MYSTERIER – KJÆRLIGHET – SVIK OG SPENNING
8. januar kommer Jorunn Johansen, forfatteren av Soloppgang, Over skyene og Fossefall, med en ny romanserie!
Mellom himmel og jord er en kortserie på 12 bøker, som gir oss enda mer av det vi elsker: kjærlighet, spenning og mysterier. Jorunn Johansen har skrevet nok en innertier, så det er bare å glede seg til å lese!
Alle som abonnerer på en serie fra oss, får første bok automatisk tilsendt i desember – akkurat tidsnok til å kose seg i juleferien. ❤
Følg den dramatiske serien om Alvas skjebne
Mellom himmel og jord er intens spenning på sitt beste! Serien starter i Namnå i Hedmark i 1896, hvor Alva bor på gården Smedstun sammen med faren, som er smed. Moren har dratt fra dem, og faren snakker aldri om fortiden.
Alva er atten år den sommerdagen en herremann kommer ridende og spør etter faren hennes. Ikke vet hun at denne mannen skal få stor innvirkning på hennes videre skjebne … Hemmeligheter presser seg frem, mysterier dukker opp, og overnaturlige krefter settes i sving. Midt i alt dette leter Alva etter den store kjærligheten, men vil hun finne den …? ?
Første bok i serien er i salg 8. januar! Serien blir på totalt 12 bøker, og åtte av disse kommer i 2021.
Abonnerer du ikke på noen serier fra oss? Her kan du bestille første bok i serien GRATIS!
Har du lyst til å abonnere på Mellom himmel og jord? Det gjør du enkelt her! Du får første bok i abonnementet + et flott kaffekrus i velkomstgave. 
Her kan du lese første sidene i første bok. Kos deg!
Juni 1878, langt inne på Finnskogen
Den lille babyen skrek! Et hvitt teppe dekket kroppen og deler av ansiktet til den lille der hun lå i kvinnens armer. Et forrykende uvær
herjet sommerkvelden mens det unge ekteparet sprang alt hva de maktet på den smale stien som buktet seg gjennom skogen. Både kvister
og steiner var så sleipe og glatte at de kunne risikere å gli og falle, men de kunne ikke sakke farten, måtte bare fortsette.
Kvinnens hjerte hamret i brystet. Hun var sliten og redd – for seg selv, men mest for barnet … hva ville skje med den lille når de ble tatt? Når han som var etter dem, trakk frem våpenet for å skyte? Ville han drepe barnet også og sende det sammen med dem opp til himmelen? Til den evige søvn, før hun engang hadde fått begynne å leve livet?
Nei! Det skulle ikke bli slik. Hun måtte verne om barnet med all den kjærlighet hun hadde for henne. For kjærligheten ville seire til slutt.
Hun så på ektemannen, som sprang foran henne, minst like redd som henne selv.
«Der er det et juv. Kommer vi oss ned dit, er vi berget,» ropte han og så på henne med skrekkslagne øyne. Hun kunne bare nikke. Håpet bare han hadde rett i at tryggheten lå der nede i juvet.
Regnvannet rant nedover ansiktet hennes så synet ble uklart, likevel fortsatte hun å løpe. Hun hadde blodsmak i munnen, og kvalmen
presset på. Alt hun konsentrerte seg om, var å holde barnet så godt inn mot kroppen som det lot seg gjøre.
«Hvorfor vil den galningen drepe oss?» Ektemannen stanset og grep hånden hennes slik at de kunne støtte hverandre mens de stavret
seg ned den bratte bakken. Småsteiner rullet etter dem. «Hvem er han? Jeg så ikke ansiktet hans. Er det en vi kjenner som hater oss så sterkt?»
«Jeg vet ikke!» løy hun.
For hun visste. Visste mer enn hun ville si. Selv om hun heller ikke hadde sett ansiktet hans, visste hun veldig godt hvem han var. Det var noe med bevegelsene hans som avslørte ham. Som vekket minner om den tiden da hun og … Det murret i hodet hennes. Barnet … Hun hadde jo hjulpet barnets mor. Nei! Det fantes ikke tid til å tenke på det nå. Hun måtte redde barnet …
«Kom igjen nå, det får ikke hjelpe om vi sklir.» Ektemannen holdt henne i et fast grep mens hun tviholdt på den lille.
