Polkadots, swingskjørt, friske pastellfarger og Bill Haley på platespilleren: Feriekolonien er 50-talls-nostalgi på sitt aller beste!

Martine Strømnes nye serie lanseres ikke før 21. mai 2021, men allerede nå kan du lese første kapittel i serien!

I Feriekolonien blir du tatt med tilbake til våren 1954, hvor Ragnhild stortrives med å være lærerinne for en vilter gutteklasse midt i Oslo. Men sommerferien nærmer seg, og hun gruer for å reise hjem til Hedmark. Der venter en forsmådd kjæreste – og en mor som viser liten forståelse. Da en fremmed kvinne gir Ragnhild et uventet råd, er valget enkelt. Men kan et opphold på en feriekoloni kurere hjertesorg, eller vil det bare skape større forviklinger?

Gleder du deg til å lese? Her er første kapittel i Martines nye 50-tallsserie:

Oslo, april 1954

Ragnhild satt på en benk på St. Hanshaugen og betraktet alle som var ute og nøt de første varmende solstrålene. Våren hadde kommet til hovedstaden. Krokus og hestehov banet seg vei innimellom spredte snøflekker, og brakte med seg forventning om en ny sommer.  emperaturene steg stadig, og oslobefolkningen byttet ut vintertøyet med lyse sommerplagg. Det la seg en ny munterhet og optimisme over byen, folk tok seg bedre tid når de spaserte gjennom gatene, og smilene kom lettere frem. Jentene begynte å tegne opp paradis utenfor bygårdene, og guttene kastet på stikka. De gikk en fin tid i møte.

Ragnhild betraktet kjærestepar som gikk hånd i hånd. Glade barn med kroneis i hånden. Eldre menn som hadde funnet frem sine sommerhatter. En rakrygget fabrikkdame med skaut på hodet som syklet forbi, sikkert på vei hjem fra sin lange arbeidsdag ved en eller annen maskin.

I motsetning til de andre i parken klarte ikke Ragnhild å glede seg over de vårlige omgivelsene. I hånden knuget hun et brev. Det var fra moren hennes, og beskrev siste nytt fra hjembygda.

Ragnhild var tilflytter til hovedstaden, og kom egentlig fra bygda Kløverskogen i Hedmark. Hun hadde flyttet til Oslo for å på lærerskolen, og nå arbeidet hun som lærerinne ved Uranienborg skole. Tanken på arbeidet fikk henne til å trekke på smilebåndet, for hun elsket virkelig jobben som lærerinne. Likevel hadde ikke livet artet seg slik hun hadde tenkt.

Den tynne konvolutten med et enkelt brevark ble krøllete i det harde grepet hennes. Ragnhild hadde funnet brevet i postkassen da hun kom hjem fra arbeidet, og satt seg ved det lille kjøkkenbordet for å lese. Moren hadde kommet med svært overraskende nyheter, og da hun leste, fikk hun ikke puste, og måtte ut, vekk. Så havnet hun på parkbenken, og hadde vantro lest morens ord om og om igjen. Ragnhild strevde med følelsene, og klarte ikke å bestemme seg for om hun burde hate mannen som brevet omhandlet, eller seg selv. Til sin forskrekkelse kjente hun at det klumpet seg i halsen, og gråten presset på. Hun kunne ikke ta til tårene her, midt i parken, omgitt av glade og våryre mennesker.

Ragnhild svelget hardt og fant frem et lommetørkle fra vesken. Hun senket blikket og tørket øyekroken, håpet at ingen så på henne. Et lite snufs unnslapp henne, imidlertid.

«Unnskyld, men er det noe i veien?» lød en stemme, og Ragnhild så at et par pene, brune spasersko med lave hæler hadde stanset rett foran henne.

Hun løftet blikket. Der sto en kvinne, omtrent på hennes egen alder; tidlig i tyveårene, og kikket bekymret ned på henne. Hun hadde blå øyne og lyse krøller rundt et dukkepent ansikt.

