«Noe av det beste jeg har lest. Skal du lese én serie i år, må det bli denne. Terningkast 6!»
– Kjersti Weum Bekkestad, bokelsker
Har du hørt den fantastiske nyheten? 19. mars kommer Anne Marie Meyer, forfatteren av Odelsjenta og Julie, med en ny serie! ❤
Nattsvermere er historien om Ailas drømmer og lengsler – og hennes viljestyrke og mot til å kjempe for det hun tror på. ✨
I Nattsvermere blir du tatt med til Troms og Finnmark i 1872. Vakre Aila vil gå på dans og treffe andre unge mennesker, men moren, som er strengt religiøs, er redd for datterens rykte. Samtidig trues gruva av nedleggelse, og frykten for fremtiden brer seg i den lille bygda…
Brev til deg fra Anne Marie
Anne Marie har skrevet en dramatisk, varm og intens serie fra Nord-Norge. I et brev til alle sine nye lesere, skriver hun:
Kjære leser
Jeg håper dere vil følge meg i min nye serie, Nattsvermere. Der møter dere Aila, en ung kvinne fra Finnmark. Hun lever et godt liv sammen med foreldrene og søsknene i Kåfjord, men da faren mister arbeidet, må familien flytte og starte på nytt.
Nattsvermere er også fortellingen om gruvedriften på Senjen Nikkelverk, et lite stykke glemt norgeshistorie, som fikk store konsekvenser for kystsamfunnet og menneskene som levde der.
Aila er en sterk og modig kvinne med et stort og varmt hjerte, men når hun møter den store kjærligheten, blir hun stilt overfor valg som får dramatiske følger for henne.
Jeg håper dere tar vel imot menneskene jeg har gitt liv til og blir like glad i dem som jeg har blitt.
Hilsen Anne Marie
Les de første sidene av Nattsvermere
Venter du også spent på Anne Maries nye serie? Her kan du lese de første sidene! Noen heldige lesere har allerede fått boka, og de er alle enige: Gled deg til du sitter med den i hendene dine! ⭐
Kåfjord, mai 1872
– Det blir som jeg sier, du får ikke gå på dansen, sa moren bestemt. De mørke øynene så på henne med en blanding av sinne og oppgitthet. – Jeg vil ikke at min datter skal få rykte på seg for å være løsaktig.
– Jeg skal ikke gjøre noe galt, sa Aila. – Hvorfor kan du ikke stole på meg?
Moren satte hendene på hoftene.
– Vi nyter stor respekt her i bygda. Hva tror du folk ville sagt hvis du begynte å fly på dans og by deg frem for gruvesluskene? Er det Maret som har satt griller i hodet på deg? Min datter skal ikke besudles av en mann. Tror du noen vil gifte seg med deg hvis du lar menn røre ved deg?
– By meg frem? Det gjør jeg vel ikke, sa Aila oppgitt. – Tror du virkelig så ille om meg, mor? Dessuten er det ikke sikkert at jeg vil gifte meg. Aila satte nesen i været og stirret utfordrende på moren. Et par hektiske, røde flekker kom til syne på kinnene hennes.
– Det blir som jeg sier, det er ikke mer å snakke om. Nå går du med mat til din far, og deretter kommer du rett hjem, formante hun, hard i stemmen.
Aila svelget gråten og kjente at hun ble sint.
– Jeg er ikke noe barn lenger. Kanskje det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. Noen ganger får jeg en følelse av at jeg bare er en byrde for deg. Er jeg det?
Moren tok et skritt frem, løftet hånden og slo. Slaget var ikke hardt, men det sved likevel, og fikk tårene til å sprette. Aila stirret på moren et øyeblikk, så grep hun kurven med mat fra bordet og stormet ut. Tårene rant, men hun tørket dem da hun begynte å gå.
Hun gikk med lange, sinte steg så det svarte ullskjørtet flagret om de slanke leggene. Det knaste under skosålene der føttene trampet mot grusveien. Kurven med mat til faren, som hun holdt i den ene hånden, svingte frem og tilbake. Hvorfor var moren så steil? Hva trodde hun egentlig om henne? At hun ville kaste seg over det første mannfolket hun så? Ordene til moren såret henne, men det var nytteløst å snakke med henne. Moren trodde oppriktig at dans og musikk var en stor synd som kunne føre en stakkar rett i fortapelsen. Ifølge moren måtte man adlyde og leve etter Bibelens ord, det var det eneste rette, ellers ble man straffet.
