Om ikke lenge dumper Brenninger ned i postkassene til alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier. Ventetiden føles imidlertid alltid lang når man venter på noe godt, så her kan du lese et lite utdrag fra serien!

UTDRAG FRA BRENNINGER 1:

Hun så Severin komme ridende i høyt tempo mot henne, i hvit skjorte og svart vest satt han rank på en stor, mørk hest. Det var et slående vakkert dyr, og Eir kjente et sug i magen ved synet av Severin, som tøylet denne flotte skapningen. Han så nærmest majestetisk ut der han kom. På hodet hadde han en bredbremmet hatt, og i et langt tau holdt han en mindre hest til Mons.

«Ptroooo!»

Severin fikk hesten til å stanse og steg av. Moren ga ham beskjed om å bringe Eir til den gamle steinbroen som førte inn til Torregården. Lenger turte nok ikke fru Elsa å gi sønnen lov til å ri. Det var ikke bare snømengdene som gjorde at dette var det lengste hesten kom. At noen fra Nomes slekt skulle bevege seg inn i Torredalen, var utenkelig. Akkurat det var Knut Georg Nome meget tydelig på, og hadde han visst hva som nå foregikk, hadde han sprukket av raseri. Det visste nok Elsa Nome utmerket godt, men i en krise som denne, der det sto om liv, kunne hun ikke la være å hjelpe. Til det var hjertet hennes for stort og fylt av medlidenhet med alle som hadde det vondt eller vanskelig.

Severin tok noen steg mot Eir og la hendene om det smale livet hennes. En skjelving gikk gjennom kroppen hennes med det samme, og før hun visste ordet av det, hadde han med ett enkelt løft satt henne opp på hesteryggen. Hun kjente straks varmen fra det store, sterke dyret. Det drev tårer opp i øynene hennes i det samme. Det var så lenge siden hun hadde sittet til hest. Så mange år siden. Det minnet henne så sterkt om en annen tid. En lykkelig tid. Hun lukket øynene og så for seg den vakre, grå Vinjar beite rundt et hvitmalt hus, med en glad, liten Eir på ryggen. Hun kjente hver bevegelse fra dyret i kroppen. Et savn spredte seg i henne. Hun ristet følelsen av seg med det samme.

«I alle dager, da, jente. Du veier jo ingenting,» sa Severin med en bekymring i stemmen som rørte ved Eir.

Hun var så sliten, kjente hun. All godhet gikk rett til hjertet på henne. Hun så nedover de bare leggene som stakk frem under skjørtekanten, og gremmet seg. De så ut som et barns, så spede og ynkelige var de.

«Det er vel slik Gud har skapt meg,» sa hun lavt.

Severin grep tømmene over manken, men stoppet opp ved ordene hennes. Han så tankefullt på henne, før han sa: «Så brukte han vel kreftene på å gjøre deg vakker i stedet.»

Eir møtte blikket hans med undring. Hadde hun hørt rett?

Han grep om salen i det samme, satte foten i stigbøylen og svingte seg opp bak Eir. Han holdt tømmene i én hånd, og med den andre holdt han et fast grep om Eir.

Eir kjente varmen fra kroppen hans mot ryggen. Hun hadde sjelden følt seg tryggere.

Mons var kommet seg på håndhesten og så et øyeblikk stolt ut. Han var hestevant, den gutten, Torre-folket var kjent for å være svært hestekyndige. Men en hest av denne rasen hadde han neppe ridd på før.

«Kan noen fortelle Besten at jeg blir sen?» sa Eir bedende mot fru Elsa, som nikket kort.

«Vi skal få sendt bud,» svarte hun. «Men kom dere av gårde nå, Severin, før far kommer. Da kan det bli månelyst her.»

Severin nikket, presset lærstølvene lett mot hestens flanker og fikk den raskt opp i trav. Mons fulgte etter på sin hest. Severin strammet grepet om henne og fikk hesten over i lett galopp.

