Forfatter Hege Løvstad Toverud leser utdrag fra den første boken Karolines valg. Under kan du lese hele første kapittel i den gripende romanserien Solens barn! ? Les her og bli hektet, det er vi! 

Prolog

Snøen nådde Karoline til over kneet. For hvert skritt falt hun tyngre gjennom skaren, og den frosne stakken bakset seg oppover og la seg som en stiv kveil om midjen. Uhuuu, ulte nordavinden, og grantoppene lente seg tungt mot hverandre, som om de delte en nattsvart hemmelighet.

På kjelken lå barna hennes. Blå om munnen og under et lag av snø. To storøyde små som humpet gjennom stormen. Den ene like fullendt som den andre vanskapt.

– Så så, vi er snart fremme nå, sa Karoline og forsøkte å smile. Men munnvikene strammet seg bare.

Hun la seg framover med all kraft. Sank igjennom på nytt. Kjente repet skjære seg inn i skulderen. Skiftet det over til andre siden, men var like sår der. Svetten silte nedover tinningen og blandet seg med tårene.

Hvor lenge hadde de gått? Hvor langt var det igjen? Hvor lenge kunne de orke? Karoline ante ikke. Alt hun visste var at de måtte komme fram. Fram til noen …

Plutselig hørte hun en lyd. Bare fjernt, men likevel. Noe som brøt gjennom ringingen i ørene. Hvor kom det fra? Var det kanskje … sang? På noen grove byks var hun framme på pynten.

På landeveien under seg så hun en gamp komme travende, så fokken sto om hovskjegget. Hele hesten var hvit av snø, og den trakk en stor, overbygd vogn etter seg. På kuskebukken satt en mann. Hatten hans var høy, selv etter at han hadde svingt den av med en stor håndbevegelse, kakket snølaget av og satt den på igjen.

Karoline kjente pulsen hamre i tinningen. Var dette sjansen hennes?

– Lille venn, hvisket hun mot datterens øre. – Kan … kan du se vognen? Der nede på veien?

Stine stivnet til. Pusten begynte å gå raskere i det spede brystet.

– Jeg vil ikke til … folk, mor, hvisket barnet og begravde ansiktet inn mot halsgropen hennes. – Ikke uten deg …

Karoline strøk datteren over ryggen. – Kan du love meg å være mors flinke jente? Kan du det?

Stine ristet på hodet, og underleppen dirret.

– Du må hjelpe meg å passe på broren din. Karoline forsøkte å gjemme det tykke som sved i halsen. – Det som du er så flink til …

Stine sa ikke et ord. Bare satt der på kjelken med den merkverdig skapte broren sin på fanget og så på moren i et uendelig alvor. Til slutt nikket hun. Og i samme øyeblikk trillet en enslig tåre nedover barnekinnet.

Karoline lukket øynene. Så slapp hun taket. Lot kjelken med barna rase nedover den bratte hellinga. Skjult bak fonna så hun Stine og Johan slynges ut på veien. Hun hørte den stille gråten deres, og hestens vrinsk da den steilet mellom skjækene. Og hun så mannen med den høye hatten som bykset ned fra kuskebukken og styrtet bort til barna hennes.

 

KAPITTEL 1

Bratsberg Amt, 1861

 – Kom lammet. Kom krøllfjon. Komsi, komsi, kom!

Karoline svinset lettbeint over lyngheia og lot hånden sveipe over de grå, tørre stråene fra i fjor. Solen, som lekte gjemsel mellom det nysprungne løvet i dvergbjørka, lagde et glitrende lysspill i lyngen.

Hun løftet ansiktet mot de varme strålene. Ved enden av myra heiset hun serken opp til knærne for lettere å kunne bykse over vindfallet. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun ville.

Så godt her var i fjellet! Rundt henne spratt lammene, omskiftelige som myrull i vind, og slo bakklovene sammen i glede over å være ute av fjøset. Sjøl var hun like yr over å være ute av stua etter en lang vinter. Det hadde sant å si begynt å føles trangt mellom de tykke tømmerveggene, selv om det bare var hun og mor som skulle rommes der. Ikke så å forstå at de gikk og tråkket oppå hverandre, for de hadde fordelt oppgavene seg imellom, både med karding, spinning, bakst og fyring. Men når snøen lå opp til mønet rundt juletider, lengtet både hun og moren etter å sette føttene på noe annet enn det blankslitte stuegulvet og de opptråkkete stiene mellom snøskavlene bort til fjøset, vedskjulet og lillehuset.

