VINGESLAG – Ulmende krefter
Prolog
Trondhjem 1862
Den vevre kvinnen som forlot skipet i Trondhjem, stanset idet hun gikk ut på bryggen. Hun så seg nysgjerrig rundt mens hun trakk til seg den sterke, kvalmende eimen av fisk.
Et fremmed språk fylte luften sammen med måkeskrikene, som hadde fulgt båten lenge. De høyrøstede stemmene gjorde henne urolig, og en plutselig frykt krøp innover henne. Kan hende hadde det vært galt av henne å flykte til Norge likevel? Kanskje hun burde blitt i Tyskland?
Men det var ingen som savnet henne der hjemme. Hun hadde ikke noe å dra tilbake til. Ikke nå. Ikke etter at hun hadde underkastet seg Søsterskapets regler, for så å rømme fra alt sammen.
En slank hånd streifet magen, som fremdeles var flat. Det var underlig å tenke på at hun ventet barn. Barnet var en viktig brikke i et spill hun hadde valgt å trekke seg ut av. Nå var hun alene, og fremtiden var usikker, men det var et valg hun hadde tatt, og nå var det for sent å snu.
Hun fortsatte å se seg omkring. Det var et yrende liv i byen. Fiskernes båter lå tett. Enkelte solgte fisken rett fra båten, andre fra boder. Kvinner med kurv på armen gikk fra fiskehandler til fiskehandler. Med kyndig blikk betraktet de varene før de begynte å kjøpslå. Her var tydeligvis ingen priser fastsatt. Den som var mest overbevisende og utholdende, ville gå seirende ut av handelen.
Hun var sliten, hadde vært på flukt lenge. Nå håpet hun inderlig at forfølgerne hadde gitt opp, og at hun kunne konsentrere seg om alt det nye og om fremtiden.
«Ser De etter noen?»
Hun møtte et blått, vennlig blikk.
«De ser villfaren ut,» fortsatte mannen.
Hun så spørrende på ham. Det mørke skjegget og det store, krøllete håret tiltalte henne. Han så sterk ut, var bredskuldret og hadde kraftige never. Han virket solid og trygg.
Leppene hans skilte seg i et smil. «Kan De ikke snakke? Har De mistet stemmen?»
Hun ofret ham et streif av et smil før hun tok frem et papir hun hadde i reisevesken.
Han tok imot, blikket hans gled over linjene, men hun var usikker på om han leste. Det var ikke alle som kunne det. En nyve gravde seg ned i den furete pannen. Han var ikke mye eldre enn henne, forsto hun, men han bar preg av å ha vært mye ute i vær og vind.
Da han løftet blikket, møtte hun forståelse. «De er utenlands fra.»
Hun nikket, usikker på hva hun nikket til.
Forsiktig rakte han henne armen. «Jeg har solgt dagens fangst og trenger noe å spise. De er sikkert sulten, la oss holde hverandre med selskap. Jeg har ingen baktanker og forstår at De er alene. Det er ikke trygt her for en så vakker kvinne.»
Vanligvis ville hun ha vært mistenksom, men det var noe ved ham som fikk henne til å forstå at han var mannen hun trengte. Han var ikke som de som forfulgte henne.
Idet han førte henne vekk fra bryggen, kikket hun seg over skulderen. Frykten jog gjennom henne da hun oppdaget en svarthåret mann blant skipsbesetningen. Hun hadde ikke sett ham før, men det hadde nylig vært valg hos Søsterskapet. Han kunne være en av dem.
Hun ristet av seg de vonde følelsene som brått skyllet innover henne.
Mannens øyne var små og stikkende over en liten munn med smale lepper. Nesen var en anelse spiss, og han var mørkkledd. Ellers var han en vakker mann, og da han møtte blikket hennes, frøs hun på ryggen. Smilte han? Det lignet mer en grimase.
Hun tok et godt tak om fiskerens arm. Uten å vite det var han hennes redningsmann og beskytter. Så lenge hun var sammen med ham, kunne hun føle seg trygg.
Samtidig var hun redd for menneskene som jaktet på henne. Redd for at de før eller siden ville finne ut hvor hun var og tvinge igjennom sin vilje.
1
Åfjord, juli 1880
Stormen herjet rundt veggene, røsket og rev i trærne og ulte gjennom små gliper i tømmerveggene. Vinden slo ned i skorsteinen, og etterlot seg en kraftig røyklukt i huset. Innimellom buldret tordenen, og lyn flerret over himmelen. Det var så mørkt at landskap og bygninger nesten ble borte. Uværet var som et vilt dyr som ingen kunne temme, og Maria satt med armen om Solveig, som skalv av frykt når det brakte som verst.
