Fredag 4. september lanseres Brenninger av Karen Støylen. Der blir du tatt med til vakre Mørekysten og det lille fiskeværet Holmsund, hvor Eir Jonsdatter Haugen vokser opp med bestefaren sin.

Her kan du lese den dramatiske prologen og første kapittel i serien! 

Prolog

Holmsund, Mørekysten, oktober 1873

Kvinnen i den svarte og tunge sørgekjolen holdt lykten stille foran seg og så ned på det vakre barnet som lå sammenkrøllet på sengebrisken i det dunkle rommet. Det gylne, krøllete håret lå rundt det vesle ansiktet som en glorie.

Hun ble stående over barnet en lang stund. De livløse øynene viste ingen tegn til følelser, bare en tung tretthet.

En trekk fra ytterdøren fikk henne brått til å snu seg. Uten en lyd åpnet hun døren og gikk ut.

Natten var stille, slik den ofte var etter hardt vær langs kysten. Men selve havet lå urolig og kastet gammel sjø inn mot bergene. Lyskjeglen fra fyrlykten beveget seg lydløst forbi huset og ned forbi klippene, som månen omfavnet i sitt drømmeaktige, blå lys. En og annen sky gled over månen og gjorde alt mørkere, så lysere igjen, som stille nattepust.

Da hun kom nærmere havet, hørte hun bølgene, men de var uten kraft; det var mer som om de foldet seg rundt stein og berg, før de slapp seg stille tilbake, om og om igjen. Et øyeblikk var det som om havet stilnet helt. Som fra et innpust til et utpust oppsto et tomrom, uten liv, uten bevegelse.

Hun stanset et øyeblikk ved svabergene. Der bøyde hun seg ned, tok av seg skoene og satte dem pent ved siden av hverandre. Så tok hun lykten igjen og holdt den hevet over hodet. Uten å nøle trådte hun ut i det iskalde vannet. Hun stanset ikke av den bitende kulden, men gikk rolig og upåvirket utover, forbi de store, tunge tangklasene som nesten trakk henne ned. Den sorte kjolen fløt en stund på overflaten og gikk i ett med det mørke havet, som tok tak i henne og beveget kroppen hennes frem og tilbake, og gjorde det vanskelig å gå videre. Det var ingen tårer i det livløse ansiktet, ingen tegn til anger. Det fraværende blikket søkte kun ut mot det svarteste intet. Det som speilte hennes egne øyne.

Hun fortsatte utover til vannet brått ble dypere, og med ett forsvant hun under. Lykten freste et kort øyeblikk, og slukket med et sukk. Alt ble mørkt, og månen la et blått slør over havet, som på ny tok til å slå mot land, igjen og igjen, som om ingenting var hendt.

Men i huset satte barnet seg opp med et rykk. Våt av svette hev hun etter pusten og stirret ut i mørket. Alene.

Et skrik fra drømmen hadde vekket henne. Hun holdt hendene opp foran seg, og selv om hun ikke kunne se dem, kjente hun hvordan en intens varme bredte seg i dem og strålte ut i det stille rommet.

Kapittel 1

Holmsund, april 1885

Det var mørkt da frakteskipene kom. Grålysningen lot vente på seg, kun denne tynne stripen av lys ute i horisonten markerte at en ny dag var på vei.

Eir våknet av en tromming mot vinduet. Hun kunne ikke forstå hva det var med det samme, denne rytmiske, dumpe lyden i det stummende mørket. Så, langsomt, klarte hun å utskille konturene av bestefaren borte ved kjøkkenvinduet. Han satt urørlig og stirret ut, med hånden i vinduskarmen og en finger mot glassruten.

Eir satte seg brått opp i sengen.

«Besten, er du våken?» spurte hun og gned seg i de søvntunge øynene.

Det var blitt verre med ham i det siste. Han kunne finne på å stå opp midt på natten, av ukjente grunner, og sov gjerne halve dagen derpå.

Han kunne glemme de underligste saker nå for tiden, syntes hun. Av og til var det som om han glemte seg selv også. Det fylte Eir med tristhet at den gamle mannen som alltid hadde vært i livet hennes, stadig ble fjernere. Ofte følte hun at hun ikke kunne forlate ham lenger, i alle fall ikke de gangene han satt ved bordet med dette grå, stirrende blikket ut mot havet. Det var som om han ikke var helt til stede lenger, og hun var redd for at han kunne komme til å forville seg ut av huset og forsvinne.

Mest av alt var hun redd for at han skulle forsvinne inn i seg selv og aldri mer komme tilbake.

Nå satt han der ved vinduet igjen, helt stille, og trommet med fingeren mot ruten.

«Besten?» sa hun igjen, litt høyere nå. Det var tungt å bli vekket fra den dype, gode søvnen. Hun satte seg opp og begynte å rense håret for gule strå som hadde kommet ut av bolsteret i løpet av natten.

