Kjære alle mine trofaste lesere.
Ja, det er en merkelig tid vi opplever! Selv for oss som er så gamle at vi husker krigen, virker det skremmende og uvirkelig. Men jeg tror som vår kloke statsminister at vi skal komme helskinnet igjennom det. I går tenkte jeg også at «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Vi er tre stykker her i huset; min mann, vårt fosterbarn på 24 og jeg. De siste par årene har vi levd hvert vårt liv og har sjelden måltider og opplevelser sammen, Men nå om dagen, da alt det sosiale liv for de unge har opphørt, deler vi måltider, prater mer sammen, og om kvelden leter Filip frem en film som passer for oss, og så er vi «på kino» sammen.
Jeg snakket nettopp med en mann i 50-årene som sa at det var så hyggelig å gå rundt i byen om dagen fordi ikke lenger går og bare ser ned i mobilen, men de nikker og smiler til hverandre og viser at vi alle er i samme båt. Folk blir mer nøysomme, kanskje kommer vi ut av dette med flere positive erfaringer enn vi tror.
Med skrivingen går det litt opp og ned, men jeg er lykkelig når det går og jeg kan leve meg helt inn i Elises verden. Akkurat nå har jeg begynt på nr. 105, og i går kveld deiset neste kapittel plutselig ned i hodet på meg og gjorde meg ivrig., Håper bøkene min også kan hjelpe dere til å glemme virkeligheten for en stund.
Klem til dere alle fra Frid