Det var uvanlig at det stormet på denne tiden av året, det var helst om høsten og vinteren at det kunne bli så forrykende uvær, men i natt var det voldsomme krefter i spill. Det var som om stormen ønsket å ødelegge alt og utslette alt liv.
«Jeg kan ikke fordra når det blåser slik,» klaget Solveig. «Stua har tålt mange stormkast, men likevel er jeg redd for at vinden skal rive den fra hverandre.»
«Den tåler nok dette uværet også,» forsøkte Maria å trøste, men kjente selv på uroen. Ikke for at stua skulle blåse ned, men for faren som var på en fiskebåt ute på det frådende havet. Han hadde også trosset mangt et uvær, men de kunne aldri være sikre.
Døren til sengekammeret ble åpnet, og moren kom inn. Hun var blekere enn vanlig, og unte dem bare et kort blikk før hun gikk bort til vinduet. Hun la armene om seg selv og stirret ut i mørket, hvor ikke annet kunne sees enn de bekkene regnet tegnet på glasset. «Agnar skulle ha vært her for lenge siden. Han lovte at han ikke skulle bli sen, men nå er det snart midnatt.» Stemmen hennes hadde et annet toneleie enn det de selv hadde. Maria hadde aldri spurt hvorfor.
Moren hørtes bebreidende og engstelig ut på samme tid, og Maria strakte hånden ut mot henne. «Far har vært ute i storm før, han klarer seg nok. Kom hit, mor. Sett deg sammen med oss, vi får ikke sove likevel.»
Moren smilte blekt før hun tok hånden hennes, klemte den hardt og satte seg ytterst på halmmadrassen. Det var det samme hver gang stormen tok hav og land i sitt brutale favntak. De var like redde og følte seg like hjelpeløse.
«Har du vært inne hos farmor?» spurte Maria lavt.
Moren nikket. «Hun sover som et barn. Å ha dårlig hørsel er ikke noe å trakte etter, men under et uvær er det kanskje like greit ikke å få med seg alt.»
«Det har du jammen rett i,» samtykket Maria og tenkte på farmoren, som hadde bodd sammen med dem siden Solveig ble født. Det var ikke mer enn noen måneder etter fødselen at farfaren døde og hun måtte flytte fra eiendommen de hadde bygget opp sammen. Det ble for mye for henne, hadde faren sagt.
«Fortell en historie,» maste Solveig, som nettopp hadde fylt femten år. Hun satt i hvitt nattlinnet med det lyse håret bølgende om skuldrene. Øynene var store og blå. Hun var å regne som en ung kvinne, men når hun var redd, ble hun et barn som hungret etter trøst og nærhet.
Moren reiste seg brått og gikk mot døren. Like etter var hun borte. De pleide å høre henne i trappen, men vinden overdøvet det meste.
«Fortell,» fortsatte Solveig. «Fortell om da du og Andreas Zachariassen fulgte etter Helga Urtekone.»
«Nå igjen? Jeg har jo fortalt historien mange ganger. Blir du aldri lei?»
«Den er så spennende,» svarte søsteren og trykket seg enda nærmere.
Maria kastet et blikk mot døren. Hun burde ha vært hos moren, men hun var bare et menneske, kunne ikke være to steder på en gang, og moren var sterk. Det var verre med Solveig.
Hun la armen om søsterens spinkle skuldre og smilte myk. «Jeg var syv år,» begynte hun. «Andreas var vel ti.»
«Bare småungene,» brøt Solveig inn og så spent på henne.
«Ja, bare småunger,» samtykket Maria og strøk henne hastig over håret. «Det var jeg som oppdaget Helga Urtekone og fant på at vi skulle følge etter henne. I håp om å finne ut hvor hun skulle,» la hun til. «Du skulle sett henne, Solveig! Den mørke kvinneskikkelsen kjempet seg over fjellet med oss i hælene. Det blåste da også.»
Solveigs øyne lyste mot henne, på samme måte som da hun hadde fortalt historien første gangen.
«Hele tiden var vi redde for å bli oppdaget, men vi var forsiktige, gjemte oss godt, og da vi kom til Mørrifjorden, skjønte vi at hun var ved målet. Vi la oss på magen i ly av en knaus. Det var mørkt, og plutselig tente Helga en lykt. Hun hadde den ikke med seg, så hun måtte ha gjemt den blant steinene og trærne.»