«De kommer inn nå,» sa bestefaren med en klarhet i stemmen som hun sjelden hørte nå om dagen.

«Hvem kommer? Det er vel ingen som kommer midt på natten? Kom og legg deg igjen nå, Besten,» sa hun rolig, men bestemt.

«De kommer hjem nå. Og de ligger dypt i sjøen.»

Eir fór opp og løp bort til vinduet. Utenfor var det bekmørkt, men etter en stund ble også øynene hennes vant til mørket, og hun kunne skimte to flekker ute i fjorden som sakte nærmet seg innløpet til Holmsfjorden. Var de virkelig tilbake allerede nå?

Det lyste fra fyrtårnet ute på Ytterøya. Et sterkt og tydelig lys viste vei for fiskerne der ute.

«Jeg kjente det. Jeg kjente det på meg,» sa bestefaren fornøyd og tente lampen over dem. Øynene hans skinte. «Ser ut som det har vært godt fiske nordpå i år også.»

«Ja, Besten, du visste det,» hvisket Eir og stirret utover fjorden, på de mørke båtene. Hun så dem tydeligere nå. En frysning jog gjennom kroppen.

Med ett kjente hun hånden til bestefaren stryke nedover det lange håret hennes.

«Eir, Eir. Eir, mitt lys i mørket.» Han tok hendene hennes i sine. «Ta vare på disse, jenta mi. Ta godt vare på disse nå,» sa han og klemte de myke hendene hennes.

Eir så på hendene sine, som hvilte i bestefarens. Tynne, lange fingre hadde hun. Seige sener. Sterke. Den styrken ville hun komme til å trenge de neste dagene og ukene. Hun kjente en gru i kroppen. En matthet la seg i hver muskel, hvert ledd. Det kom til å bli hardt arbeid fremover nå, og vinteren herjet fremdeles voldsomt med det vesle fiskeværet i Holmsund. Lange dager i fjøra, isende kulde og stive, blåfrosne fingre. Negler som kjentes som om de ville sprekke i kulden. Samtidig var det med en sitrende glede at hun hørte folk der nede på kaia som gjorde seg klare til å ta imot båtene. Det var en inntekt de to så sårt trengte. De kunne ikke klare seg uten, det visste hun så altfor godt. Det var penger som kunne redde henne og bestefaren ut av vinterens siste harde grep.

«Jeg får nøre opp i grua,» sa bestefaren og skulle til å slippe Eirs hender, men hun holdt ham igjen. Klemte om de tynne håndleddene. De en gang mektige arbeidsnevene var nå gamle, slitte og knoklete hender. Tørre og tømt for krefter.

«Bare sitt du, Besten. Jeg er uansett våken.»

Hun holdt en stund om bestefarens hender, som for å gjøre dem klare for dagen. Myke opp de stive, gamle leddene med varmen fra håndflatene hennes.

«Eir, du får ikke ødelegge de gode hendene dine … de skal ikke …» Han lette etter de rette ordene. «De skal ikke brukes til sånt når de kan brukes til …»

«Nei, Besten,» sa Eir. «Det går bra med meg. Det skal gå fint. Tenk, nå skal vi endelig få noe
bedre å spise. Det er vel bra? Noe annet enn denne vellingen hver bidige dag.»

Bestefaren smattet med den nesten tannløse munnen. «Det er vel ikke så mye annet jeg kan få i meg med denne tanngarden her,» sa han og lo hjertelig.

«Besten, da.» Eir måtte le, hun også. Hun slapp hendene hans. Han kviknet alltid til når hun hadde holdt dem en stund.

Hun gikk bort og rørte i asken til noen glør kom til syne. Så la hun på småkvist og blåste så jevnt hun kunne for å vekke glørne. Det fatet, hun la på en bit torv, og ilden flammet opp. Hun kjente at det stakk i brystet, hadde et tåpelig ønske om at det skulle brenne langsommere. De hadde så lite brensel igjen.

Eir knep sammen øyenlokkene i noen sekunder. Hvor lenge ville de klare seg, de to, i denne skrøpelige stua? Bestefaren klarte mindre og mindre, og ble fjernere og fjernere. Hun visste at den dagen ville komme da han trengte hjelp til alt. Den kalde trekken gjennom veggene ble kraftigere for hvert år. Snart var det vel ikke noen vits i å holde liv i grua lenger, slik som de fyrte for kråkene.

Hun gned fingrene mot hverandre, tenkte på året før, da hun sto nede i fjøra og vasket all fisken i det iskalde vannet. En kjølig vind kom gjennom veggen og satte seg i henne, gåsehuden prikket i hele kroppen. Eir satte seg helt inntil grua og kjente den lille varmen som strålte mot henne.

Det gjaldt å nyte denne stunden når hun kjente varmen vende tilbake i kroppen og i rommet. Den kom ikke til å vare.

---