Merete Liens nye serie er i salg nå, her kan du lese første kapittel i Tårnsvalene!
Det er bare å glede seg til resten. ??
FØRSTE KAPITTEL i TÅRNSVALENE 1
Bergen, september 1896
Mathilde stanset idet hun nådde Torvalmenningen. Tante Christenses nyoppførte bygg var både elegant og imponerende. De store bokstavene over inngangspartiet lyste mot henne: C. Lande. Fotograf. Hun flyttet blikket oppover og så solen glitre i takvinduene i atelieret. Så festet hun på nytt blikket på butikken i første etasje. En del av tantens fotografier var utstilt i glassmontre, og to fruer hadde stanset for å granske innholdet.
Etter nattens regn lå byen badet i solskinn. Solen betød at det ble for varmt oppe i atelieret. Hun måtte trekke for gardinene før dagens første kunder kom. Hun skrådde mot døren, hilste på de to fruene og låste opp. Klokken var ikke mer enn kvart på ti. Hun låste på nytt, skiftet til butikkforkleet og tok fatt på trappene.
I andre etasje lå det en leilighet. Den sto tom. Hun trodde det hadde vært tantens hensikt å bo der, men så langt hadde hun ikke flyttet ut fra huset oppe i fjellsiden. Der hadde hun bodd sammen med sin mann, til han døde så brått for to år siden.
Hun fortsatte opp til atelieret, som fylte hele øverste etasje. Størstedelen av taket var av glass. Hun løftet den lange stokken med krok på, og begynte arbeidet med å trekke for gardinene – mot varmen fra solen. Etterpå ville tanten endre litt her og der, for å få det rette lyset, visste hun.
Vegguret i butikken slo ti idet hun var nede igjen. Hun låste opp, og stilte seg bak disken. Dagen kunne begynne. Hjertet hennes gjorde et hopp. Kom han i dag? De siste ukene hadde han vært innom nesten hver dag, uten egentlig å ha noe ærend. Han arbeidet i et assuranseselskap som hadde kontor i den andre enden av Torvalmenningen, hadde han fortalt. Mer visste hun ikke, visste bare at blikket hans gjorde henne varm og glad.
Ingen kunder meldte seg så langt. Hun fikk se over kortene med bilder av prominente personer. Tanten likte ikke å bli utsolgt for noen av dem, enten det gjaldt Edvard Grieg, en eller annen kongelig person – eller skuespiller. Folk skulle få det de spurte etter, enten de ville kjøpe ferdige portretter, landskapsbilder og prospektkort – eller bli fotografert.
Leah var misunnelig på henne for denne posten. Hun ville bli fotograf, sa hun, som tanten. Selv hadde hun ikke noe ønske om det. Hun ville reise, langt bort. Hun ville se andre steder, oppleve mer enn hverdag og arbeid. Det var snilt av tanten å tilby henne stillingen, men dagene falt lange bak disken, og mange kunder var sure og storforlangende.
Det gikk i døren, og tanten kom inn.
«God morgen, Mathilde. For et nydelig solskinn!»
«God morgen. Jeg har trukket for gardinene i atelieret.»
«Utmerket. Når kommer første kunde?»
«Klokken halv elleve. Det gjelder fotografering av en barneflokk.»
«En flokk?» smilte tanten. «Det lyder avskrekkende. Hvor mange er de?»
«Fire, mellom ett og seks år.» «Det får stå sin prøve. Jeg går opp og gjør meg klar. Ringer du når de er her?»
«Det gjør jeg.» Hun så tanten gå mot trappen. Hun var så vakker og elegant, virket så ung. Hun var bare to år yngre enn moren, men antrekket og frisyren gav henne et helt annet preg. Hun var som et pust fra en annen verden enn den moren befant seg i. De lignet på hverandre av utseende, var like vakre, men der stanset likheten. Moren hadde ikke råd til slike antrekk, men sa aldri at hun savnet dem.