Men nå, nå lå vollen endelig åpen, og det eneste som vitnet om vinteren, var en kornet snøflekk i nordhellinga bakom fjøset. Lufta var så full av lyng og mose, og det var akkurat som om angen kalte på henne. Karoline hadde alltid vært glad i mailufta, og hver eneste vår var hun like opprømt når hun fikk ta lammene med seg ut. Men i år kjentes mai enda friskere, enda mildere. Og enda mer løfterik. Hva enn det kunne bety.

Ikke engang tanken på bamsen kunne ødelegge det gode humøret. Vanligvis så Karoline seg gjerne to ganger over skulderen når hun var i fjellet, for den åpne heia var området til brunryggen. Men like mye var det hennes og sauenes. Skrål og leven, det var det som skulle til for å holde bjørnen unna.

Karoline dro fjellufta inn så langt hun kunne og holdt den. Så slapp hun den ut sammen med et frydefullt lite hyl som fikk lammene til å mekre i forskrekkelse og skutte seg lynraskt inn mot bringa til mødrene.

– Så ja, krøllekrøll, smilte Karoline og satte seg på huk. Strakte ut hånden og lokket honningsøtt. – Her er ingenting å være redd for. Neheida. Se på mødrene deres. De er ikke skvetne av seg. Nei, de har da hørt vårkvinet mitt før!

Snart diet lammene med stubbkorte, viftende haler hos søyene, som sto med ravgule øyne i sola.

Tenk, fire lam hadde de fått i år. Tre av Krøya og ett av gamle Sul. Krøyas unger hadde kommet som de skulle, men lamungen til Sul hadde pustet dårlig. Men heldigvis, da Karoline kilte ham under nesen med et strå, hadde han kommet seg. Den andre ungen hennes var livløs, og selv ikke da Karoline svingte den etter bakbeina, kviknet den til. Karoline hadde skjønt at noe ikke var som det skulle allerede da Sul gikk i sirkler i fjøset og grov med klovene. Sammentrekningene i buken og mekringen var sårere enn før om årene. Det var vel slik at Sul begynte å dra på årene. Kanskje var årets lamunge hennes siste.

Men den hun hadde fått!

Gud hjelpe meg så flott han var! Karoline kalte ham bare Staskaren, etter måten han bar hodet så høyt og stolt. Ja, hun mistenkte nok at Staskaren var grunnen til at væren sto og stanget så arg bak skigarden. Han frykter vel for rangen sin om et år eller to!

Karoline deiset ned i gresset. Blusen var kort på armene og gled helt opp til albuene da hun la armene bak hodet. Det var da fælt så mye hun hadde vokst i vinter. Snart seksten år var hun blitt, og de tre siste årene hadde det vært bare henne og mor. Far hadde vært sammen med dem helt til i forfjor. Helt til det fryktelige skjedde …

Karoline slo tanken unna. Begynte hun å tenke slik, ja da ble hun helt fælen. Og de hadde da klart seg fint, hun og moren. Poteter hadde de, selv om avlingene ikke akkurat var store her oppe i høyfjellet. Sauene ga til ull og litt ferskt kjøtt, og dessuten var fjellene rike på sopp og bær. Brukte de bare høsten vel, så hadde de det de trengte til langt utpå våren. Ja, og så hadde de forsyningene som fløteren fra farens arbeidslag kom innom med. Den røslige karen som bodde lenger inn på fjellet, hadde forbarmet seg over dem etter at faren gikk bort, og hver gang han var i bygda, kom han innom på Mariplass med både mel, smør, saltkjøtt og litt ost. Til og med kaffe hendte det at han hadde med. Moren prøvde hver eneste gang å betale ham med de få slantene hun hadde igjen etter farens siste lønningspose, men gubben nektet å ta imot. Faren ville gjort det samme for ham, mente han, og nikket god kveld i stua og forsvant.

Jo, tenkte Karoline. Det gjaldt da å se lyst på det. Ingenting manglet de, hun og moren. Bortsett fra litt selskap, da …

Hun festet blikket på godværsdottene på vårhimmelen. Livet hadde begynt å føles litt ensomt. Hun hadde merket det særlig i vinter. Alle slags rare tanker var begynt å svirre i henne, og hun ergret seg over morens mas.