«Hold deg godt fast i manen,» ropte han inn i øret hennes.

Eir gjorde som han sa, og kunne ikke annet heller. Hun satt med begge beina på én side og kjente hvor humpete det ble. Hun skulle ønske hun kunne sitte overskrevs på hesteryggen, slik som da hun var barn. Likevel nøt hun denne stunden. Hun lente seg bakover mot Severin og kjente trettheten gripe som en klo om kroppen.

Eir falt stadig inn i søvnen, kropp og tanke forsvant, men hun ble vekket igjen av Severins sterke armer, som tok tak i henne og dro henne tilbake opp i salen. Det var som i en drøm; en bølgende, tung drøm der hun ikke fikk tak i hva som skjedde med henne. Likevel var det godt å kjenne denne sterke skikkelsen som satt bak henne og passet på.

«Hvor er vi?» spurte Eir. Hodet var susete, og hun klarte ikke å se skikkelig i halvmørket.

«På vei mot Torregården. Vi er snart fremme ved broen,» svarte Severin. Han luktet en blanding av parfyme og fersk svette.

Uten å tenke seg om trakk Eir inn lukten, og den la seg som en kilende sommerfugl i magen. Brått ble hun inderlig klar over at hun satt i armene til en mann, og hun kjente rødmen skylle over ansiktet. Det dunket hardt i brystet. Hun vred på hodet og gløttet opp på Severin. Han så konsentrert fremfor seg, og kjevene hans var stramme.

Mons red opp på siden av dem. Blikket var festet på den store gården som lå der oppe mellom dalsidene. Eir skjønte at han helst ville ri alt hva remmer og tøy kunne holde, men han holdt igjen. Ville nok ikke ri forbi væreiersønnen, det ville være en fornærmelse. Dessuten hindret Eirs søvntunge kropp dem i å ri for fort. Hun håpet bare at de ikke kom for sent.

«Skynd deg!»

Mons ropte gråtkvalt til henne idet han kastet seg av hesten og slapp tømmene. De var fremme ved broen nedenfor Torregården, og det var som om Mons ble fylt av et enormt hastverk nå som han kunne se gården og huset der faren befant seg. Om han fremdeles var i live, var umulig å vite. Kanskje var det allerede for sent.

Mons sprang bort til Severins hest og nærmest dro i Eirs skjørtekant.

«Kom da, Eir!» Blikket var fylt av angst, og leppene dirret. Hele gutten skalv som om den vesle kroppen var frossen inn til beinet. «Vær så snill, Eir! Skynd deg!»

«Slapp av, gutt,» sa Severin og kom seg av hesten. «Ser du ikke hvor sliten hun er? Du skal prise deg lykkelig for at hun har tatt på seg denne oppgaven.»

Han vendte seg mot Eir og tok henne om livet idet hun gled ned fra hesten. Et øyeblikk kjente hun at det eneste hun ønsket, var å falle inn mot Severins brede brystkasse og hvile der. Kinnene blusset ved tanken, men den var så forlokkende at hun ikke kunne slippe den.

«Skal jeg skysse deg helt frem, Eir?» spurte Severin vennlig og tok henne om armen. «Det er et stykke å gå, og du er fremdeles utslitt.»

Han så granskende på henne. En bekymret nyve kom til syne mellom øyenbrynene. Eir sto og svaiet, hun var slett ikke kald lenger. Kinnene brant, hele henne brant. Hun løsnet på skautet, og med det samme falt de lyse krøllene frem rundt ansiktet hennes. Severin holdt frem en dirrende hånd. Eir trodde han ville si farvel, og grep etter hånden. Men han løftet den og rørte ved håret hennes.

Hun lot hendene falle tungt ned langs sidene og sto som fjetret idet han skjøv en av hårlokkene hennes bak øret.

«Jeg bryr meg ikke om denne gamle feiden mellom Torregården og oss. Om du ønsker, rir jeg deg frem til hovedhuset.»