«Var dere ikke redde?»
«Jo, vi var redde, og urtekona svingte lampen frem og tilbake, og ga tegn til noen som vi ikke kunne se.»
«Så dukket det opp en båt,» hvisket Solveig. «En åfjordsseksring.»
Maria nikket alvorlig. Hun var sytten nå, men hadde ikke glemt da de satt bak bergknausen. Hendelsen satt som risset inn i minnet.
«Alle om bord var kvinner. De var fem i tallet, men det var for mørkt til at vi kunne se ansiktene deres. De var omtrent like høye som Helga Urtekone og hadde på seg mørke kapper med hette. Jeg har aldri sett noen andre med slike plagg. Jeg husker at jeg ble ivrig og reiste meg, men Andreas dro meg ned igjen. Han var redd for at noen skulle oppdage oss. Kvinnene stilte seg i ring omkring Helga. De snakket sammen, men vi var for langt unna til å oppfatte hva de sa. Andreas mente at det var mørke krefter i sving, og kan hende var det det. Hva visste vel vi? Plutselig snudde en av kvinnene seg mot stedet hvor vi lå gjemt. Vi ble vettskremte, ålte oss bakover et stykke og sprang hjemover. Hele tiden var vi redde for å bli tatt igjen av Helga og de andre kvinnene.»
«Var ikke mor og far sinte da du kom hjem så sent?»
«Far var på sjøen og mor hos Danske-Eli. De merket det ikke.»
En liten stund var det bare ulingen av vinden som kunne høres. Så begynte Solveig nok en gang å snakke. «Tenk at dere turte å følge etter Helga Urtekone! Folk sier at hun ikke er vel bevart. Noen sier at hun driver med trolldom også, og at hun har vinger under den vide kjolen sin.»
Maria måtte le. Hun holdt søsteren enda tettere inntil seg. Det var godt å ha henne så nær. «Du tror vel ikke på slikt snakk? Det finnes verken hekser eller troll, såpass må du ha lært de årene du gikk på skolen. Helga helbreder med urter.»
«Jeg tror hva jeg vil om det,» protesterte Solveig. «Noen har sett henne med en ravn på skulderen. Det er ikke dagligdags.»
«Ravner går det an å temme. Vi kan også gjøre det. Hvis vi klarer å fange en, og virkelig vil.»
Solveig grøsset. «Kanskje det er en valravn.»
«Det er klart det ikke er en valravn. Er det Danske-Eli som har satt de grillene i hodet på deg?»
Søsteren gjorde store øyne. «Visste du at valravnen er en mann som er blitt forvandlet til en ravn? Han kan bare befris fra trolldommen ved å drikke blod fra et guttebarn.»
«For noe tøv! Danske-Eli snakker om så mye rart. Historiene om valravnen har hun tatt med seg fra Danmark. Den gjelder ikke her.»
«Hvordan kan du være så sikker på det?»
«Man må bruke fornuft og ikke la seg lokke til å tro på alt som blir fortalt.»
Solveig ble stille. Selv om hun var engstelig av seg, elsket hun å snakke om alskens skrømt og overtro.
Ingen av dem sa noe på lenge, og utenfor veggene fortsatte vinden å ule. Marias tanker gikk til Andreas. De hadde planlagt å møtes dagen etter, og hun gledet seg til å se ham igjen. De hadde lekt sammen siden de var små. Da var det ingen som brydde seg om at de var i lag, men det hadde skjedd noe det siste året.
Hun lukket øynene og forsøkte å se ham for seg. Andreas tok pliktene sine på gården alvorlig. Hendene hans var trælete og armene muskuløse. Han var en dyktig arbeidskar, men var samtidig varm og forståelsesfull. Ikke engang faren hennes var slik, enda hun kunne snakke med ham om alt.
I tillegg var Andreas en trollmann med ord. Han skrev dikt og vakre historier, som han iblant leste høyt for henne. Det var ikke vanskelig å bli revet med, og hun lyttet begeistret. Hvor tok han det fra? Det virket som om ordene trillet ut av ham. Lå han og diktet opp alt om kvelden? Han skrev om hemmelige møter mellom elskende og hadde tanker om livet og døden som hun selv aldri hadde kunnet komme på. Tenk at han var så klok!
Maria trakk pusten dypt. Det hadde skjedd noe med henne denne sommeren. I dagene mellom møtene deres gikk hun med en lengsel og et savn. Hun hadde aldri følt slikt før.
Brått merket hun hvor tungt søsteren lente seg inntil henne, og kikket ned. Solveig hadde lukket øynene. Vippene tegnet seg fint mot den bleke huden, og hun pustet tungt.