Med nød og neppe kom de seg ned den steile bakken. Da de endelig nådde bunnen, hørte hun et knepp, som om noen tråkket på en kvist – og der sto han og gliste! Noen få meter fra dem. Ansiktet var delvis dekket av den bredbremmede hatten. Mannen hennes kunne umulig kjenne ham igjen. Men det gjør jeg, tenkte hun. Jeg visste det var deg! Du ønsket ikke det skulle bli slik, gjorde du vel? Men jeg måtte … for jeg hater deg … Hun gløttet raskt på ektemannen før hun igjen så på mannen foran dem.
Jeg måtte gjøre det jeg gjorde, for jeg fikk oppfylt det største ønsket i livet. Et lite barn! Selv om … selv om … Kjære Gud! Gi dette barnet krefter, sterke krefter, om hun bare får overleve dette. Lov meg det. La henne bli som moren sin! Som kan stemme blod, og som kan se og føle. Gi henne uovervinnelige evner. Jeg ber deg! Hun skrek fra hjertet nå, men det kom ikke noe ut fra munnen hennes. Igjen så hun
på barnet, som lå så stille i armene hennes. Lov meg det, Gud. Det er ikke blasfemi. Det er en gave. Så gi henne den gaven, slik at hun klarer
seg i livet. Du skal ikke ta henne hjem til deg. Du skal ikke …
Brått trakk ektemannen henne inntil seg mens han stirret redselslagen på mannen som sto med våpen i hånd. Han hadde overtaket nå. Så løftet han våpenet, dro tilbake hanen og siktet. Hun slo en hånd for ansiktet og lukket øynene. Kroppen skalv som et aspeløv. Hjertet
banket som besatt av redsel.
«Hvorfor?» hørte hun ektemannen spørre med skjelvende stemme.
Svaret han fikk, var et skudd som flerret luften. Først da tok hun hånden vekk fra ansiktet og så ektemannen falle fremover med et siste stønn. Blodet hans sivet utover den våte bakken. Hun huket seg ned, la barnet på bakken ved siden av seg og ventet på det uunngåelige.
Nå var det hennes tur! Hjertet hennes gråt for ektemannen. Hun hadde ikke ønsket at det skulle ende slik. Hun skulle jo endelig få oppleve
litt lykke.
«Barnet mitt … Ikke ta barnet mitt,» bønnfalt hun gråtende mens kroppen ristet. «Skån henne! Hun er uskyldig. Jeg trodde jeg gjorde det eneste riktige. Jeg ønsket meg så inderlig et barn selv …»
Mannen lo da enda et skudd flerret luften. Hun kjente at noe traff henne i magen. Hun så ned på kappen. Så hørte hun enda et skudd og
segnet om. Døden kom fort. Mørket omsluttet henne. For evig og alltid.
Sommeren 1892 – Namnå, Hedmark.
Alva kikket over stakittgjerdet. Sto han gjemt bak en av trestammene der borte? Eller var han i skogen sammen med faren sin?
Hn hadde sneket seg av gårde i et ubevoktet øyeblikk. Faren hennes, Mattis Arnessøn, var smed og en respektert kar i bygda. Han var stor, sterk og myndig, og virket fryktinngydende på de fleste. Håret hans var rødt og nevene usannsynlig kraftige. Få var de som turte si ham imot. Den eneste i bygda som ikke lystret ham uten videre, var Alva – hans egen datter. Hun gjorde som hun selv ville og stakk av så fort hun fikk anledning. Selvfølgelig ble det skjennepreken når hun kom hjem, og av og til pryl også, men hun klarte ikke å la være. Hun trengte friheten. Trengte å møte ham! Ivan. Nå var det jo så lenge siden sist. Altfor lenge.
Alva hoppet kjapt over stakittgjerdet og kippet av seg treskoene. Hun nøt følelsen av å la føttene synke ned i det duggvåte gresset mens
hun så på naturen rundt seg. Skogen lå tett der fremme, og blomstene i engen svaiet frem og tilbake i den svale vinden. Sommeren bærer
bud om lykke og kjærlighet. Det er tid for å sverme når solen varmer og gresshoppene synger, tenkte hun forhåpningsfullt.
