Gjennom et liv brøyter man seg gjennom noen julefaser. Barndommens glitrende og forventningsfulle julefryd er kun et vagt minne. Det var noe magisk over det å være sju år og ikke få sove fordi man gledet seg slik til pakkene. For noen år tilbake, avlyste jeg familiens julepakketradisjon med begrunnelser som; det er ikke lenger barn i familien/alle er pr definisjon voksne og pakker er for unga, og vi bruker en dullion unødvendige kroner på å kjøpe ting ingen trenger. Anti-julepresang-prosjektet fikk meg til å føle meg som som den reneste partypooper og gledesdreper, men selv om noen syns det var «syyykt dårlig gjort», så trumfet jeg det gjennom. Det ble bare det første året som ble litt rart. Nå syns alle det er fint. Vi er en stor familie, og alle er skjønt enig om at det holder i lange baner å være sammen, spise god mat, legge puslespill, tulle, tøyse, synge, snakke, gå tur, se film og ha tid til hverandre. Jula blir ofte en tid for ettertanke, og savnet etter de man har mistet sniker seg på. Jeg ønsker deg, kjære leser, en så god jul som mulig. Måtte julen bringe mange fine stunder, enten du er blant dine, eller alene.