Fra Lyngen til Los Angeles

Da jeg var ni år skjedde det et ganske stort skifte i livet mitt. Ikke bare var foreldrene mine blitt skilt, i tillegg flyttet vi fra Tromsø til bygda Lyngseidet. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde så veldig lyst til å flytte fra store, skinnende Tromsø, til den lille bygda ved fergeleiet. Å måtte forlate frøken Unni og alle vennene i 3B.

Jeg husker følelsen på sensommeren, da vi kjørte med flyttelasset over eidet etter fergeturen over fjorden, og vi så husene på Lyngseidet ligge som et ujevnt perlekjede innerst i Lyngenfjorden. Men det var ikke husene jeg først la merke til. Heller ikke den hvite kirka, hvor den læstadianske troen sto sterkt. Heller ikke Samvirkelaget og Giæver handel, to butikker som på mange måter markerte skillet mellom de som stemte rødt og de som stemte blått i bygda. Det var ikke engang Giævergården jeg la merke til, den staselige sveitservillaen ved fergeleiet. Selv om jeg nok burde lagt merke til akkurat Giævergården, ettersom jeg senere skulle bli en hyppig gjest i huset, takket være at Nina Giæver, jordmor i distriktet og mor i huset, lærte meg og søsteren min å bake muffins, og leste høyt til oss fra «Historien om Helen Keller» i bestestua mens vi drakk te.

Nei, det første jeg så da vi kom kjørende med flyttelasset var en raggete liten hest. Den sto ved gjerdet, og så akkurat like ensom ut som jeg følte meg. Kanskje lengtet den etter sin egen klasse 3B. Den sto rett over veien for der vi bodde. Jeg kunne se den fra kjøkkenvinduet. Og fra badet. Og fra stua om jeg strakte hals. Og forresten fra soverommet også.

Hvordan nærmer man seg ei bygd når man er ny? Hvem tør å gå å ringe på? Hvem har motet til å sette seg på lekeplassen og vente på noen? Ikke jeg. Jeg sto på kjøkkenet, mens jeg bakte en formkake etter oppskriften på bakepulverboksen, og tenkte på om de kom til å være snille, de på skolen.

Hesten sto der hele tiden. Tygget på noen gule sensommerstrå. Jeg tror ikke den merket at jeg så på den. Det var søsteren min som fikk ideen. Kanskje vi skulle gå og strigle den litt?

Inn på badet med oss. Og ut igjen, med mammas hårbørste og kam under genseren. Vi trengte ikke å se oss for over veien. Det var langt mellom bilene. Og enda lenger mellom flyttelassene.

«Heia», sa vi. Hesten strakte hodet over gjerdet. Lot oss stryke den på mulen. Jeg tror jeg ga den formkake. Så børste vi den, søstera mi og jeg. Både hals og man. Kjente den seige duften av ragg som aldri ble helt blankt, bare veldig mykt.

Hesten sto der hver dag. Mamma spurte ikke etter hårbørsten og kammen. Hun begynte å sende med oss gulrøtter. Lurte på hvordan hesten hadde det i dag. Hesten het Raudi. Det fikk jeg vite senere, da jeg satt i bestestua i Giævergården og spiste muffins og fikk vite at det var deres hest. Og at jeg kunne få lov til å ri på den. Raudi ble min første venn på Lyngseidet. Jeg kjente henne før jeg kjente noen mennesker der. Og av alle venner jeg senere fikk, er Raudi en av dem jeg husker best.

I fjor, da jeg som en av programlederne i KK-podden, snakket om historien vår, hvor vi kom fra, sendte jeg ut en etterlysning etter Raudi. Var det noen av lytterne som visste hvordan det hadde gått med henne? Levde hun kanskje, til og med? Jeg hadde jo lest om mirakelhester som kunne bli 30-40 år gamle.

Tilbakemeldingene lot ikke vente på seg. Et helt nettverk av hesteelskere hadde gått sammen for å ta rede på Raudis historie. En historie som på mange måter også var min. Jeg husker jeg satt i radiostudio da min kollega leste opp det lytterne hadde funnet ut. Tårene mine trillet. Ikke fordi Raudi ikke var mer, for jeg mistenkte nok innerst inne at hun var borte. Men det som rørte meg så sterkt var at Raudi levde videre gjennom alt det fine folk skrev om henne: Premieringen på utstillingen. Føllet hennes, som hun må ha fått det året vi flyttet fra Lyngseidet. Alle de flotte avkommene hennes landet rundt, som folk til og med hadde sendt inn bilder av. Hester som var elsket, og som alle kom fra min fine venn Raudi.

I dag bor jeg sørpå. Jeg har mann og barn og jobber som journalist og forfatter. Jeg har mange artige oppgaver. Noen litt artigere enn andre. Som da jeg dro til Los Angeles i vår og fløy helikopter med Lorenzo Lamas, han kjekke fra «Falcon Crest». Lorenzo hadde omskolert seg til pilot, og da jeg skrev og spurte om en tur fikk jeg til svar at Lorenzo ville «be delighted to fly with you». Man får være glad for de vennene man får, si.

Noe av det morsomste jeg gjør er å skrive bøker. Solens Barn har fulgt meg i åtte år, og det har vært helt fantastisk å skrive historiene til Karoline, Stine og Johan. Det er vel ingen som blir overrasket over at det er med en god dose hestemuler også i serien. Når noen spør meg hvor jeg får ideene  fra, svarer jeg ofte at det er mens jeg sitter på hesteryggen. For fire år siden gjorde jeg nemlig alvor av den livslange drømmen om å eie min egen hest. En jeg ikke trenger å børste over gjerdet. Hesten vår er stor og blank. Han har en hestevenninne med et hjerte i panna. Øynene hans er mørke og ser rett gjennom meg. Sannsynligvis vet han at jeg har sittet og grått en skvett mens jeg skrev dette. Noe av det beste jeg vet er å legge kinnet inntil mulen hans. Da puster han på meg og lener seg inntil.

Og om jeg lukker øynene og lar pusten vår gå i takt, da er det så jeg kan kjenne duften av en lodden liten hest ved navn Raudi, som ber om å bli børstet litt til.

Klem fra Hege.