Sommeren er på hell og vi har stilt vår kjære forfatter Frid noen spørsmål. Les mer om hennes sommerferie, planer og minner fra Vandringer.  

Reiser du fortsatt rundt og holder foredrag?
Ja, jeg holder fremdeles foredrag, men pga noen helseplager drar jeg helst ikke ut av byen.

Hvordan var sommerferien din?
Jeg tilbringer alle sommerferier på hytta vår i Sverige. Den ligger mellom Hamburgsund og Fjällbacka. Vi deler den med sønn og svigerdatter og deres to sønner som nå er 9 og 14 år gamle.

Du har bodd i det samme huset, Kring, i hele ditt liv, kan du fortelle om det?
Mine foreldre flyttet til «Kring» da jeg var 2 måneder gammel, og siden har jeg ikke bodd noe annet sted, bortsett fra da jeg var til sjøs som radiotelegrafist i halvannet år. Jeg elsker dette 100 år gamle huset og kan ikke tenke meg å bo noe annet sted, men bekymrer meg litt for alderdommen. Hvor lenge orker vi å gå i alle trappene?

Du får en del spørsmål om hvor lang Sønnavind blir, hva svarer du til det? Tenk at bok 100 snart gis ut!
Når noen spør hvor lang Sønnavind vil bli, er det umulig for meg å svare. Handlingen blir til under veis. Hvis det ikke ramler noe ned i hodet mitt med en gang, legger jeg meg på sofaen, og da kommer det strømmende. Noen ganger så fort at jeg må reise meg opp med det samme og skynde meg å skrive før jeg glemmer det igjen.

Kan du fortelle om noen hyggelige hendelser fra Vandringer?
Jeg hadde min første «Vandring i Elises fotspor» våren 2005 da første boken nettopp var kommet ut. Det kom ca. 30 lesere, serien var jo ikke blitt kjent ennå.

Jeg starter alltid på gressplenen utenfor Hønse-Lovisas hus og forteller om bygningene vi ser: som Sagene skole (eldste i Oslo), Ringstad bryggeri som hadde byens fineste stall, og at alle ølkjørerne hadde klengenavn som folk kunne: «Slaktern», «Metemarken», «Boksern» osv. Jeg forteller Akerselvas historie fra de første kornmøllene kom på 1300-tallet, til den industrielle revolusjon skapte fabrikker og mekaniske verksted langs elven.

Etterpå går vi over Beierbrua, og neste stopp er på Fabrikktorvet (mellom Graahs spinneri og Hjula veveri). Der forteller jeg om fabrikkjentene og det harde livet de hadde. Jeg hadde diktet opp Elise og hennes familie med en far som døde i fylla, en syk og sengeliggende mor, og Elise som måtte forsørge tre yngre søsken. Mens jeg fortalte dette en gang, kom plutselig en fremmed, pen dame bort til meg og sa: «Det du forteller, har jeg opplevd!» Jeg ba henne pent om å fortelle så leserne fikk høre, men plutselig begynte hun å gråte og løp sin vei. Jeg angret at jeg ikke hadde bedt om navnet hennes, men fire måneder senere ringte hun meg (hun hadde sett at jeg etterlyste henne i en avis).

Jeg ble invitert hjem til henne i en toroms leilighet på Torshov der hun har bodd siden hun var barn. De hadde bodd 12 barn der den gangen! Da faren hennes døde i fylla, moren døde av sykdom og de eldste barna flyttet ut, måtte Synnøve som hun heter, forsørge de som ble igjen. Uten noen støtte fra det offentlige! Hun gikk med avisen, skurte trapper for folk og solgte blomster. Synnøve bor der fremdeles og vi har holdt kontakten. Etter at Sønnavind ble kjent, ble hun kontaktet av en teatergruppe som reiser rundt i landet og nå forteller Synnøves historie.