Da hun var mindre, gjorde det ikke så mye at de bodde avsides, og at nærmeste nabo holdt til en dagsmarsj unna. Og at så godt som ingen kom innom gården. Det var bare slik det var. Og faren hadde alltid skøyet med henne og underholdt henne med historier fra bygdene. Når han kom hjem fra fløtingen, hadde han ofte med seg noe fint. En bluse eller et kjolestoff eller en kyse. Men det aller fineste han hadde gitt henne, var smykket: en utskåret liten trebjørn i lærreim, med en kant av sølv som løp rundt hele figuren. Karoline bar den alltid rundt halsen, og var det en sjelden gang hun glemte å ta den på, så var faren snar om å påminne henne.

– Jommen tror jeg ikke du har glemt smykket i dag, Karoline mi, sa han. – Så! Spring og hent det nå! Så Brunen holder seg unna deg.

Som seg hør og bør korset moren seg over den slags overtro, og mente faren burde vite bedre enn å sette skrekk i ungen. Og var det noens beskyttelse de trengte på gården, ja så fikk de den fra Jesus Kristus og hans Fader! Likevel, da faren dro av gårde på fløting igjen, hadde moren mer enn en gang vært den som minnet henne på å ta på seg smykket.

At faren hadde vært borte lenge om gangen, hadde Karoline vennet seg til. Og at det aldri kom folk til gårds, tenkte hun heller ikke så mye over. Selv om hun faktisk kunne telle på en hånd hvor mange mennesker hun hadde møtt i sitt liv.

Det var fløteren fra farens arbeidslag, selvsagt, han som støtt kom innom for å ta følge med faren ned til vannet. Da hun var liten, hadde Karoline kikket på fremmedkaren fra bakom kråskapet og syntes at den bredskuldrede karen fylte hele stua med en eim av svette, tobakk og våt vadmel.

En annen gang hadde hun sett ei gjeterjente borti lia. Ei lys jente på hennes egen alder, som drev ei forvillet kvige over fjellet i kveldinga. Karoline hadde løpt etter på bare føtter i lyngen. Prøvd å ta igjen jenta som sang og lokket så vakkert på kua si. Avstanden var stor. Karoline sank til anklene i varmt myrvann, og viftet unna mygg og knott som best hun kunne, mens hun løp og lot som hun kalte på en egen ku. Men skumringen nærmet seg, blå og uten form, og Karoline våget ikke følge etter lenger. Snart var både jenta og kua små prikker nede i fjellsida.

Presten hadde hun også møtt en gang, da han dro rundt på det som skulle være et årlig skolebesøk til den avsidesliggende plassen, men det hadde blitt med den ene gangen. Presten var hvithåret og alvorlig, med et hovmodig drag under brilleglassene, og tørket stadig pannen etter å ha brukt store deler av dagen på å klatre opp fjellsiden til Mariplass. På vei inn slo han hodet i dørkarmen, og et spor av rustfarget maling ble sittende igjen på issen. De lange beina fikk knapt plass under klaffebordet da han tok fram bibelen for å utøve sitt kristne virke.

Besøket hadde fått moren til å lyse opp. Hun la straks til side kardingen av ull og sendte Karoline til bøtta for å skylle ansikt og hender. Og mens presten bladde i bibelen og med en spiss finger fortalte om både fortapelse og paradis, bladde moren oppglødd i sin egen bildebibel, og sang salmer med slik innlevelse at presten ble synlig beroliget over gudsfrykten som rådet på Mariplass. Neste år fant han det ikke lønt å forsere det ugjestmilde fjellet igjen.

De siste to somrene hadde Karoline streifet lenger enn hun skulle. Og hun hadde ikke våget å fortelle moren om det. Lengst sør i fjellet, nedenfor den bratte ura, og over de lange heiene, hadde hun gått. En halv dagsmarsj var det nesten.

Det bodde folk der, hadde hun oppdaget. Koner som jobbet på åkrene og barn som lekte. Første gang hadde hun havnet der ved en tilfeldighet, da hun samlet sauene, og var sikker på at hun var gått seg vill. Men så hadde hun lagt seg veien på minnet, og siden var hun gått tilbake flere ganger, når hun visste mor var opptatt med annet og ikke ville komme til å spørre. Ja, hun passet nøye på at ingen så henne når hun gikk til bygda. Sto bare i skjul bortenfor husene, og så på barna som lekte på tunet.