«Gråter De?» spurte hun.

Ragnhild presset frem et smil. «Nei, da,» sa hun og ristet på hodet. Men hun skjønte hvor tåpelig det lød, for kvinnen hadde jo åpenbart sett at hun gråt.

«Kan jeg sette meg?» spurte kvinnen, og ventet ikke på svar.

«Jeg har det helt fint,» sa Ragnhild, og forsøkte å lyde oppriktig. Hun tørket seg over øynene og nesen med lommetørkleet, før hun la det ned i vesken. Bevegelsen fikk brevet til å seile i bakken, og kvinnen plukket det opp for henne.

«Har De fått dårlig nytt, er det derfor De gråter?»

Ragnhild nikket fort, og måtte ta seg kraftig sammen for ikke å ta til tårene igjen. «Man kan aldri

riktig stole på menn, kan man vel?»

«Å, ja, det er på den måten,» sa kvinnen gjenkjennende. «Svaret er vel dessverre nei,» sa hun, men lød så munter at Ragnhild måtte smile. «Se der, ja,» sa kvinnen og rakte henne brevet. «Ikke la hvem-det-nå-er få ødelegge denne vakre dagen for Dem.»

«Han har nok ødelagt mer enn denne dagen, kan De tro,» sa Ragnhild, og det føltes både godt og merkelig å betro seg til en fremmed på denne måten. «De siste månedene har vært som en tåke.»

«Nå er det snart sommer igjen,» sa kvinnen. «Sommeren har det med å jage alle sorger på flukt.»

«Hva gjør man i sommerferien, dersom man gjerne vil flykte fra sine hverdagslige problemer?» spurte Ragnhild muntert, med et nikk mot brevet. Hun likte denne sorgløse kvinnen, og ville egentlig holde henne en stund til på benken.

«Har De råd til å reise til Rivieraen, så er vel det å foretrekke,» sa kvinnen spøkefullt. «I alle fall leste jeg det i et ukeblad i går.»

Ragnhild smilte. «Rivieraen er nok dessverre ikke et alternativ for meg.»

«Da kan De gjøre som meg, og ta Dem et arbeid som opptar tankene!»

«Og hvilket arbeid er det som opptar tankene Deres, om jeg får spørre?» spurte Ragnhild.

«Barn,» svarte kvinnen kontant. «Tredve stykker, av den riktig viltre sorten. Jeg skal arbeide på en feriekoloni for unge gutter for andre sommer på rad.»

Ragnhild lyste opp. «Virkelig? Er det Oslo kommunale feriekolonier De mener?» spurte hun og fikk et nikk til svar.

Ragnhild hadde hørt snakk om feriekoloniene. Det var Oslo kommune som drev koloniene, og ansvaret lå under skoleetaten. Formålet var å sende flest mulig bybarn, særlig gutter, ut på et helsebringende sommeropphold på landet, slik at de fikk god mat, sol og et annet sted å tilbringe ferien enn i støvete bygater. Men utover det visste hun ikke stort om koloniene.

«Jeg arbeider faktisk som lærerinne, så jeg har lang sommerferie. Tror De jeg ville ha mulighet til å få arbeid på en slik koloni?»

Kvinnen fikk store øyne. «Ja visst! Og hvis De er på jakt etter noe spennende å bruke ferien til, og har lyst å glemme alle egne problemer, så er det nøyaktig hva De burde gjøre, tro meg!»

Ragnhild ble stadig mer nysgjerrig, og rakte frem hånden. «Jeg heter forresten Ragnhild Eriksen.»

Kvinnen tok hånden hennes med et smil. «Åse Nordeng. Jeg forteller gjerne mer om feriekoloniene, om De er interessert. Det var en riktig festlig sommer i fjor, riktignok med mye arbeid, men helt utenom det vanlige.»

