Julehilsen fra forfatteren av Brenninger
Gode lesere,
Denne høsten har gått så veldig raskt, og serien min, Brenninger, har allerede kommet til bok fire. Nummer fem kommer i salg i romjulen. Jeg håper den kan gi mange gode lesestunder. ? Dette har vært en eventyrlig høst, og jeg er så glad for at så mange liker serien.
Det viktigste for meg i juletiden er tradisjoner, men også det at man ikke skal stresse og styre alt for mye, for å gjøre julen «perfekt». Støvet bak sofaen kan få ha julefred det også, for min del.
Juletradisjonene mine er enkle og få, men det kjennes veldig godt å holde på med dem. Før jul lager jeg karameller og brente mandler, som fyller huset med en søt god lukt. På lille julaften lager jeg surkål. Det er utrolig enkelt, og smaker mye bedre enn den man kjøper i butikken. Jeg fisker også juletorsken denne dagen, men den har vi ikke før 1. juledag. På selve julaften serveres det pinnekjøtt fra egne dyr, det er både godt og viktig for meg å vite at det jeg spiser har hatt et godt liv her på gården. Den nye juletradisjonen i år blir å samle einer og koke opp einelåg, slik at jeg på lille julaften kan «lauge» meg skikkelig i et duftende bad.
På julaften og i romjulen får alltid dyrene litt ekstra med godsaker, som tørrhøy og brødskalker. Det er alltid en spesiell stemning i fjøsen i denne tiden.
Ellers pleier jeg å gå en liten tur sammen med familien på julaften. Mens pinnekjøttet damper på kjøkkenet, går unger og naboer med grøt til fjøsnissen som sitter og venter i høystålet på låven. Han overnatter gjerne en natt der, og har alltid med noen artig til de som kommer med grøt.
Ha en riktig god juletid, og husk å ta vare på hverandre. Kjenner du noen som er alene i denne tiden, er det jo alltid hyggelig med et besøk eller en prat over telefonen.
Alt godt,
Karen Støylen
God jul fra forfatteren av Solens barn
Kjære leser
«Det var det året det var så bratt», sang Øystein Sunde på 70-tallet, og vi lo godt over ordspillet. Et år kunne vel ikke være bratt! På tampen av 2020 vet vi bedre, og føler en gryende glede over den smale, varmgule strimen av lys borte i horisonten, som forhåpentligvis snart vil vokse til selveste solen.
Å dele «Solens Barn» med alle dere fine lesere i året som gikk har vært en nydelig opplevelse. Tusen takk for alle gode ord! Det rører meg at så mange gleder seg over timer sammen med Karoline, Stine og Johan, og er med oss på reisen.
En av mine yndlingsviser er «Danse mi vise, gråte min sang» av Einar Skjæraasen. Lyset og skyggen er virkelig søsken på jorda, og i «Solens Barn» blæs vinden både synna og norda. Ofte i kast. Skjæraasens tekstlinje «Drøm på din stein at du sit på eit fang» har alltid rørt meg, og akkurat nå mens det lakker mot jul, tenker jeg at denne linjen snakker ekstra til oss. Julehøytiden blir kanskje ikke den vi hadde håpet på, langt mindre drømt om, uten våre nære og kjære. Men livstrua bryt gjennom tele og tvang. Snart skal vi igjen sammen danse og spise – og kanskje gråte på et fang.
God jul!
Klem fra Hege