Men snakket med barna, det hadde hun aldri, selv om lengselen hadde lagt seg som en sår klump i brystet når hun hørte de glade ropene som ga gjenlyd i fjellet. Likevel, klage ville Karoline ikke, selv om hun ikke engang hadde søsken hjemme på Mariplass. Var her ikke folk, så hadde hun da i alle fall sauene. Det var mye godt selskap i dem.

Sauene, ja. Karoline satte seg opp og skygget for sola. Der sto Sul og beitet mutters alene. Lamungen hennes, Staskaren, han var visst ingen steder å se. Åh, den luringen, nå var han over alle hauger igjen. Karoline kom seg på beina og speidet rundt seg. Han gikk forhåpentligvis ikke så langt. Smålammene forlot sjelden mor si lenge om gangen. Men så var det slik med Staskaren da, at han gjerne gikk litt lenger enn lamunger skulle.

­– Rop da, Sul. Rop på ungen din, oppmuntret Karoline.

Gamle Sul enset henne knapt og beitet fredelig videre. Karoline heiset serken opp over knærne og la i vei bortover heia.

– Komsi, Staskaren, lokket hun og myste for ikke å blendes av solen. – Komsi, komsi!

Hun la på sprang bort mot åskammen. Hadde han greid å komme seg ned lia uten at hun merket det? Hun stanset på pynten og kikket ned igjennom. Var det mekring hun hørte langt borte fra? Karoline satte utfor og skrenset nedover den lyngdekte fjellsida. Han hadde vel ikke gått hen og falt i døden for henne? Da skulle hun få med moren å bestille, det var helt sikkert.

– Hei, du! sa en stemme.

Karoline rykket til og kom seg på beina i en fart. Glattet på serken som hadde samlet seg i livet. Foran henne sto en skogsarbeider. En ung gutt, høyere enn henne selv, med brunt blikk og en mørkebrun lugg som lå rufset til den ene siden.

– Leter du etter lammet? spurte han blidt.

Karoline svelget. Det var da et vakkert smil han hadde, den gutten. Rette, hvite tenner og smilegroper i kinnene. Og så den luggen, da, som han plutselig fant det for godt å slenge bakover med en rapp hodebevegelse. Synet fikk Karoline til å føle seg så varm og glad. Og best som hun sto der, så smilte hun jammen selv også.

– Ja. Har du sett ham …? begynte hun, men stanset da det gikk opp for henne hva gutten bar om nakken.

Selveste Staskaren! Med nød i blikket hang lamungen der, for skrekkslagen til å presse fram annet enn et forpuslet mæææ.

– Jeg fant ham like her nede, med kloven kilt nedi en stamme, sa gutten.

Stemmen hans var klangfull og lignet fjellet når det svarer nede i et juv.

– Jeg antok at han måtte høre til på en sæter lenger opp.

– Takk. Jeg skal ta ham, mumlet Karoline og syntes hennes egen stemme plutselig hørtes så fremmed og stutt ut. – Han stakk av før jeg fikk sukk for meg.

Hun strakte seg på tå, la den ene hånden på bringa til lammet og den andre bakom hasene på bakbeina for å løfte ham ned. Så gikk det opp for henne hvordan hun sto, med en hånd på hver side av guttens hals. Det var nesten så hun kunne kjenne pusten hans mot ansiktet. Vissheten om hvor nær de var hverandre, fikk henne til å ville springe av gårde. For hva sa man? Hva gjorde man? Hva var man med fremmede gutter man møtte i fjellet?

Staskaren begynte å sprelle mellom hendene hennes. Vred kroppen og slo med bakbeina. Karoline holdt hardere og kjente at hun ble rød av anstrengelse.

– Hei, du, sa gutten og famlet etter lammets bakbein. Kloven hadde viklet seg inn i skjorten hans og krafset brystet åpen. Huden var så slett og myk der innenfor, med lette, mørke fjon. Karoline trakk blikket fort til seg.

– Nå får det være nok, sa hun og tok et bestemt tak om lammet. Ville bare få det unnagjort. Denne uutholdelige nærheten.

Gutten bøyde seg skrått mot henne og lot lammet skli ned. Et øyeblikk kjente Karoline overarmen hans presse mot barmen. Bare kort, men likevel nok til at det ikke var til å bære.