Hun sprang over gresset mens hun hele tiden holdt øye med skogbrynet – og da, som fra intet, steg han rolig frem fra bak en trestamme. Han plystret på henne. Det lyse håret duvet mot skjortekraven. Han var høy og kraftig og nesten to år eldre enn Alva. Øynene hans var dypblå som himmelen en sen kveld. Det fantes ingen vakrere gutt enn ham. Ingen kunne måle seg med Ivan.
Hjertet banket som besatt mens hun løp ham i møte. Blodet bruste av forelskelse, av å ha oppdaget dette nye og spennende i en alder av fjorten år. Ivan var femten år, men ganske snart seksten, og det var fint, for da var han så godt som voksen, tenkte Alva. Hun følte seg også voksen når hun var sammen med ham. Ivan hadde så mye fint å si. Så mye vakkert og riktig kom ut av munnen hans. Dessuten var han nesten alltid i godt humør og fortalte morsomme historier. Hun følte seg trygg sammen med ham – trygg i de sterke armene som trakk henne inntil seg og holdt om henne som om hun var den største skatt på jord.
«Ivan!» ropte hun glad, og han sprang henne i møte. Så var hun i armene hans, og han holdt om henne. Ivan og Alva. Vi skal være sammen for alltid! tenkte hun hektisk.
«Du kom! Jeg trodde faren din holdt deg sysselsatt på gården,» sa han mot øret hennes.
«Det er flere dager siden jeg så deg sist. Det er altfor lenge siden.» De siste ordene kom med et stønn av lengsel.
«Jeg har ikke klart å komme fra før. I dag måtte jeg snike meg bort. Du vet jo hvordan far vokter på meg, Ivan.» Hun trakk seg bort fra
favntaket og så inn i de vakre øynene hans. Til sin forundring så hun at blikket hans var fullt av alvor mens armene hans falt slapt ned.
«Jeg vet det, Alva,» sa han og sparket til en stein som rullet nedover stien før den endte sin ferd mot en trestamme. «Det er ikke enkelt …» Hun skulle til å si mer, men han la en finger over leppene hennes. Hun kjente varmen fra fingeren hans mot huden og ble valen i beina. Av en lengsel som kom fra et sted dypt inni henne.
«Hysj, nå. Det er noe jeg må fortelle deg, Alva. Noe viktig. Kom, vi setter oss.» Han pekte mot det høye gresset og tok hånden hennes. Når han klemte den, ble hånden hennes nesten borte i hans.
De satte seg. Alva presset seg så tett inntil ham som mulig.
«Hva skal du fortelle meg?» spurte hun og så på de alvorstunge øynene hans. Kjente på en uro som truet med å ta all plassen i henne. Noe
var galt. Noe hadde skjedd som kom til å ødelegge lykken deres.
Han pløyde hånden gjennom håret og stønnet høyt. «Jeg må reise bort, Alva.»
«Hva? Nei, du kan ikke reise.» Hjertet sank i henne. Ivan kunne ikke reise fra henne. Han kunne bare ikke. «Hvorfor må du reise?» Klumpen i halsen vokste seg bare større.
«Mor er død,» stønnet han og skyndte seg å tørke tårene som tegnet tydelige, våte spor nedover kinnene hans.
«Død? Men …»
«Lensmannen mener hun tok sitt eget liv, men far …far mener hun ble tvunget til å feste det repet rundt halsen. Mor ønsket ikke å dø, sier han. Han tror hun ble drept!»
Alva var lamslått. «Men, hvordan kan far din tro det? At hun ble drept?»
«Det er mye som ikke stemmer, og far er livredd. Han har allerede pakket alt vi eier.» Han tok en pause og tørket tårene igjen. «Jeg tror han vet mer om dette enn han vil fortelle meg.
«Herregud! Det kan ikke være sant. Hvem vil dere så vondt?»
«Hadde vi enda visst det, Alva, ja, da hadde det ikke vært noe problem, bortsett fra at hun er borte, så klart.»
