I august lanseres Skjebnestier av debutanten Pia Pedersen. Pia har drømt om å bli forfatter siden hun var en liten jentunge, og da vi på forlaget mottok manuset hennes, innså vi raskt at den drømmen snart ville gå i oppfyllelse … 🙂

Vi ba Pia om å introdusere seg selv til alle sine nye lesere, og her forteller hun litt om seg selv og den store forfatterdrømmen.

Hei, alle serielesere!

Jeg har alltid hatt lyst til å bli forfatter. Som barn elsket jeg å lese og skrive, og jeg lagde til og med min egen bok. Bare se hva jeg klarte å finne igjen, lengst nedi en pappeske med gamle ting fra barndommen!

Denne boka skrev jeg som tolvåring. Omslaget består av brun papp, med vanlige A4-ark limt utenpå. Tittel og forfatternavn er skrevet med tusj, og under er det tapet fast en lapp med beskrivelse av handlingen.

Innvendig består den av sytti tettskrevne sider, omhyggelig innført på skrivemaskin og noen ganger rettet på ved bruk av korrekturlakk. Bakerst i boka finnes en liste over de kommende bøkene. For selvfølgelig; det skulle jo bli en serie! Den skulle være på tjue bøker. Titler og alt var klart.

Så hvis du nå har begynt å lure; ja, jeg var et ganske merkelig barn! Når jeg ikke satt og klimpret på skrivemaskinen min, likte jeg å klatre høyt opp i toppen av et tre. Der hadde jeg festet en stol mellom to greiner, så satt jeg der og dinglet med beina mens jeg leste bøker, drømte meg bort og nøt den deilige duvingen fra vinden.

 Senere har jeg hatt føttene ganske godt plantet i jorda, og faktisk vært så fornuftig at forfatterdrømmen ble lagt helt til side. Som syttenåring gikk jeg til yrkesveileder. Da timen var over, så veilederen på meg med en skråsikker mine og sa: «send meg et eksemplar av den første boka du skriver!»

Hm … tenkte jeg da, for jovisst skulle jeg skrive en bok en gang – hvis ikke to, eller ti, eller helst litt flere. Men jeg kunne jo ikke leve av det!

Så da utdannet jeg meg til ergoterapeut. Jeg ville hjelpe andre mennesker til å bli mer selvstendige! Det å kunne finne løsninger for at andre skulle oppnå mestringsfølelse og større egenverd, appellerte til meg. Og så var jeg så heldig å få meg jobb med en gang.

Har ikke jeg verdens koseligste arbeidsplass, så vet ikke jeg! Og med så hyggelige kollegaer og pasienter er det ingen sak å stå opp om morgenen for en ny arbeidsøkt. Diagnosen epilepsi slutter heller aldri å fascinere meg. Det er så mye mer enn bare anfall, og så store variasjoner i hva de enkelte opplever som utfordringer i hverdagen.

I tillegg til utdanning og jobb, gjorde jeg også alt annet i riktig rekkefølge – jeg hadde jo som sagt bena godt plantet i jorda på dette tidspunktet. Jeg giftet meg og bygget hus, og fikk tre herlige barn som betyr alt for meg.

Livet var ganske perfekt. Helt til den kjære pappaen min fikk kreft og hjertesvikt. Det er kanskje en klisjé, men det er en grunn til at enkelte påstander blir til klisjeer, tror jeg. Det er fordi de er sanne og rører oss alle. For meg ble det i hvert fall sant at det er først når noe skjer med en som står deg nær, det for alvor går opp for deg at livet ikke varer evig. At det faktisk er så kort at man ikke har råd til å legge drømmene til side, samme hvor travel hverdagen er.

Etter denne erkjennelsen begynte plutselig den tolv år gamle jenta, som fortsatt satt i toppen av et tre et sted inni meg, å dingle med beina igjen. Drømmen om å bli forfatter skulle gis et ærlig forsøk!

Det var med en kriblende følelse jeg satte i gang, og med skjelvende fingre jeg for første gang trykket på «send» og sendte inn et manus. Det ble ikke napp på første forsøk, men snart fikk jeg en intensjonsavtale, og til slutt kom kontrakten. Nå er det nesten ikke til å tro at dette faktisk skjer, helt på ordentlig. Og bare se for en flott bok det blir!

Denne gangen er i hvert fall ikke omslaget laget av hard papp og A4-ark, men består av en helt fantastisk illustrasjon av dyktige Eline Myklebust Madsen. Jeg er så glad og så spent ved tanken på at Lovise og alle de andre i Skjebnestier snart skal finne veien hjem til dere.

Frem til da, ønsker jeg dere alle en riktig god sommer og en spennende ventetid!

Klem fra Pia