Elisabeth har ikke ligget på latsiden denne våren

En meget produktiv vår!

Om det har vært stille og rolig i disse korona-tider? Vel, til det må jeg svare et ganske klart og tydelig nei. Jeg har riktignok hjemmekontor, både fra jobben min som jurist og som forfatter, men det er langt fra stille. Den siste måneden har vi fått oppkjørselen planert og asfaltert, jeg har lagt kantstein (omtrent 1,7 tonn iflg. mannen min), vi har plantet om nær sagt hver eneste busk og staude i hele hagen, vi har skiftet ut treverk og bygd på verandaen, satt opp veksthus og laget kjøkkenhage og grusganger rundt hele huset. I tillegg har vi rensket takrenner, sådd og stelt med diverse frø fra alt for mange frøposer (klarer ikke å se min begrensning 😊), barket bed, saget ned trær og ryddet bort alt av skrot og hagerester fra året før.

Omtrent samtidig med at vi begynte å komme i mål med hagearbeidet, fant oppvaskmaskinen ut at det ville være leit om vi ble arbeidsledige. I hemmelighet begynte den derfor å lekke. Bare litt og litt, slik at når vannet omsider nådde ut av oppvaskbenken og frem under gulvflisene, var skaden allerede blitt temmelig stor i skap, vegger og gulv. Fortsatt fulle av adrenalin etter alt det harde arbeidet utendørs, besluttet vi oss for å strippe hele kjøkkenet inn til beinet og kjøpe nytt. Det kunne gått temmelig smertefritt hvis det bare hadde vært jeg som skulle bestemme hvordan det skulle se ut, men til min store overraskelse viste det seg at det var flere som hadde meninger om akkurat det … Heldigvis ble vi enige, mannen, de to jentene våre og jeg (sønnen viste seg merkelig nok å være totalt uinteressert). Nå gjenstår bare å velge farge på tapet og gulv … Klok av skade, med vissheten om at også dette kommer til å medføre tøffe, demokratiske prosesser, driver jeg litt anarki på siden og strikker poseholder i en farge jeg har valgt helt på egen hånd 😊

Hele kjøkkenet venter i stua på å flytte tilbake
Grågrønn poseholder i restene av kjøkken

Så jo, koronatiden har vært annerledes også hos oss, men noe særlig med fred, ro og mindre stress, har det ikke vært. Men jeg klager ikke. Det har blitt pent og ryddig ute, og snart har jeg et splitter nytt kjøkken! At vi ikke kan lage mat de neste fire ukene og at hele stua er full av kjøkkenutstyr, får jeg bare lære meg å leve med. Det finnes piller for slikt, har jeg hørt …

Adeline driver verken med hagearbeid eller kjøkkenbygging i Frostrose, men jeg kan love deg at hun er i gang med andre prosjekter. Akkurat nå er hun på et veldig spennende eventyr i hovedstaden, men hva hun driver med der, får du ikke vite før i bok 16.

(Ser ut som om boka har kommet ut på et annet språk – men det er bare min telefon som bestemte seg for å speilvende forsiden😊)

 

 

 

Ellers vil jeg komme med et tips til deg som er nysgjerrig på den forrige pandemien som satte verden ut av spill. Historien til Selma, i min serie Misteltein, starter da spanskesyken bryter ut på et stort marineskip i Horten. Serien er tilgjengelig som e-bok og på Storytel.

Året er 1918, og spanskesyken kommer til Horten. Ungjenta Selma vekkes midt på natten og ser moren forsvinne ut i mørket. Selma følger etter. Moren er sykepleierske og hjelper mannskapet på et skip ved kaia. Uheldigvis blir hun smittet selv …

Ønsker dere alle en fin vår!

Varme klemmer fra Elisabeth