«Hva het feriekolonien De var på?» spurte Ragnhild.

«Tangholmen. Jeg trivdes godt der, så jeg skal til samme sted i år. Men det finnes haugevis av feriekolonier, så det er helt sikkert arbeid å få. Kolonikontoret ligger ved Møllergata skole.»

«Kanskje jeg skal ta Dem på ordet og forhøre meg?» sa Ragnhild.

«Absolutt,» svarte Åse Nordeng. «Jeg er sikker på at De ikke vil angre. Vet De, jeg arbeider på et kontor i byen, De kan få telefonnummeret dit.» Hun åpnet vesken, trakk opp en liten, sort notisbok og begynte å skrible på en blank side. «Så har De muligheten til å nå meg dersom det skulle være noe.»

Ragnhild tok imot lappen. Aldri før hadde hun møtt noen som var så lett å snakke med som Åse Nordeng.

«Nå må jeg dessverre ile,» sa Åse. «Det var hyggelig å snakke med Dem, frøken Eriksen. Kanskje ses vi igjen.» Hun gjorde et lite nikk mot brevet i Ragnhilds fang. «La ikke en mann få avgjøre Deres lykke!» Så reiste hun seg, og fortsatte sin ferd gjennom parken.

Ragnhild stirret forundret etter henne. For et merkelig bekjentskap. Telefonnummeret som var sirlig notert på den avrevne lappen, gjorde henne både oppløftet og lettere til sinns. Åse Nordeng hadde helt rett. Ingen andre skulle få avgjøre hennes lykke! Det som hadde skjedd sist høst, hadde pokker ikke vært bare hennes feil. Men det var hun som hadde tatt valget, og da måtte hun klare å leve med ringvirkningene også.

Hun rev i stykker konvolutten med brevet, først i to, deretter i fire. Deretter ble hver del revet omhyggelig i fire nye deler, og til slutt lot hun papirbitene dale ned i søppelkurven ved siden av benken. Resolutt hektet hun vesken i armkroken, og gikk med lette steg hjemover.

Ragnhild leide en ettroms leilighet i første etasje i en liten bygård i Ullevålsveien. Bygården hadde inngang i bakgården, hvor det også var et gårdsrom med tørkeplass for klær. Her hadde hun bodd helt siden hun kom til hovedstaden etter realskolen og gymnaset, for å gå på lærerskolen på Sagene. Den vesle bygården hadde to leiligheter i hver etasje; en liten og en som var litt større. Den hadde innlagt vann, og i hver oppgang var det et badeværelse med vannklosett som de to leilighetene i hver etasje måtte dele på.

I leiligheten som lå vegg i vegg med Ragnhilds, bodde et barnløst ektepar i femtiårene; herr og fru Smeland. Etter fire år i bygården var hun blitt svært glad i disse to. Helt fra starten av hadde de tatt vare på henne, som om de følte en slags familiær omsorg for henne. Det var ikke sjelden hun ble bedt på middag eller kveldsmat hos dem, og hun fikk bruke den lille Evalet-vaskemaskinen som sto på kjøkkenet deres når som helst. Hun ble ofte sittende til sent på kveld sammen med fru Smeland og drikke te og prate om alt mellom himmel og jord. Fru Smeland var også snar med å finne frem Singer-maskinen sin og hjelpe Ragnhild når hun fikk hull i kåpefôret eller måtte sy inn et skjørt, og hun hjalp henne med å forstå kompliserte strikkemønstre og rette opp feil i strikketøyet. For Ragnhild var de nærmest blitt som familie, og de sa ofte til henne at de satte svært stor pris på å ha henne boende på den andre siden av veggen.

Ragnhild var invitert på kveldsmat hos ekteparet Smeland også denne kvelden. Da hun kom hjem fra parken, skiftet hun fra arbeidsantrekket til en mer hverdagslig bluse og skjørt, før hun gikk og banket på nabodøren.

