15. mars lanserer vi miniserien HIMMELBRANN! ? Serien blir på 8 bøker. Abonnerer du på en serie fra NorskeSerier? Da får du selvfølgelig første bok i posten, helt gratis!

Her kan du lese både prologen og det første kapittelet i bok 1, hvor vi blir tatt med til Tønsberg anno 1783 og en tragisk hendelse som rammer hovedpersonen Kristin og familien hennes … ?

PROLOG

Tønsberg, mars 1783

Hvis vinden hadde stått en annen vei, eller hvis Sigurd hadde vært en større gutt enn han var, ville han kanskje ha oppdaget at Dommedag nærmet seg. Men Sigurd var bare ti, og vinden drev liksom tvers igjennom hodet hans, og bar ikke annen lyd i seg enn det kraftige suset fra de åpne feltene vest for byen.

Vognen kom fra den andre kanten. Den ble trukket av to enorme hester. Over den lille bakketoppen kom den, som ut av intet. Hestene ruvet mot den blå vårhimmelen.

Senere skulle Sigurd tenke at hadde han sett dem et sekund tidligere, hadde han trukket moren i armen, skreket noe – hva som helst – ville hun kanskje ha snudd seg raskere.

I øyeblikket før hestene traff dem, kjente han at moren slynget ham halvt rundt og til siden. Noe i ham visste det da, før han falt bakover mot grøften: Grepet av morens hånd, da det glapp, var en avskjed.

Han så henne falle. Han hørte de ville vrinskene fra de utløpte hestene og knakingen i treverket i kjerra, og han så de trampende hovene. Under dem ble morens kjole, den brune med de blå og hvite stripene som han likte så godt, valset og sønderrevet som i en storm. Selv i det korte øyeblikket det varte, kunne ikke Sigurd fatte at mor var inne i kjolen.

Som i et siste glimt ble morens kropp vendt mot ham, og han så ansiktet hennes. Det var hvitt, uten så mye som en flekk. Øynene hennes var rolige, og like blå som de alltid hadde vært. De møtte hans. I det samme traff det store vognhjulet hodet hennes, og mor, slik han hadde kjent henne, ble borte.

Kroppen hennes dirret og rykket. Han løftet hodet og lette etter henne med blikket. Det eneste han fant, var den blå fargen; mors ene øye.

Skriket trengte opp i strupen hans, men han visste at det aldri, aldri måtte slippe ut.

Kapittel 1

Kristin klemte Sigurd inntil seg. Hun enset knapt sine egne tårer, merket bare vagt at de hang tungt i øyevippene, før de én etter én slapp taket og trillet nedover kinnene.

Hun så på faren, som sto på den andre siden av graven. De arbeidsslitte hendene hans, foldet over beltespennen. Finklærne – så uvante på ham, som å se en pyntet trestamme. Ansiktet var lukket, furet. Hodet beveget seg svakt fra side til side, som om han fortsatt nektet å tro det fryktelige som var skjedd.

Kisten var enkel. De hadde vært enige om det. Mor hadde ikke likt å gjøre mye ut av seg. Av samme grunn var det få mennesker til stede i dag; bare de som sto dem nær.

Presten leste fra Skriften, og Kristin bøyde hodet. Himmelen hang lavt og tungt over dem.

«… overlater vi Margit Hofstad til Gud, som skapte henne, og lyser fred over hennes minne.»

Da han kastet den første skuffen med jord ned på kisten, hulket Marthe og lente hodet mot Kristin. Hun klemte lillesøsteren inntil seg, slik som hun gjorde med Sigurd på den andre siden. Det var ingen kraft igjen i de små. Hun måtte gi dem sin egen – det lille hun hadde igjen.

Bertine sto ved siden av faren. Den trofaste hushjelpen med det snille ansiktet som hun kjente så godt … Det gikk opp for Kristin at hun aldri hadde sett dette ansiktet i sorg før nå.

Presten gjorde tegn til faren. Familien kunne selv kaste på jord nå. Den siste avskjedshandlingen.

Arbeidsmannen Johannes Hofstad virket så liten der han sto ved hustruens grav. Med sine egne to hender hadde han bygget opp sagbruket, tatt hånd om familien, sørget for dem, vernet dem. Men han hadde ikke klart å beskytte sin kone, som han elsket over alt på jord. Kristin visste at han bebreidet seg selv, om og om igjen. Hun ville legge armene om ham og si at han ikke hadde noen skyld, men hun kunne ikke.

Hendelsene gled forbi som i en døs. Hun så sin egen hånd løfte den lille spaden og drysse jord på morens kiste. Et øyeblikk tenkte hun at det hele var en ondsinnet spøk – kisten var tom, lyden var for hul til at den kunne inneholde noe. Hun hjalp småsøsknene med spaden, og så tok de alle noen skritt tilbake. Graverne trådte respektfullt frem. Deretter var det mumlende ord om beklagelse og medfølelse, mens kirkeklokkene ringte. Så var det over. Med bøyd hode forlot de kirkegården. Lyden av gravernes spadetak lød taktfast bak dem.