Vandringen fortsetter oppover den lille veistumpen Vågehalsen til Maridalsveien og fortsatte forbi Maridalsveien 76 som jeg valgte til hjem for Elise noen år senere. Jeg ble kjent med eierne, et ung par, og de viste meg kopi av husets historie, der det bodde en vognmann som hadde fire hester og vognskur bakerst i den knøttlille hagen. Det rare var at kvinnen som bodde i huset i begynnelsen av 1900-tallet, het Elise…! Ikke nok med det, men det bodde også en annen kvinne der en kort periode, som het Eleonore (som også eksisterer i Sønnavind, uten at jeg hadde noen anelse om at det hadde bodd en der med samme navn) En søndag samme høst som jeg ble kjent med det unge paret, ble jeg bedt hjem til dem en søndag ettermiddag. Samme formiddag hadde jeg sittet hjemme og diktet og trengte et vedskjul, men hadde sett at det ikke sto noe vedskjul der. Jeg lot vedskjulet stå, selv om det ikke var helt historisk riktig. Da jeg kom til dem, fortalte de at det hadde stått et vedskjul akkurat der hvor jeg hadde plassert det i boken! Jeg begynte etter hvert å få litt frysninger!

Runden under mine omvisninger fortsetter forbi melkebutikken «Magda på hjørnet» (som en eldre leser kunne fortelle het ”Mathilde på hjørnet” i virkeligheten). Vi går forbi stedet der den lille gulmalte politistasjonen stod for 100 år siden og oppover bakken til Vøienvolden gård, hvor jeg lot Elise og familien bo i Drengestua en tid. Underveis passerte vi Maridalsveien 80. Jeg visste ikke noe om huset, men dagen før vandringen fikk jeg telefon fra en fremmed dame som fortalte at hun hadde vokst opp i dette huset. Huset hadde vært Oslos første almennskole og hadde siden blitt tobakksforretning.

En dag fikk jeg en morsom henvendelse fra en annen leser: Hun fortalte at hennes mormor hadde bodd i annen etasje i «Magda på hjørnet». De var mange barn, så en dag moren ventet barn igjen, satte alle ungene seg på trappen med hver sin vedkubbe i hånden for å slå i hjel storken når den kom!

Fremdeles, fjorten år etter at første bok i Sønnavind kom ut, får jeg brev, telefoner og mail fra folk som enten har vokst opp på Sagene eller har mor eller far som har gjort det. De har alle noe å fortelle; om fattigdom, lange harde dager på fabrikken med støv som virvler i luften, farlig arbeid der noen fikk håret eller en hånd inn i maskinen og om overfylte ettroms leiligheter. De forteller om lite mat, sykdom (tæring og spanskesyken) og mye fyll blant slitne fedre, som ikke hadde styrke til å håndtere det tøffe livet. Men det er også fortellinger om samhold og solidaritet, mødre som tok seg av nabokonas unger når hun ble syk, bjerkeløv, trekkspillmusikk og dans i gårdsrommene på St. Hans og turer til Maridalen. Det er fortellinger om et liv så totalt annerledes enn vårt, om en nøysomhet som får folk av i dag til å skamme seg, om krig, menn på grensevakt og om hjem som besto av et iskaldt loftsrom eller en kald kjeller, jordmødres travle hverdag og koner som fjernet uønskede foster. Det er fortellinger om rotter så store som katter og som var både røde, gule og grønne, alt etter som hvilken farge det var på utslippene fra spinnerier og veverier. Og om Akerselva som bar preg av at folk tømte dobøttene sine rett i elven.

Hygiene var et fremmedord, men det var heller ikke lett å være renslig når vannposten sto langt nede i veien og alt vannet skulle bæres hjem! Når et barn fikk tæring (tuberkulose) ble ofte hele familien rammet.

Vanligvis har det kommet noen hundre når jeg har hatt disse vandringene. Ett år kom det 1000! (Jeg hadde lovet kaker og kaffe til alle! Arnulf, min mann, måtte ut og kjøpe 30 bokser med pepperkaker). Lesere har kommet helt fra Trøndelag og Bergen, Kristiansand og Nord-Norge. Det er stor interesse for vår nære fortid!