En kvinne gikk forbi utenfor, også hun elegant kledd – i en himmelblå kåpe med bred krave av grått skinn. Mathilde kastet et blikk mot sin egen slitte kåpe, der den hang på stumtjeneren bak disken. Hun savnet vakre klær, det måtte hun innrømme. Faren hadde rett i at det var mye annet som var viktigere enn vakre klær og hatter, men det var vel lov å drømme? Noen ganger når hun gav moren størsteparten av lønnen, tenkte hun på hva hun kunne ha kjøpt for pengene. Da kjente hun seg egoistisk. Men hun ble ikke kvitt drømmen om skjønnhet, om alt som var vakkert. Louise hadde det på samme måte. Med Leah var det annerledes. Hun var ikke forfengelig og brydde seg ikke om slikt. Så langt.
Dørklokken klang muntert, og Mathilde la fra seg støvekosten. Alle glassmontrene måtte tørkes av hver dag. Tanten ville ikke se så mye som et støvkorn.
«God morgen, frøken.»
Det var ham! Han løftet på hatten og bukket. Så stilte han seg foran en monter med prospektkort.
Hun fiklet med støvekosten og skulle ønske hun var kledd i noe annet enn det mørke butikkforkleet.
Han snudde seg mot henne og smilte. «Jeg burde vel kjøpe noe. Ellers tror De sikkert at jeg kommer hit bare for å treffe Dem.»
Hjertet hennes slo hardt. «Skal De kjøpe noe?»
Han slentret bort til disken. «Egentlig ikke. Men jeg kan kjøpe et kort. Av den fossen, for eksempel.» Han pekte.
«Det er Vøringsfossen,» sa hun, automatisk – som om det interesserte ham.
«Ærlig talt bør jeg spare pengene mine til skredderregningen.» Han lente seg over disken.
Skredderregningen?» gjentok hun og kjente seg dum. «Ja, jeg får sydd en ny dress, ettersom jeg har fått nyss om at jeg blir invitert til et stort selskap som hele byen snakker om.»
«Sier De det?» Hun visste så godt som ingenting om ham.
«Jeg skulle ønske at også De skulle dit. Da kunne jeg be Dem om en dans.»
Nå slo hjertet så hardt at det var vanskelig å puste.
«Er De bedt i selskap i nærmeste fremtid?» Han smilte ertende.
«Hvem er det som holder dette selskapet?» klarte hun å spørre.
«Jacob Hesselberg, verftseier og reder. Han fyller år.»
Hun støkk. Skulle hun si at han var hennes onkel? Nei, da ble det så mye å forklare – om hun ikke ble invitert. Hun hadde ikke hørt om noen invitasjon.
«Og ham kjenner De?» spurte hun. «Ikke jeg, men min far. Han er sakfører og har hatt noen oppdrag for herr Hesselberg.» Han smilte. «Far ble invitert med familie.»
Hun nikket. Det gikk i trappen, og tanten kom inn i butikklokalet.
Den unge mannen bukket. «God formiddag.»
«God formiddag,» hilste tanten tilbake, men lot ikke til å kjenne ham. «Jeg går i banken,» sa hun, vendt mot Mathilde.
Han ventet til tanten var vel ute. «Hun er en dyktig fotograf, det sier alle. Jeg har hørt at hun eier bygget her også.»
«Det stemmer. Fru Lande har selv fått det oppført.» De var enige om at hun kalte tanten for fru Lande her i butikken.
«Når stenger dere?»
Nå rødmet hun. Bad han henne ut? «Klokken fem.»
«Hvor går De når De har stengt? Hjem?»
Hun ville ikke la ham følge henne dit.
«I overmorgen, for eksempel,» fortsatte han.
«Da tenkte jeg å gå til biblioteket,» sa hun fort.
«Går De ofte dit?»
«Ja, minst en gang i uken.»
«Jeg har aldri vært der. Vi har så mange bøker hjemme, om jeg vil lese noe. Hva om jeg følger Dem dit? Vi kan ta det som en spasertur? I overmorgen kan jeg også gå fra kontoret klokken fem. Passer det?»
«Det passer,» klarte hun å svare.
Han trakk frem lommeuret. «Man venter meg på kontoret,» sa han og bukket, før han forsvant ut.
*
«Du hører ikke etter,» sa Louise.
Mathilde fór sammen. «Unnskyld. Jeg falt i tanker.» Søsteren hadde begynt på en lang historie om noe morsomt tvillingene hun var barnepike for, hadde funnet på.
«Hva er det med deg? Du er så fjern?»