Fru Smeland var i gang med å steke egg og skjære opp brød. Ragnhild tilbød seg å hjelpe, men fru Smeland forsikret henne om at alt straks var klart. Til og med bordet var dekket. Ragnhild satte seg ved plassen sin og støttet hodet i hendene. Det føltes trygt og godt å sitte i fru Smelands kjøkken. Det duftet av mat og kakao, og klokken som hang på veggen, tikket taktfast.

«Jeg fikk brev fra mor i dag,» innledet hun, og trakk pusten dypt før hun fortalte fru Smeland om brevets innhold. Nå som brevet lå i tusen biter i en søppelkurv i parken, føltes det lettere å snakke om det. Dessuten visste hun at hun hadde nabofruens ubetingede støtte.

Fru Smeland stirret vantro på henne. «Det er ikke sant! Den svinepelsen!»

«Ikke kall ham det. Du vet godt at det som skjedde, var like mye min feil. Jeg begriper ikke hvordan jeg skal klare å se ham igjen,» sa Ragnhild ulykkelig. «Og vet du hva mor attpåtil skrev i brevet? Er det ikke på tide å svelge skuffelsene dine? Jeg var sikker på at han ville ombestemme seg, om ikke du var så sta. Nå er det kanskje for sent. Ragnhild, ikke glem at du er treogtyve år, tiden går ifra deg.»

«Jeg sier det jeg alltid har sagt siden den gang: Det var på tide å se sannheten i øynene, og du gjorde det eneste rette,» sa fru Smeland bestemt.

«Jeg blir bare så utmattet av mors mas. At hun, av alle, ikke forstår hvorfor jeg ikke går med gifteplaner etter det som hendte.»

«Moren din vil nok forstå.»

«Ikke slik som deg,» sukket Ragnhild.

Fru Smeland var godt orientert om situasjonen hennes. Ragnhild hadde ikke så mange venninner hun kunne betro seg til lenger. De hadde forsvunnet den samme høsten som alt gikk i knas. Derfor ble det til at Ragnhild og fru Smeland hadde dype samtaler om kveldene. Fru Smeland slet med sitt, og hadde også behov for kvinneselskap og noen å dele tunge tanker med. Dessuten hadde hun ingen barn selv, så Ragnhild fylte nok av og til også rollen som en datter hun kunne gi sine moderlige råd til.

«Oddvar, kom til bords!» ropte nabofruen ut i stuen, hvor hennes mann satt i sin faste stol ved bokhyllen og bladde gjennom avisen med den skjelvende venstrehånden.

Herr Smeland hadde vært sjømann i hele sin yrkeskarriere. Han var styrmann på et lasteskip i utenriksfart da krigen brøt løs. Han endte sin sjøkarriere som krigsseiler, og etter ni års fredstid slet han fremdeles med å bearbeide de traumatiske opplevelsene fra krigstiden.

De eneste synlige skadene var den lett skjelvende venstrehånden og at han var blitt nokså tunghørt. Men Ragnhild visste godt at han var plaget av angst og mareritt, og til tross for hustruens støtte hendte det at han søkte trøst i alkoholen. Han holdt seg som regel innendørs, og var stort sett bare nede i tobakksforretningen og kolonialen på hjørnet for å kjøpe avisen.

Ragnhild syntes herr Smeland var verdens snilleste mann. Han var klok og belest, og de samtalte ofte om bøker eller dagsaktuelle hendelser som ble omtalt i avisene. Han var ikke i arbeid, og hadde heller aldri mottatt noen krigsskadepensjon fra staten.

Ragnhild hadde for lengst skjønt at denne manglende offentlige anerkjennelsen bidro til tungsinnet som nå gjorde ham arbeidsudyktig. Fru Smeland var imidlertid ved god helse, og det var hennes sekretærpost som forsørget den vesle husholdningen.