– Sett på maken til uskikkelig kar, skjente hun på den sprellende bylten, som slapp svarte sauperler ned i lyngen av bare skrekken.

Så begynte hun å gå.

– Du skal ha takk for hjelpen, mumlet hun over skulderen mens hun klatret oppover ura og lamungen for forbi henne opp igjennom så småsteinen skvatt.

Uanstrengt og lettbeint, det var det han skulle få huske henne som. Hun kjente blikket hans i ryggen, og vissheten om at han sto like bak henne, med åpent skjortebryst og den mørke luggen, gjorde henne forlegen, og det var som om hun hadde glemt hvordan man i det hele tatt flyttet beina.

– Hei, vent! ropte han plutselig etter henne. – Jeg kan følge deg.

Karoline stivnet. Dette var ille nok som det var, her hun gikk med serken som var begynt å bli for liten allerede i fjor, om hun ikke skulle ha fremmedkaren etter seg i tillegg. Hun fortsatte å gå.

Snart hadde han tatt henne igjen. Sto stakkåndet under henne på stien med det ene benet støttet på en stein. Skulle bare mangle at han slet, tenkte Karoline, for hun hadde da sannelig gjort hva hun kunne for å riste ham av seg.

– Det var litt av en fart, sa han og pekte etter lammet som allerede var oppe på åskammen.

Gutten sto i motlyset, og skikkelsen hans avtegnet seg sterk og rank. På fingeren hans glimtet det i en bred ring. Gyllen, som gull. Men gull kunne det selvsagt ikke være. Hvem gikk vel rundt med den slags på fingrene? Skogsarbeiderne og fløterne til godseieren hadde knapt nok til salt i grøten, og langt mindre til edle metaller. Nei, det var vel noe taterskrap han hadde fått billig av en omreisende blikkenslager eller noe.

– Du er vel ikke … tater, vel? spurte hun og lot som hun ikke var redd. Mor hadde mang en gang advart henne. Tatere var noe man skulle vokte seg vel seg for.

– Tater? sa han og begynte å le. – Nei, jeg er nok ikke det. Selv om det kanskje kan se slik ut, etter omgangen lammet dit ga meg. Han børstet saueull fra skulderen.

– Enn du? Er du tater, kanskje?

– Ikke akkurat det, nei, svarte Karoline og dro en lettet hånd gjennom håret og holdt de lyse lokkene fram som bevis.

Så lo de begge to, og Karoline kjente at det var til å bære nå, å stå her ved siden av ham.

– Jeg følger deg gjerne tilbake til søya med lammet.

– Å, takk! datt det ut av Karoline, før hun rakk å tenke på om det var rett eller galt. – Jeg mener, kan du det da, om du er i vedaskog?

Hun nikket mot øksa han hadde stukket ned i den svarte livreima.

– Å, det ja. Jo, jeg kan da ta meg tida, sa han. Igjen med smilegropene dypt inni kinnet.

Så gikk han ved siden av henne. Langbeint og finlemmet. Lignet egentlig ikke på en skogskar, syntes Karoline. Der både faren og fløteren hadde vært grovbygde og skjeggete, etter arbeidet med øksa, var gutten glatt og fin med hud som nuppet seg i fjellbrisen innenfor skjortebrystet …

Karoline ønsket inderlig at hun ikke hadde tatt på seg det hvite forkleet. Det satt for stramt over barmen, og var altfor kort og fikk henne til å se ut som en jentunge. Åh, tenkte hun forarget. Hvorfor hadde ikke moren kommet lenger på det røde og hvite forkleet hun hadde lovet henne! Det blomstrete? Hvorfor somlet hun slik med sytøyet? Godt var det i hvert fall at hun hadde badet i bekken i går. Vasket både håret og kroppen, så nå skinte hun for første gang etter den lange vinteren.

Framme ved saueflokken satte de seg i lyngen. Hun først, og han etterpå. Det solvarme berget var godt mot ryggen. Praten gikk lett om vår og vær, og han lo så lett av det hun sa. Det gjorde henne glad.

Karoline lærte ham en regle om vårfuglene, om hvilke som først var å se når snøen gikk. Han lo da han skulle gjenta rimet om gjøken, som ikke fikk med seg de andre fuglene på spøken, når hun la egget sitt i reiret deres.