Aila trakk pusten flere ganger, og etter hvert roet hun seg. Moren pleide ikke å slå henne, men noe hadde endret seg mellom dem etter at hun ble konfirmert for to år siden. Etter hvert som kroppen forandret seg og fikk mer kvinnelige former, var det som om moren voktet mer på henne. Noen ganger føltes hjemmet som et fengsel. Det eneste stedet Aila fikk lov til å treffe andre, var på forsamlingshuset eller i kirken, og når hun handlet for moren på landhandelen.
En gang iblant ga moren henne lov til å besøke venninnen Maret, men for det meste holdt hun seg hjemme. Denne dagen hadde moren bedt henne gå med formiddagsmat til faren, som arbeidet i smeltehytta, fordi han hadde glemt å ta den med da han gikk om morgenen. Det var ikke første gangen faren glemte nistematen, for han kunne være glemsom og distré iblant. Aila var lett å be når moren ba henne gå med maten, for da fikk hun en kjærkommen pause fra det kjedelige husarbeidet. Det var dessuten spennende å besøke gruva. Noen av gruvearbeiderne mente at kvinner i gruvene betydde ulykke, men det fnøs hun bare av. Kvinner kunne ta seg arbeid i gruva, men hun hadde slett ikke tenkt seg inn i gruvegangene, selv om hun lurte på hvordan det var der inne. Dypt under jorden, i stummende mørke og kulde.
Aila vendte ansiktet mot solen. Selv om hun likte vinteren, når vinterstormene kastet bølgene innover land og tvang mennesker og dyr innendørs, var det godt å kjenne varmen. Når vinden røsket i husveggene om vinteren eller høsten, hendte det hun våget seg ut og ned til stranden. Å kjenne de voldsomme kreftene rive og slite i henne, true med å kaste henne til havs, stilnet noe av rastløsheten hun kjente inni seg. Det vakreste hun visste, var nordlyset som flommet over en stjerneklar vinterhimmel når mørket lå svart og tett. Hun ble aldri lei av å se det magiske lyset som farget himmelen i grønne nyanser. Våren var også en fin tid, snart ville det være lyst hele døgnet, men ennå lå det flekker av råtten snø i fjellsidene, og vinden kunne være iskald. Denne dagen, derimot, var varm og fin. Solstrålene som traff henne i ansiktet, var som ømme, små kjærtegn.
Hun kastet et blikk utover den blå fjorden. Det blinket muntert når solstrålene traff vannflaten. I strandkanten lå en robåt foran et lite, rødmalt naust, og lenger ute så hun en fiskeskøyte som drev langsomt utover. Kåfjord lå innerst i Altafjorden. Her var hun født og oppvokst. Små gårder lå spredt i det nakne landskapet, og nede ved fjorden lå fiskeskøytene og duppet i vannet. Noen levde av jordbruk og fiske, men det var gruva som ga arbeid til de fleste som bodde her. Gruvearbeiderne besto for det meste av anleggsarbeidere som tok arbeid der det var arbeid å få. Mange kom fra Sverige og Finland. Det hendte at barn også arbeidet i gruva når de ikke var på skolen. Lillebroren hennes, Teodor, hadde heldigvis sluppet det, og det var hun glad for. Arbeidet var tungt, og kunne være farlig. Faren hadde alltid arbeidet ved gruva, det var det eneste han kunne.
Lenger ute lå storhavet. Aila undret ofte på hva som lå bortenfor det store havet. Ville hun noen gang få anledning til å reise bort? Hun hadde hørt faren snakke om en by som het Tromsø, og som var omgitt av vakre fjell. Han hadde vært der som ung, før han kom til Alta og Kåfjord. Hun hadde spurt om han kunne ta henne med dit, men han hadde ikke svart ordentlig på det.
– Hva skal vi gjøre der? Livet vårt er her nå, hadde han sagt og sett mildt på henne.
Det var så mye hun ikke visste. Hele hennes verden dreide seg om livet i Kåfjord, hun kjente ikke til noe annet. Livet var trygt og godt, tross alt. Likevel drømte hun om at hun en dag, når hun ble myndig, kunne reise bort og se litt av verden. Om drømmen noen gang ble oppfylt, visste hun ikke. Det hun var sikker på, var at hun slett ikke hadde lyst til å gifte seg og få barn, slik det ble forventet av henne. I alle fall ikke på lenge.
Hun trakk blikket vekk fra fjorden. Moren hadde formant henne om å være rask. Hun skulle hjelpe til med klesvasken, og når de to yngre søsknene, Vilja og Teodor, kom hjem fra skolen, og faren kom hjem fra arbeid, måtte middagen stå på bordet. Aila fikk øye på gruva som lå i enden av fjordarmen ned mot stranden og satte opp farten.
