I Martine Strømsnes nye romanserie blir du tatt med på et uforglemmelig opphold på feriekolonien Tangholmen i Oslofjorden. Vi har tatt en prat med Martine om Feriekolonien, forfatterskapet, romanserier og livet på 50-tallet!
Aller først, for de som ikke kjenner deg: Hvem er Martine?
– 30 år, står akkurat på farten for å flytte fra Vesterålen til Bodø. I tillegg til å skrive serieromaner, jobber jeg som jurist i offentlig sektor. De timene som er igjen av døgnet bruker jeg gjerne til lesing, teater, matlaging og tid sammen med det som forhåpentligvis snart blir ektemannen min (korona har foreløpig satt en stopper for to planlagte bryllupsdatoer).
Du debuterte med Sølvbåndet i 2014. Hvordan begynte du å skrive serieromaner?
– Helt fra jeg begynte å lese serieromaner som fjorten-femtenåring, visste jeg at lokalhistorien fra Narvik bare måtte bli en serieroman, og at det var jeg som skulle skrive den. Etter å ha grunnet på ideen i flere år, satte jeg meg endelig ned for å skrive på alvor, og resultatet ble Sølvbåndet. Jeg har lest serier i femten år nå, og synes det er en hyggelig sjanger både å lese og skrive. Det er vel knapt noen annen sjanger hvor man blir så godt kjent med, og så glad i, hovedpersonene at handlingen i serien blir som et felles minne man har sammen. Det gjør at i alle fall jeg stadig vender tilbake til favorittscener, eller favorittbøker, i enkelte serier og leser dem om igjen.
Hva er det beste med å skrive serieromaner?
– Å kunne leve seg inn i sitt eget univers. Personene, handlingen og miljøet er alltid med deg. Det er nesten som å leve et dobbeltliv, eller være på en konstant tidsreise. Man lærer seg også mye nytt om ulike temaer, og det er perfekt for meg som elsker bøker og historie. Og ikke minst – man blir kjent med så mange hyggelige lesere!
Hvordan ser en typisk skrivedag ut for deg?
– Jeg jobber jo fulltid, så skrivingen må skje utenom «den vanlige arbeidstiden». Heldigvis er jeg en morgenfugl, så jeg starter alltid dagen med en skriveøkt klokken 5. I tillegg blir det ofte en ettermiddagsøkt, og skriving i helger og ferier. Jeg storkoser meg med skriving og research, og det er jo så kjekt å kunne ta med seg jobben overalt.
I Feriekolonien tas vi med til en helt annen tid og sted enn i Sølvbåndet. Hvordan oppstod ideen?
– Jeg har alltid vært fascinert av etterkrigstiden i Norge. Optimismen, fremtidstroen, gjenoppbyggingen. Alle de sosialpolitiske tiltakene som ble satt i verk og forsterket for å løfte det norske samfunnet. Det var en tid der alle fikk jobb, alle skaffet seg det de trengte og ønsket seg, men fremdeles beholdt den innebygde nøysomheten, fremdeles reparerte og tok vare på. Selv om det fantes feriekolonier over hele landet, føltes det helt naturlig å plassere handlingen til Oslofjorden, ettersom det var størst tilstrømming til feriekoloniene fra nettopp hovedstaden.
Ideen om å skrive fra en feriekoloni ramlet bare ned i hodet en søndagskveld. Jeg satte meg rett ned for å skrive, øste ut ideer og bestilte bøker til research. Det er nok den aller beste delen av skriveprosessen for min del – flytsonen i idéfasen, der alt er mulig og man kan fordype seg helt i et nytt emne. Etter den søndagskvelden har jeg hatt Feriekolonien i hodet hver eneste dag.
Ja, fortell oss hva Feriekolonien handler om!
– Feriekolonien handler om den unge lærerinnen Ragnhild, som etter et brudd med sin forlovede bestemmer seg for å ta sommerjobb på feriekolonien Tangholmen for å få annet å tenke på. Og det får hun jammen – for det ligger til rette for mange artige påfunn og utfordringer når man samler en flokk unggutter og en håndfull kvinner og menn på en koloni hele sommeren …
Og hva en feriekoloni faktisk er!
– Feriekoloniene var primært et kommunalt tilbud for bybarn som trengte et sommeropphold på landet, kanskje aller mest for å komme seg litt vekk fra grå og triste bygater og bakgårder. Tiden på feriekolonien skulle gi dem rikelig med sol, saltvann, frisk luft og næringsrik mat. På koloniene ble de passet på av «tanter» som sørget for oppredde senger, blankskurte gulv, god kost og rent tøy. Barna fikk leke, bade og drive med gymnastikk, under oppsyn av mannlige inspektører.
Du er kanskje over gjennomsnittet opptatt av 50-tallet?
– Ja, jeg har alltid vært glad i det tiåret. Alf Prøysen og Torbjørn Egners stemmer i radioen, den forbudte litteraturen til Agnar Mykle, de hjemmesydde kjolene og strikkede koftene, ungpikedrømmene, husmødrene, mennene som drømte om å kjøpe seg bil. De sosiale løftene, boligbyggingen – ja, og feriekoloniene, selvfølgelig. Nøysomheten som satt igjen etter krigsårene. Det enkle og jordnære, parallelt med en verden som var i rivende utvikling på alle plan. Jeg føler egentlig jeg har gjort research til Feriekolonien hele livet. Det beste jeg visste da jeg var liten, var å få høre historier fra «gamle dager», altså fra da mamma og pappa var barn på 50- og 60-tallet. Allerede i ung alder interesserte jeg meg for bøker utgitt på 50-tallet, saumfarte loppemarkeder etter lesestoff, hørte på musikken fra 50-tallet.
Jeg har ofte spøkt med at jeg er født i feil tiår, og at jeg egentlig burde ha vært ung på 50-tallet. Jeg har et gammeldags hode og sinn og liker å drømme meg tilbake til en annen tid. Jeg elsker å lese i de gamle ukebladene mine fra 50-tallet, og tar godt vare på de gamle kjolene mine. Kjoler som er like fine etter 70 år – det setter virkelig bruk- og kastmentaliteten i perspektiv!
Hvordan var det å være ung da? Sammenlignet med nå?
– Selv om jeg ser for meg at å være ung på 50-tallet innebar mer tid, og mindre jag (bolig, karriere, kjærlighet, barn) enn for dagens unge, så manglet man også mye av det vi tar for gitt i dag. Ikke bil, tv og smarttelefon, men valgmuligheter til å bestemme over eget liv. For eksempel fikk ikke jenter like mye teoretisk undervisning som gutter på skolen. Det var ikke nødvendig, for veien var jo allerede staket ut for jentene og den endte på kjøkkenet. Visste du for eksempel at brudenes gjennomsnittsalder var 23 år og at bare 5,4 % av gifte kvinner var i lønnsarbeid i 1950? Det foregikk en aktiv politikk for å holde kvinnene i hjemmet, og denne modellen passet nok ikke for alle, som for eksempel Ragnhild i Feriekolonien. Selv om jeg gjerne skulle tatt en tidsreise til 50-tallet, og jeg tror vi i dagens samfunn har mye å lære av datidens husmødre, så er jeg glad for at jeg lever i 2021.
Helt til slutt: Hvorfor bør leserne kose seg med Feriekolonien i sommer?
– Feriekolonien byr på den ultimate sommerstemningen. Her vil du kjenne solstrålene mot kroppen, høre måkeskrikene, plaskingen fra barna som leker seg i sjøen og umiddelbart få lyst å ile bort til kolonialbutikken for å kjøpe krone-is.