«Når skjedde dette? Hvorfor har jeg ikke hørt noe om dette før?»
«Far fant henne forrige dagen. Det er ubegripelig at hun aldri kommer tilbake.»
Alva satte seg opp og dro skjørtet ned over anklene. Til tross for at sola skinte, frøs hun innvendig. Ordene hans klarte liksom ikke å trenge inn i hodet hennes. Hun ville ikke forstå det han sa.
«Jeg kommer kanskje aldri tilbake, Alva. Forstår du det?» spurte han da hun ikke sa noe.
Hun så på ham som gjennom tårer. «Jeg hører deg, men det kan bare ikke bli slik. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om du ikke er her. Da har jeg ikke noe å leve for lenger. Ingenting,» sa hun og kjente seg fullstendig tom innvendig. Aller helst ville hun ha kastet seg om halsen hans, skreket at han aldri måtte forlate henne. Men hun holdt igjen. Satt like rolig og så inn i de nydelige øynene hans. De som brukte å være så fulle av liv, men som nå var sorgtunge.
«Jeg føler det samme, Alva, men mors død og fars redsel opptar meg, og så har jeg tenkt og tenkt på hva jeg kan gjøre slik at vi aldri blir skilt fra hverandre selv om jeg reiser, og jeg har funnet ut hvordan,» sa han og kysset nesetippen hennes før han igjen tørket tårene som rant nedover kinnene hennes. «Vi er ikke bare kjærester, men også hjertevenner, min elskede Alva.»
«Hvordan?» sa hun åndeløst. Kyss meg på munnen, min kjære Ivan. Jeg hungrer etter deg. En siste gang – et kyss, ba hun inni seg.
I stedet for å kysse henne, trakk han en kniv opp fra sliren i beltet og viftet med den foran seg mens han så tankefullt ut i luften.
«Hva skal du gjøre med kniven?» spurte hun, både nysgjerrig og engstelig. Han så brått på henne, og endelig kysset han henne. Det brant som ild i kroppen da hun svarte ham, da kysset ble dypere og mer intenst. Så trakk han seg tilbake, og hun skimtet et vemodig smil i ansiktet hans før han til slutt så djervt på henne.
«Vi skal blande blod, du og jeg. Da kan ingen skille oss i hjertet, Alva. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å komme tilbake til deg, slik at du en dag blir min. Dette er ikke slutten på det vi har.»
Det kom noe så bestemt over ansiktet hans at hun kjente en spe glede bre seg i hele henne. En dag, Ivan. En dag går vi til alters. Ingen kan
skille oss, for vi har blandet blod. En lenke som vil binde oss sammen til evig tid.
«Rekk meg hånden din,» sa han. Hun la hånden på låret hans. Så skar han en liten rift i fingeren hennes før han gjorde det samme med sin.
«Nå blir vi ett,» sa han grøtet og presset den blodige fingeren mot hennes. «Jeg skal tenke på deg hver dag, og du vil føle det. Du vil vite at jeg er hos deg. Hele tiden. Jeg skal snakke til deg, og du vil høre meg. Stemmen min vil bli værende i hodet ditt. Jeg skal stryke hånden over håret ditt, hviske i øret ditt og si at jeg elsker deg.»
Det sved i fingeren, men hun enset det knapt. Det var kun øynene hans som opptok henne. De gode, snille øynene som hun aldri ville glemme. Hun måtte se riktig godt på ham for å tegne et tydelig bilde i hodet, slik at hun kunne se ham for seg hver kveld før hun skulle sove.
«Jeg vil føle deg,» sa hun. «Jeg vil kjenne at du er hos meg. Jeg kommer til å høre stemmen din. Jeg vil vite at du tenker på meg, Ivan.»
Han favnet henne varmt, holdt om livet hennes mens han dro henne ned. Hun kjente strå kile i nakken da han kysset henne varmt. Han
la seg halvveis over henne, og hun nøt det. Nøt å kjenne ham så nær. Dette ble siste gang på kanskje mange år. Det er hos deg jeg hører hjemme, tenkte hun. Hjertet mitt bor hos deg, Ivan – for alltid.