Mathilde kastet et blikk mot lysene fra Vågen. Det var mørkt ute nå, men lanternene fra skipsmastene lyste som stjerner. Det hadde hun tenkt da hun var liten, og satt i denne vindusbenken om kveldene.
«Mathilde?»
Hun snudde seg mot Louise. Leahs lyse stemme nådde dem nede fra stuen. Moren svarte henne. Faren var på en av reisene sine. De ventet ham hver dag som helst. Mathilde trakk pusten dypt inn. «Jeg tror jeg er forelsket.»
Louise krøp opp ved siden av henne, smilende. «Få høre!»
«Det er ikke mye å fortelle.»
«Er det en nabo?»
«Nabo? Hvem skulle det være?»
«Den kjekke matrosen over gaten?»
«Gi deg!»
«Hva heter han?»
«Jeg vet ikke.»
«Er du forelsket i en du ikke vet navnet på? Hvor har du møtt ham? Har du i det hele tatt snakket med ham?»
«Jeg har møtt ham i butikken. Første gang kom han for å hente noen fotografier. Siden har han kommet noen ganger. For å prate.»
«Aha. Men han har ikke presentert seg?»
«Nei, han gjør nok det i overmorgen.»
«Milde himmel, Mathilde! Jeg må jo hale ordene ut av deg. Hva skjer i overmorgen?»
«Da skal jeg møte ham etter arbeidstid.»
«Farlig, farlig. Du vet ikke engang navnet hans,» sa Louise.
«Vi skal bare spasere til biblioteket. Jeg vet hvor han arbeider, og jeg vet at faren hans er en bekjent av onkel Jacob.»
Louise ble stille. «Hvordan kom dere inn på ham?» spurte hun så.
«Han sa at han hadde bestilt en ny dress, ettersom han er invitert i et stort selskap hos onkel Jacob. Det er en geburtsdagsfeiring. Tror du vi blir invitert?»
«Kanskje. Jeg har ikke spesielt lyst til å gå. Tante Ada forlanger alltid at jeg tar meg av barna.» Hun gjorde en grimase. «Jeg er så flink med barn, sier hun.»
«Slik er det å være barnepike,» smilte Mathilde. De hørte skritt i trappen. «Ikke si noe til Leah,» sa hun fort. «Da vet snart mor det. Og far, når han kommer.»
Louise la en finger over leppene og nikket.
Leah kom inn, bærende på en bok.
«Jeg har tyskprøve i morgen,» sa hun.
«Tysk,» sa Louise. «Hva skal du med det? Fransk er mye penere.»
«Jeg er enig, men vi har altså både tysk, fransk og engelsk. Mor bad dere om å komme ned. Hun trenger hjelp med noe. Vi er forresten invitert i selskap.»
Mathilde skottet mot Louise, kjente både håp og skrekk. «Selskap?»
«Ja, vi har fått en invitasjon til onkel Jacobs geburtsdagsfeiring. Innbydelsen er skrevet med gullbokstaver, pyntet med en presset rose og undertegnet ærbødigst Ada Hesselberg.» Leah lo. «Fint skal det være,» la hun til, ubekymret.
Mathilde kjente seg tørr i munnen. Hun kom til å møte ham i selskapet. Det ble sikkert arrangert dans, i ballsalen. Hun kjente at rommet hun delte med søstrene ble for lite, for innstengt. Hun skulle danse med ham, men hva skulle hun ha på seg? Ville det nytte å be moren om en ny kjole? Den eneste selskapskjolen hun hadde, var slitt og umoderne.
Hun sukket. Taket og vinduet lekket. Det hadde pågått i noen uker nå. Moren sa ikke noe, men det var lett å se at hun var bekymret for hvor pengene til å reparere taket skulle komme fra. En ny kjole kom ikke på tale. Hun fikk heller tenke på om det var noe hun kunne gjøre med kjolen. Kanskje hun kunne kjøpe en ny krave, av kniplinger, og et belte.
Bli abonnent på Tårnsvalene – få lekkert halskjede og gratis seriestart i gave!
Alle som abonnerer på Tårnsvalene får et nydelig halskjede med to svaler og en delikat perle – HELT GRATIS OG UFORPLIKTENDE. I tillegg er selvfølgelig første bok i abonnementet gratis.
Klikk her for å abonnere på Tårnsvalene.
