Hjemme hos Elisabeth

En liten hilsen fra hjemmekontor!

Først og fremst, går det bra med deg? 

Jeg er litt pjusk og har feber på femte dagen, men det går bra med meg og humøret er på topp.

Hvordan ser hverdagen din ut i disse merkelige tider?

Siden jeg er usikker på hva som gjør at jeg er pjusk, har jeg holdt meg inne siden lørdag. Mannen min er heller ikke helt frisk, så vi prøver også å holde oss mest mulig på avstand fra barna. Heldigvis har ingen av dem symptomer, men jeg savner veldig å kunne gi dem en klem. Siden de er snart 17, 21 og 20 år gamle, føler de det neppe på samme måte 😊

Jobbmessig er det både store forskjeller og samtidig ingen. Jeg jobber både som forfatter og som jurist. Vanligvis er jeg ute av huset på dagtid, og så skriver jeg på ettermiddag og kveld. Skriveøktene pleier å bli avbrutt av diverse gjøremål, men nå har jeg lange, sammenhengende økter hver ettermiddag og kveld. Den største forskjellen for meg er likevel på dagtid. Normalt sitter jeg på cellekontor og jobber, men den siste uken har jeg testet ut åpent landskap med «free-seating». Jeg sitter i sofaen, der mannen min også har base for tiden, og når jeg skal ha Skype/Teams møte med kollegaene mine, stresser jeg rundt (i siste liten naturligvis) for å finne et sted å sitte hvor verken mann eller barn oppholder seg. Som regel ender jeg opp i fotballhjørnet til mannen min. Han er Liverpool-supporter, og jeg har fått en del pepper på grunn av det fra kollegaer som av en eller annen merkelig grunn holder med andre fotballag enn verdens desidert beste. Hm, spørs om ikke jeg har blitt smittet av litt Liverpool-feber også😊

Preges skrivingen din av det som skjer nå? 

Det er skremmende tider og jeg har personer jeg bekymrer meg for i familien. Heldigvis er ingen av mine syke så vidt jeg vet, så foreløpig klarer jeg å skyve alt annet unna og bare være med Adeline, Ella, Petra og alle de andre når jeg først setter meg ned for å skrive.

Send noen oppmuntrende ord til leserne!

Det er veldig naturlig å være redd i den situasjonen vi er i nå, enten for seg selv eller for noen man står nær og som er ekstra utsatt. Jeg tror likevel det er viktig å ikke gruble over det verste som kan skje, men heller prøve å gjøre noe som er lystbetont. Er du som meg, har du sikkert et strikkeprosjekt på gang eller et helt skap med restegarn som kan brukes til noe morsomt. Jeg er også veldig glad i hage, og koser meg med å bla gjennom frøkataloger på nett og drømme om sommerens blomsterprakt. I hylla bak meg står det også noen bøker som jeg har hatt planer om å lese ganske lenge. Kanskje nå? Noen liker også å rydde og vaske og få alt på stell til vi igjen kan gjenoppta livet slik vi kjenner det. For det vil skje. Det kan ta tid før vi står helt støtt på beina igjen, og noe vil kanskje være endret for alltid (på godt og vondt), men vi vil tilpasse oss og finne ut av det. Det er jeg sikker på.

Ta vare på deg selv og hverandre.

Stor klem fra Elisabeth