– Hun er en uforskammet en, den der gjøken, sa gutten. – Legger egget sitt i andres reir, og lar andre ruge. Og når kyllingen er ute, sparker hun de andre eggene ut.

– Ja, hørt slikt, sa Karoline. – Men hun har næringsvett, gjøkemor. Hun ordner det fint for de små.

Karoline la det blonde, midjelange håret over den ene skulderen og gjorde det slett med hånden. Ble sittende slik og la solen spille i lokkene. Han møtte blikket hennes. Skrått, fra under den brune luggen.

Huff! Hadde han lagt merke til det? Hvordan hun snudde seg litt på skrå inn mot ham, for at solen skulle få slippe til i håret? Forferdelig var det å tenke på at han skulle ha skjønt hva hun drev med. Men åh, hun ville så gjerne være fin sammen med denne gutten. Selv var han jo så staselig, i ullbukser og livrem med blank spenne.

– Er du … gjeterjente her oppe? Om somrene? spurte han.

– Nei, jeg bor her, svarte Karoline likefram.

– Bor du her! Gutten ristet på hodet. – Det går vel ikke an? Så høyt oppe? Og hvert fall ikke året rundt?

– Å, jo da, svarte Karoline og følte seg plutselig kry.

– Vi har sauer og poteter så vi klarer oss, og så …   Hun beit seg i leppa for ikke å plumpe ut med matforsyningene de fikk av fløteren. For plutselig ønsket hun å gjøre bragden ved å klare seg på Mariplass større enn den var. – Vi klarer oss godt! sa hun med ettertrykk.

Gutten sperret øynene opp og laget et morsomt fjes.

– Om du sier det, så. Faren min har også gård. Han stanset og klødde seg bak på leggen. – Eller ikke akkurat gård, da. Men jo, en gård er det, selv om det ikke helt … Uansett, din far må virkelig være noe til kar, som får det til å gro her oppe.

Gutten nikket mot heia, som strakte seg lang og karrig i alle retninger.

– Å, det er nok bare mor og meg, sa Karoline.

– Far … De siste tre årene har det bare vært mor og meg.

– Det var da leit.

– Ja. Jeg savner ham fælt, svarte Karoline. – Det jeg husker best, er at han var så flink til å fortelle, om både det ene og det andre. Han arbeidet hardt, skjønner du, for å skaffe det vi trengte til gården, og var borte lenge om gangen. Men nå er det mor og jeg som må arbeide hardt, med dyrene og åkeren. Men vi klarer oss.

– Ble han syk, da, faren din? spurte gutten og la hodet på skakke. Medynken i stemmen hans fikk det til å tykne i halsen hennes.

– Nei, smilte hun fort. – Han var fløter. Elvene nedover mot Skien kan være strie. Han arbeidet for godseieren, skjønner du. Er det ikke Fryden … et eller annet han heter, tro?

Gutten reiste seg brått. Satte seg igjen like fort og begynte å trekke opp strå fra lyngen.

– Å, sa han kort.

Karoline gransket ham fra øyekroken. Å snakke om døden hadde visst gjort ham matt.

– Men som sagt, vi klarer oss bra nå, forsikret hun.

– Jeg var tretten år da han døde, så jeg tenker ikke så mye på det lenger. Men mor hadde nå fortjent å få den der enkepensj … ja, jeg husker ikke helt hva det heter, men mor mener det visst er noen penger som enker kan få. Hun sier hun kan ha rett på det. Men så er hun så skral i helsa at hun ikke kan legge i vei ned til Skien. Og godseieren har jo ikke akkurat vært her og ordnet det selv. Mor er fortsatt lei seg, for hun syntes at den der Fryden-mannen kunne gitt henne en beklagelse.

Karoline viftet bort en flue som krøp på forkleet.

– Men det er vel bare slik det er med rikfolk, er det ikke det, da? De har ikke tid til å bry seg om fattigfolk som oss. Men jeg skulle mene mor har god grunn til å være sint, for en fra arbeidslaget fortalte at far kunne vært reddet, hadde bare noen sendt bud på doktoren. Men ingenting ble gjort. Far, han bare lå der ved elva med beinet halvt kappet av og … blødde i hjel. Karoline ristet på hodet. Nå var det hennes tur til å rykke opp strå med en rastløs hånd. – Jeg tror nesten at mors sinne er sterkere enn sorgen. Om hun bare hadde fått møtt den der godseieren, så tror jeg det hadde hjulpet … Hun avbrøt seg selv med en lys latter. – Men har du sett på gal lamunge, da! Hun pekte på Staskaren, som tok rennefart mot et av de større lammene. – Der har du en som ikke mangler mot.

