For en rar tid vi lever i. Helt uvirkelig. Som en Sience Fiction-film.

Først og fremst må jeg si at det går bra med både meg og familien. Det store savnet er selvfølgelig at jeg ikke kan være sammen med barn og barnebarn. Jeg er vant til å være mye sammen med dem.

Men jeg har pålagt meg selv en karantene for ikke å risikere å smitte andre, og fordi jeg i en alder av 74 år, med en overstått hjerteoperasjon sist høst, er i risikogruppen, og vil ikke bli syk.

Men for en som har hatt hjemmekontor i mer enn 30 år, og kanskje derfor har lært seg å trives i eget selskap, føles ikke dette så ille. Det verste er selvfølgelig at jeg til tider har et sterkt behov for å være sosial og skravle med andre, men heldigvis har vi nettet og telefonen.

For å ikke gjøre denne tiden så spesiell og urovekkende har jeg innført at rutinene mine skal følges. Jeg begynner dagen på akkurat samme måte som ellers (bortsett fra at jeg sover og ligger i sengen litt lenger enn vanlig). Jeg står opp, rer sengen, rydder i rotet fra i går kveld (som jeg var for trøtt til å ta meg av da). Når jeg har full oversikt og alt er ryddig, dusjer jeg, kler på meg og … ja, jeg sminker meg litt også for at jeg skal slippe å bli skremt hver gang jeg gå forbi et speil. En føler seg friskere når en ser ut som folk!

Så spiser jeg frokost, og så ser jeg på God Morgen Norge og de siste nyhetene, før jeg går inn på nettet og leser aviser.

Og så er det Facebook-tid. Har så utrolig mange hyggelige FB-venner, som sender Gif’er, videoer, bilder, hilsener osv. Og så «liker» jeg og kommenterer det de legger ut, og har mye kontakt med dem utover dagen.

Humor er viktig i disse dager, så får jeg inn tullete videoer om Fleksnes eller andre galninger som lager morsomme sanger om Corona osv. så deler jeg med alle jeg tror vil le like godt av det som jeg gjør.

Og så er det lunsj. Ut med søpla, hente posten, kanskje rusle ned til nærbutikken – og hjem igjen, og da er solen kommet på verandaen, da er det kaffe og «meditasjon» i «egget» mitt som heger der med utsikt over fjorden.

Også skriver jeg selvfølgelig bok. Er nå kommet til nr. 16 i Evelinas Drømmer, så dere skal ikke mangle lesestoff selv om coronatiden blir lang. (Nei, det nytter ikke å få en smugtitt for å se hva som skjer.) 🙂

Og så er det TV-tid, strikketid, lesetid og til slutt, sovetid.

Det rare er at jeg trodde dagene skulle bli laaaange. Men jeg opplever det motsatte. Kanskje fordi jeg står opp senere. Men plutselig så er det kveld.

Så håper jeg bare at alt er bra med dere der ute. Jeg vet ikke om det er noen trøst i det, men jeg er jo det jeg kaller sterkt troende, jeg har god kontakt med Ham der oppe, og jeg har hele tiden en god magefølelse som sier at dette kommer til å gå bra.

Ha en fin dag, ta vare på hverandre, og vask hendene. Vær glad i hverandre.

Digital klem fra Ellinor. 🙂