Eir så på ham, forskrekket. «Nei, det kan du ikke! Jeg vet at du ikke kan. Det går fint herfra. Mons hjelper meg det siste stykket.»

Eir nærmest hvisket ordene frem, hun turte ikke å møte Severins blikk lenger, han var for nær. Hun bare neide kort og vendte om. Mons tok henne i hånden og trakk henne med seg inn i den mørknende kvelden.

Bak seg hørte hun Severin stige til hest og galoppere tilbake mot Holmsund.

Mons var ikke mer enn tolv år, men nå virket han eldre. Og sterkere. Han langet i vei gjennom den råtne snøen som dekket kjerreveien. Sørpen sprutet for hvert tråkk og gjorde vadmelsklærne tunge og vanskelige å bevege seg i. Den store fullmånen hadde steget over fjellene og lyste nå over de to som bakset og kavet i den gjenstridige snøen. Selv om månen var det eneste som lyste opp veien for dem, var det noe illevarslende ved den. Den hadde et rødlig skjær, og ikke den klare, blå fargen den pleide å ha på denne årstiden.

«Godt at månen kom opp,» gispet Eir og hev etter pusten. Gården der fremme badet i det sterke månelyset.

Mons kikket opp på himmelen. For ham spilte nok månelyset ingen rolle. Han kunne ha gått denne veien i blinde. «Snart fremme, snart fremme,» svarte han bare, som om han messet det inne i seg.

Eir fulgte etter ham så godt hun kunne, men han var hurtig og lett til beins selv om også han måtte være helt utkjørt. Hver gang hun sakket av mer enn et par meter, snudde han seg og satte disse redde øynene i henne og ba henne skynde seg. Det gjaldt liv. Farens liv. Hun kunne høre den pipende pusten hans der fremme, og kjente selv at det raspet i brystet og stakk i siden. Væten hadde trukket seg langt oppover stakken, men hun tok tak i den og løftet den opp til livet. Dette var ikke tiden for å tenke på sømmelighet, altfor mye sto på spill om det var så alvorlig som Mons sa, og hun hadde ingen grunn til å mistro ham, Torregårdens odelsgutt, som hun kjente så godt.

De voldsomme fjellsidene senket et tungt mørke over den vide dalen. Torredalen, som ellers var vakker og innbydende, viste seg fra en annen side denne kvelden. Eir elsket egentlig å være i denne naturskjønne dalen og få hjelpe til på Torregården. Særlig om våren, under lammingen, men også når hun arbeidet i torvmyrene. Det ga henne gode minner fra vår og sommer, når solen varmet og alt struttet av liv.

Men nå var det som om hvert steg motarbeidet henne, hindret henne i å komme frem. Eir økte farten, enda hun holdt på å falle om av utmattelse. Det flimret for øynene, og det suste faretruende i ørene, men mest av alt var hun redd. Redd for hva som ville møte henne når hun kom inn av døren. Redselen for ikke å kunne redde storbonden på Torregården, Karl Torre. En mektig og viktig mann i bygda. Hva om det alt var for sent? Eller hva om evnene hadde forlatt henne og det ikke virket denne gangen? Hun var jo fullstendig tappet for krefter. Usikkerheten steg opp i henne, og uten at hun la merke til det slapp hun stakken og begynte å slå hendene sammen som for å varme dem mens hun løp.

Men kanskje, tenkte Eir og korset seg over det pipende brystet, kanskje var Guds kraft med henne denne natten. For det var det bestefaren hadde kalt det.

«Det er Guds kraft som strømmer gjennom deg, barn,» hadde han sagt. «Du har en gave som er helt usedvanlig. Ta vare på den. Den er sjelden, du er sjelden.»

Hun syntes hun hørte bestefarens stemme som et ekko i hodet. Du er sjelden. Du er sjelden.

Hun måtte tro på det.

Gled deg til å lese fortsettelsen! Brenninger er i salg 4. september!

---