Hun klukklo, men gutten var ikke lenger like lett å more. Kanskje hadde han selv opplevd å miste noen i elva?

– Har dere også sauer? spurte hun for å få tankene hans over på noe annet.

– Hva …?

– Sauer. Har dere det på gården? Du virket som du har godt håndlag med krøtter.

– Eh, nei. Ingen sauer … Han rensket stemmen.

– Men vi har hest.

Han festet blikket i bakken foran seg. Nakken hadde en svak bue, og smilehullene var visket ut.

Hun reiste seg. – Karoline, sa hun blidt og strakte fram en hånd. – Her sitter vi ved siden av hverandre uten å fortelle hva vi heter. Karoline Mariplass.

– Åh. Ja visst, sa gutten og kom seg på beina. Tok imot hånden hennes, slo hælene sammen og bukket lett.

– Jeg er … eh … Peder. Peder Bråten. Og jeg ber om unnskyldning for mine manglende manerer.

Karoline brast i latter. – Hørt sånt! Maken til fine manerer har jeg nå aldri sett her oppe.

Han smilte fort og kikket mot vest, mot sola som sto lavere på himmelen. Så tok han øksa ut av beltet og sendte den fra den ene hånden til den andre.

– Jeg får vel se å komme meg tilbake.

– Ja, sa Karoline fort. – Arbeidslaget ditt lurer sikkert på hvor du er!

– Ja. De gjør vel det.

Han så så annerledes ut. Armene virket rent for lange for resten av ham.

– Du … du får se godt etter lammet ditt, da, sa han. Det var noe mildt i stemmen, som Karoline ønsket skulle vare. Noe som var frelsen fra alt slitet og all ensomheten hun fram til nå hadde regnet som sin skjebne, men som Peder Bråten bar bud om var noe som kunne deles mellom folk.

– Jeg skal ikke slippe ham av syne, sa hun og lot som hun var lett til sinns.

Peder forsøkte å smile, han også, la hun merke til, uten at han så spesielt glad ut av den grunn.

– Du skal ha takk … for at du reddet ham, kremtet hun.

– Huff. Alt det som hadde virket så uutholdelig for en stund siden, det fortettede, og måten han så på henne på, nå var det det eneste hun lengtet etter. Og snart ville han være borte.

– Farvel, da, sa han, og snudde seg for å gå. Etter et par skritt stanset han. – Forresten, jeg kunne kanskje komme tilbake en gang? Ja, for å se hvordan … hvordan det går. Med lammet, mener jeg. At det ikke har blitt tatt av jerv eller bjørn eller noe.

– Ja, svarte Karoline og lyste opp. – Det kunne du jo.

– Om det er slik at du holder til i nærheten?

– Å ja, forsikret gutten. – Like nedi her. Bare tre, fire timer å gå. Du skal se jeg har veiene forbi rett som det er!

Karoline måtte fnise. – Velkommen skal du være.

Hvor lett det plutselig kjentes. Det var noe fullendt ved øyeblikket. Det at de begge sto her og visste, uten at noen av dem hadde nevnt et ord akkurat om hva det var de visste. Slikt kunne gjøre en gal av lykke.

Peder stakk øksa i beltet og hendene i lomma. Så bukket han igjen. Denne gangen med et bredt smil.

– Du, Peder, sa hun fort, for å holde på ham litt til.

– Jeg lurte bare på … den ringen din.

– Ringen?

– Ja, den du har på hånden. Jeg la merke til den i stad.

Den glimtet så fint.

– Eh, nei, sa gutten fort og trakk hendene opp av lomma. Viste henne både framsiden og baksiden av fingrene.

– Da tror jeg du må ha blitt lurt. Av solen. Jeg har ingen ring.

Karoline kikket ned på de finlemmede fingrene hans, som ikke hadde en eneste træl etter det harde skogsarbeidet. Peder Bråten hadde rett. Det var ingen ring der.

 

---

 

Bli abonnent og få GRATIS bok og og en fin musematte.