Maria lirket seg forsiktig løs og la søsteren varsomt ned. Solveig ble liggende på siden, trakk beina oppunder seg og la hendene under hodet. Maria bredte over henne. «Sov du, lillesøster,» hvisket hun og ble varm av å se på henne. Å sove seg gjennom stormen var ikke det dummeste man kunne gjøre.
Moren sto ved kjøkkenvinduet, men da Maria kom inn i rommet, begynte hun nok en gang å vandre frem og tilbake over gulvet. «Jeg liker ikke at han er så sen,» hvisket hun. «Han skulle vært her for mange timer siden.»
«Vil du ha en kopp kaffe?» spurte Maria forsiktig.
«Jeg klarer verken å drikke eller spise. Det eneste jeg klarer å tenke på, er Agnar og om stormen har tatt båten.»
«Det er nok mange som bekymrer seg nå,» fortsatte Maria og fylte et glass med vann før hun satte seg ved bordet.
«Har Solveig sovnet?»
Maria nikket. «Ja, hun var utslitt.»
Moren smilte vemodig. «Hun er ikke frisk og burde få sluppet slikt uvær.»
«Det burde vi alle.»
«Har du noen gang tenkt på hvordan det vil bli for oss om din far skulle bøte med livet der ute på sjøen?» spurte moren med ett.
«Jeg har hatt tanker om det, men det er vanskelig å forestille seg at noen kan få has på far. Selv ikke vinden og de høye bølgene. Han er sterk, vet du, og har klart seg.»
«Han kan bli slukt av havet. Det kan skje den beste.»
«Jeg vet jo det, men …»
Moren tok seg til brystet. «Jeg ville ta min død av det hvis han blir borte for oss. Det er når jeg uroer meg for ham, jeg virkelig merker hvor mye han betyr for meg.»
Maria skulle til å svare, men så lød et kraftig smell fra gangen, som fikk henne til å fare sammen. Det var utgangsdøren.
«Agnar!» ropte moren og hastet mot gangdøren. Idet hun forsvant ut i gangen, ropte hun igjen. «Der er du! Endelig er du hjemme!»
Da Maria kom seg ut i gangen, strevde faren med å få lukket døren. Stormen rev og slet i den før vinden måtte gi tapt. Et øyeblikk ble foreldrene stående og se på hverandre. Moren la armene i kors. Hun skalv, så Maria. Faren var dyvåt i både hår og skjegg, og det rant av klærne.
«Du ble lenge borte,» sa moren. «Vi har vært så redde.»
Farens godmodige øyne så fra kona til Maria. «Det var så vidt vi fikk fortøyd båten,» sa han. «Jeg har aldri opplevd maken til uvær, men dere skal aldri være redde for at jeg ikke skal klare meg. Jeg har tre fagre kvinner her på Bølsmarka som jeg ikke for alt i verden vil forlate.»
«Få av deg de våte klærne,» fortsatte moren. «Jeg skal varme kjøttsuppe og finne frem noe tørt.»
Maria lente seg inntil dørkarmen og sanset hvordan lettelsen la seg som en beskyttende kappe om henne. Med ett virket uværet mindre truende. Faren var hjemme! Stormen hadde ikke tatt ham denne gangen heller.
De satte seg på kjøkkenet og spiste suppe mens faren fortalte om vanskelighetene uværet hadde skapt for dem.
Det var ikke første gang og ville neppe bli den siste, tenkte Maria, men nå var de endelig samlet, den dyrebare familien hennes.
«Det var så vidt vi rakk å få dyrene inn i fjøset før uværet brøt løs for alvor,» sa moren da han var ferdig med å fortelle.
Faren smilte og tok henne i hånden. «Du bryr deg om alle, du, Gjertrud. Jeg vet ikke om noen som er så snill som deg. Det må i så fall være Maria,» la han til og strøk Maria over kinnet.
Maria smilte og reiste seg. «Det er best jeg går opp til Solveig,» sa hun.
Faren nikket. «Det tar nok ikke lang tid før vinden løyer. Den tør ikke annet nå som jeg er kommet hjem.»
Han var alltid lun og forsøkte å gjøre dem trygge, men dette var ikke siste gang de kjente på frykten, visste hun. Hver gang faren dro til havs, var det med livet som innsats. For havet og vinden kunne ingen temme, naturkreftene krevde sin ofre. Måtte Herren holde sin hånd over ham!
Bli abonnent på Vingeslag!
