Stine + Laura = Forglem meg ei = sant = slutt

Aller siste bok i kortserien Forglem meg ei er nå i salg. Serien har gledet mange lesere siden første bok ble utgitt i januar i år, og det blir trist å ta farvel med Laura og de andre i Orrviken… ? Tusen takk for all lesegleden du har gitt oss i 2018, Stine! ?

I dette innlegget kan du lese en liten hilsen til deg fra Stine, og helt nederst har Stines redaktør skrevet en takk til den fantastiske forfatteren. ?

Stine + Laura = Forglem meg ei = sant = slutt

Jeg sitter i spisestua mi i Feiringbygda og skriver dette blogginnlegget. I et rom hvor en kan fornemme ukjente menneskers historie. Kanskje har det bodd en som Laura i dette hauggamle huset? Eller muligens ligger det en annens historie i de håndhuggede tømmerveggene og venter på å bli skrevet?

Jeg husker hvor spent jeg var i fjor. Sånn omtrent akkurat på denne tida. Første bok i serien, Skarvungen, var visst ferdig trykket, og jeg skulle snart få den i hånda. Studere Laura som fram til da bare hadde eksistert for mitt indre øye. Og nå sitter jeg plutselig her med bok 8, Det vidunderligste, ved siden av meg. Den aller siste i serien.

For en reise det har vært! Lauras historie begynte da jeg satt og dinglet med beina på bryggekanten i Orrviken. Den vakreste plassen på jord. Vika det gjorde vondt å måtte forlate, men som jeg kan besøke så ofte jeg vil i Forglem meg ei. Og heldigvis finnes det flere vakreste plasser. Steder som bringer nytt og godt med seg.

Det har vært et spennende år – et år med store endringer. Jeg har funnet en særdeles bra mann, solgt hytta, kjøpt idyllisk småbruk, sagt opp gammel jobb og begynt i ny.

I en sådan stund kan en fort bli både rørt og tenksom. Jeg er virkelig takknemlig for så mye. En spesiell takk går til alle dere herlige leserne som har villet følge Laura, Augusta, Ville og de andre. Takk også til Margrete og Ida og alle andre i Cappelen Damm som hadde trua på meg og Laura. Og et stort TAKK til de tre suverene gutta mine som sier de er stolte av mammaen sin og som har heiet underveis. Og – sånn helt på tampen har jeg sannelig også lyst til å takke meg selv. For: I did it!

Klem fra Stine

 


En varm takk til Stine!

«Gode minner er lette å bære» er et av Lauras mottoer, og jeg kunne ikke ha vært mer enig!

Forglem meg ei er en vidunderlig historie som vil sitte i meg lenge. Lauras skjebne berører meg, og viser hvordan glede kan snu til sorg på et øyeblikk, før lykken vender tilbake i fullt monn, like brått og uventet som den ble røsket vekk. Det gjelder bare å ha et glimt av håp …

Selv om Laura mistet sin hjertenskjær så altfor tidlig, og lovte seg selv aldri å glemme sin Anders, kan en ny livsledsager være innenfor rekkevidde. Og det betyr ikke at hun glemmer sin første kjærlighet, for Laura har et stort hjerte, med plass til mange!

Takk, Stine, for et uforglemmelig eventyr!

Ida Helene Korsvold, redaktør