Pia er rørt over landets dugnadsånd!

Hei!

Hvis vi fortsetter langt nok oppover i skogen her, kommer vi faktisk til Hildurs gamle koie (den fins ikke på ordentlig da, men vi kan jo late som).

Med meg går det foreløpig bra, selv om alle tre ungene er forkjølet. De to eldste har hatt feber, men er på bedringen nå. Vi er ganske sikre på at det bare er en helt vanlig forkjølelse, men ungene har nok aldri opplevd at vi har vært opptatte av symptomer, febermåling, håndvask og hosteregler før …

Ellers har de jo fullt opp med skoleoppgaver alle tre, samtidig som mannen min også har hjemmekontor. Så mitt vanligvis så fredelige sofakontor er helt ute av balanse!

Utenom det, innbiller jeg meg at skrivingen ikke blir så veldig påvirket av alt som skjer rundt om i verden. Når jeg skriver på Skjebnestier, reiser jeg til 1913, og det fungerer faktisk som en veldig befriende virkelighetsflukt nå om dagen.

Problemer er heller at jeg blir mye mer forstyrret nå enn til vanlig, så det er vanskelig «å komme helt inn i det».

Minstemann er husets klatremus, og her er han på vei oppover de samme berghyllene som en viss skurk – da han rømte fra lensmannen i bok 5

Ellers opplever jeg ikke så store endringer i hverdagen. Jeg er jo vant til å være mye hjemme, og ungene er heldigvis tette i alder og leker fint med hverandre. Vi spiller kort og koser oss sammen. Jordet utenfor huset vårt er fortsatt dekket av snø og fint å ake på. Vi har skogen rett utenfor døra, og kjeder oss ikke.

Men mor er litt for tung i rompa, og syns det er mer enn nok med de minste bergknausene.

Jeg håper at dere lesere har det så bra som mulig i denne tiden, og at dere holder dere friske.

Fordelen med å være lesehest nå, er jo at man kan kose seg med go’boka i sofakroken med verdens beste samvittighet. Endelig er det samfunnsnyttig å ligge litt rett ut!

Og hva er vel bedre enn å rømme til en helt annen tid der korona ikke var oppfunnet ennå? Vi trenger alle litt avveksling fra skremmende nyheter og synet av tomme butikkhyller nå.

Ta vare på dere selv og de nærmeste så godt det lar seg gjøre. Så skal vi nok komme oss gjennom denne krisen sammen.

Tenk for et land vi lever i, som setter alt av samfunnsøkonomi på vent og verner om de svakeste på den eneste måten vi kan. Jeg er umåtelig stolt over å tilhøre et slikt samfunn. <3

Mange varme luftklemmer fra Pia.