og så var jeg jo spent på kaken jeg hadde bakt til dagen. Ville den være god? Det fikk jeg ikke vite før den sto på kakebordet og jeg måtte kjøpe et stykke av den.

Fredag

Tillot meg å sove litt lenger i dag. Det er godt noen ganger å stjele til seg noen timers fritid. Men så er det opp og få dagen i gang.

I dag kjenner jeg litt på reisefeberen. Da jeg møtte familien i går og vi snakket om reisen, hva vi ville se og oppleve og hvordan vi skulle dele på utgiftene til mat og fornøyelser gjennom å ha en felles kasse, gikk det virkelig opp for meg at jeg om noen dager skulle til NY!

Jeg vil se så mye som mulig av byen og har fått så mange anbefalinger og gode råd, at det ville tatt meg en hel måned å komme meg gjennom alt. Jeg skal jo bare være der i ti dager. Men snart tar jeg meg en liten pause fra Morild og universet jeg har skapt, for å sanse pulsen av en storby, The City that never sleeps, som Sinatra synger.

Lørdag

Noen ganger føles det så tilfredsstillende å gjenoppdage stedet man bor på. Yngstemann i familien lurte på om jeg ville kjøre henne til en venninne som bor et stykke unna, og om man kjører er det ganske langt på dårlig vei. Veien er under utbedring, noe som foreløpig gjør den enda verre å kjøre. Så da kom jeg til å tenke på at hun sikkert hadde glemt veien gjennom skogen.

Så vi tok på oss sko som tåler litt gjørme og la i vei. Det var som å være ute på eventyr! Hvorfor kjøre på en støvete, innsnevret og trafikkert vei med humper etter gravemaskiner, når man kan labbe av gårde gjennom skogen og lytte til fuglekvitter og vindens sus? Vi hørte ikke støyen fra flyplassen som ligger et par kilometer unna, hørte ikke trafikk, så ingen hus i nærheten. Det var som om vi hadde reist langt og hadde kommet til et nærmest ukjent sted. Vi støtte på en dame som satt helt stille i gresset med lukkete øyne og bare nøt freden sammen med hunden sin, og det slo meg at slike områder må vi være flinke til å ta vare på. Slike steder trengs i et oppjaget samfunn som vårt.

Først gikk vi på en kjerrevei der grønne enger fulle av karse og løvetann blottet seg for oss, før skogstien overtok. Mens vi gikk på kjerreveien snakket vi om hvor mange føtter som hadde gått på veien før oss, i mange hundre år, før veiene ble laget og ferdselen mellom gårdene gikk på årer som denne. Da vi kom ut av skogen var huset til venninnen like til venstre for oss, og datteren min strålte fornøyd.

Det var visst en god idé å minne henne på veien gjennom skogen. Hvorfor skal nå alltid bilen brukes?

Bygdebok
Når jeg vender tilbake fra New York full av inntrykk, kaster jeg meg over skriveriet igjen med ny glød. Historieinteressert som jeg er, har jeg også blitt med på et prosjekt her i bygda om å lage en bok om bygdas historie. Det er så mye spennende som skjuler seg i fortiden i bygda jeg bor i! Slikt som jeg ikke visste om, men som jeg får vite når jeg snakker med de som har levd en stund – her på stedet som en gang var landet og feriestedet for byfolk.

Jeg ser frem til å snakke med den eldste personen her på Espeland, hvor jeg bor. Det sies om ham at han vet alt som er verdt å vite om bygda. Han er langt over nitti år og svært kunnskapsrik.

I mellomtiden ønsker jeg dere  en deilig sommer!

Ha det godt, alle!