«Jeg kan kjøre, far,» sa hun hest da han begynte å spenne gamle Birur for vognen. Johannes Hofstad bare ristet på hodet. Han var et sted inne i seg selv, og hun forsto at hun måtte vente til han ønsket å komme ut.

Under den svarte sorgen lå lillebrorens taushet. Etter ulykken hadde han ikke sagt et ord. Det var lensmannen som hadde kommet med ham. Enten hadde han kjent igjen den vesle Hofstad-gutten, eller kanskje noen hadde fortalt ham hvem han var, for Sigurd selv hadde vært taus.

Kristin husket bare bruddstykker av det lensmannen hadde sagt: «… en vogn trukket av utløpte hester … uunngåelig … gikk raskt. Hun kunne ikke ha merket noe … min dypeste medfølelse.»

Først utpå kvelden hadde hun oppdaget at noe var galt med Sigurd. Hvorfor snakket han ikke? Hun hadde lokket, bedt og truet, men han var og ble taus, og det hadde han vært siden. Det var som om sorgen, i stedet for å komme ut i ord, hadde flyttet seg opp til øynene hans, som var store og svarte, bunnløse som brønner.

Marthe lente seg mot faren på kjøresetet. Hun så opp på ham som for å få et ord, et blikk – noe som kunne berolige henne med at selv om moren var borte, så var faren der. Men Johannes Hofstad virket hjelpeløs. Den stive trekningen han sendte Marthe skulle nok være et slags smil, men smerten Kristin så i blikket hans, fikk hjertet hennes til å krympe seg. Hun så at Marthe forsto: Det var ingen trøst å hente, farens sorg var for stor. Kristin akte seg nærmere lillesøsteren og trakk henne inntil seg.

Da de kom hjem, tok hun Marthe og Sigurd med seg inn, mens faren satte inn hesten og kjerra. Huset var kaldt og luktet av aske. Tausheten lå i alle rom. Dørtersklene virket høyere, avvisende. Mor var borte. Strengen som hadde forbundet dem med henne, var slitt over. Kunne selv huset kjenne det?

Kristin tvang seg til å gjøre noe. Hun la ved i peisen, slo gnist og fikk fyr. Så fyrte hun opp i ovnen, fylte den store kjelen med vann og satte den over. Bevegelsene hennes var mekaniske.

«Marthe? Ta med deg Sigurd opp, er du snill, og hjelp ham å finne frem hverdagsklærne. Legg penklærne i skapet. Kan du gjøre det? Jeg skal tenne i ovnen oppe straks.»

Marthe nikket taust og tok lillebroren i hånden. Kristin hørte stegene deres i trappen. Fottrinnene var tunge. Borte var de lette, ivrige barneføttene.

Da hun hadde tent oljelampene og fyrt opp i kjøkkenovnen, ble hun stående uvirksom midt på gulvet. Faren var fortsatt ute. Hun la armene om seg og prøvde å gni varme i kroppen.

Det brummet i peisen i dagligstuen. Skjæret fra flammene dirret over gulvplankene. Blikket hennes gled over pyntetingene som moren hadde vært så glad i og tatt så godt vare på: fat, kanner, trearbeider. Der sto skrinet hennes. Det var som om edeltreet fanget alt lys og fikk skrinet til å gløde. Kristin løftet det ned, strøk over utskjæringene i lokket. Så tok hun det med seg bort til peisen og satte seg.

Faren hadde sagt nei til gravøl. Igjen var det moren som talte gjennom beslutningene hans. Stillferdigheten hennes, den lavmælte, smilende forsiktigheten. Han visste hva hun ville ha ønsket, og det var ikke mat og drikke og store ord, men hjemmets lune trygghet. Derfor var det blitt slik, og Kristin var bare glad til. Hun velsignet faren for hans klarsyn midt oppe i sorgen.

Hun lot ilden varme seg mens hun gynget med gyngestolen. Skrinet lå fortsatt i fanget hennes. Hun åpnet lokket. Der lå alt slik hun husket det: brosjen med den glaserte, blå ovalen i midten, blå som dypt vann eller nattehimmel, magisk … Hun strøk over den glatte overflaten. Morens synåler, den lille hollandske sølvsaksen hun hadde fått av far, to runde, glatte steiner som Sigurd hadde gitt henne, et fingerbøl i sølv, en gammel fjærpenn og et rødt silkebånd.

Nederst lå den brede, vakre ringen. Også den hadde hun fått av far. Et eksotisk mønster var siselert inn i den. Morens fingre hadde vært litt for slanke for ringen, og i frykt for å miste den hadde hun lagt den i skrinet. Kristin løftet den opp, førte den mot en finger …. Nei. Det var ikke riktig. Ikke nå. Hun la den tilbake.

Fingertuppene berørte de andre velkjente tingene. De bragte henne så nær moren, det var som om hun var her, i stuen. En følelse av aldri mer overveldet henne. Sorgen veltet opp i brystet, og tårene dryppet ned i fanget og traff skrinet med knapt hørbare små knepp.

Lenge satt hun der og lot seg gjennomstrømme av minnene.

Da det banket på døren, rykket hun så kraftig til at lokket på skrinet gikk igjen med et smell. Med hamrende hjerte reiste hun seg og gikk ut i gangen.