Herr Smeland kom inn i kjøkkenet, og hans kone serverte dem brødskiver med speilegg. I tillegg var bordet fylt med pålegg og mer oppskåret brød, samt en mugge med varm kakao.

«Jeg møtte en dame i parken i dag,» sa Ragnhild etter en stund. «Det hele var egentlig ganske merkelig. Men jeg kom i prat med henne, og hun fortalte at hun arbeider på en av kommunens feriekolonier om sommeren. Og så rådet hun meg til å prøve det samme,» la hun til.

«For en strålende idé!» sa fru Smeland straks. «Jeg har hørt om feriekoloniene, det er et flott tiltak for familier som ikke har så god råd.»

Mannen hennes nikket. «Det vil passe for deg,» sa han bestemt og med høy røst, tunghørt som han var.

«Tror dere det?» spurte Ragnhild prøvende. «Først likte jeg tanken, men så ble jeg usikker. Jeg er jo ingen kokke, og slett ikke dyktig i huslige plikter.»

Fru Smeland så ut som om hun skjulte et smil. «Det kan nok stemme, men du elsker i alle fall å arbeide med barn!»

«Mor kommer nok ikke til å like det. Hun forventer at jeg kommer hjem i sommerferien, og hun behøver sikkert hjelp til å klippe stoffer til sømarbeidet, og far kunne sikkert trenge litt avlastning i kolonialen.»

«Hold nå opp med disse tåpelige unnskyldningene, Ragnhild,» avbrøt fru Smeland. «Du er treogtyve år nå, og du bestemmer selv hva du skal gjøre. Dessuten tror jeg det vil være sunt for deg å ikke være i Kløverskogen denne sommeren, etter det du nettopp fortalte.»

Herr Smeland kikket forundret fra den ene til den andre, men spurte ikke. Han var nok vant til at Ragnhild og hans kone snakket forbi ham, så mye som de skravlet om kveldene.

«Jeg synes i alle fall at du skal tenke på det,» avsluttet fru Smeland, og praten gled over i andre ting.

Ragnhild hjalp fru Smeland med å rydde opp etter måltidet, og etterpå hørte de et radioprogram sammen i stuen, før Ragnhild måtte gå hjem til seg selv. Det var skoledag i morgen.

Møtet med Åse Nordeng og den oppmuntrende samtalen med ekteparet Smeland ga Ragnhild noe å tenke på gjennom kvelden, natten og neste arbeidsdag. Hun tenkte på feriekoloniene mens hun delte ut en regneprøve til klassen sin, og senere, da hun fraværende ba dem slå opp i leseboka. Tankene var også et helt annet sted mens guttene spiste sine matpakker og hun leste høyt fra Karius og Baktus.

Da skoledagen var slutt, og hun var på vei ut av lærerværelset med vesken full av regneprøver hun måtte rette samme kveld, så hun et oppslag på tavlen i gangen. Det var en påminnelse til foreldre som ønsket å sende barna sine på landet om sommeren. Beskjeden var sendt ut fra Oslo kommunale feriekolonier, og nederst på arket sto det Søknadsskjema fås på kontoret i Møllergata 49. Det var et tegn, avgjorde Ragnhild.

En lærerkollega stanset bak henne og fulgte blikket hennes. «Den kan vi visst ta ned nå, fristen for å søke plass er gått ut. Det er vel uansett ikke så mange elever fra Uranienborg som skal ut på de kommunale feriekoloniene. God middag!» hilste han og forlot skolebygningen med den brune skinnvesken under armen.

Ragnhild smilte forventningsfullt. Så skyndte hun seg til trikken for å komme seg hurtigst mulig til Møllergata 49.

---

Har du lyst til å abonnere på Feriekolonien?

I velkomstgave får du første bok i abonnementet og en stilig solhatt! Du kan velge mellom rosa eller blå.

Klikk her for å abonnere på Feriekolonien og få bøkene rett hjem i postkassa!