Har du fått meg deg de strålende nyhetene? 30. juli lanseres Trine Angelsens femte romanserie!

Alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier, får første bok i Gullburet i løpet av juli. ? Ventetiden kan føles lang når man gleder seg til en ny bok fra Trine, så her kan du lese hele det første kapittelet!

Helt nederst på siden kan du lese mer om Gullburet og bli abonnent.

Storvaagen, februar 1871

Det lyste fra alle vinduer i den store væreiergården. Fra en av stuene hørtes latter, pianomusikk, klirring av glass og lystig prat. Og over himmelhvelvet danset nordlyset i sin grønne kjole. Det hadde vært selskap for kun de rikeste og mektigste i området. Nå var det tid for å bryte opp. Tykke pelser og skinnhansker ble funnet fram. Tjenestefolket smøg seg rundt som usynlige ånder iført sorte kjoler og hvite forklær med rysjekant. Pikene skulle være til nytte, men helst ikke synes eller høres.

Det ble takket for en særdeles hyggelig aften og ønsket på gjensyn. Smilene var mange, og det ble bukket og nikket. Da den store hoveddøren ble åpnet, snek det seg inn et gufs av vinter og salt hav.

«God tur hjæm. Farvel, farvel, og takk før i aften.»

Så var den siste gjesten gått, og mens husets eiere skulle gå til sengs, var dagen for tjenestefolket fortsatt ikke over.

«Vil frua at æ hjælpa ho med hår og klær?» Marika neide foran væreierfruen.

«Takk, men …» Fru Thams nølte litt. «Nei, i aften behøver du ikke det. Jeg klarer meg selv,» sa hun på det fine bymålet sitt. Hun prøvde seg på et smil, men Marika kunne tydelig se at hun var trett.

«Om frua e sekker, så?»

«Det går bra. Mye takket være dere ble det en særdeles hyggelig aften. Jeg skal sørge for at dere får en liten påskjønnelse i morgen.»

Med dere mente hun alt av tjenestefolk som hadde stått på for denne festen. Også de som ble innleid for denne ene kvelden. De som laget mat, dekket bord, løp til og fra for å servere, pusse sølv og hva nå alt var. Listen var nesten endeløs. Drengene hadde sørget for at hester og båter ble tatt hånd om når gjestene ankom, og når de skulle dra.

Marika så etter fruen, der hun løftet litt på den blå kjolen og gikk opp til andre etasje. Det knitret i det blanke stoffet. Hun var smal om livet, yndig, ville sikkert noen si. Fru Berethe Thams var som en fremmed fugl. Hun kom fra sør i landet. Hun var enebarn. Hennes mor hadde tatt sin død av fødselen, og hennes far gikk bort for et par år siden. Søsken eller annen familie hadde hun heller ikke. Men så tok hun seg desto mer av dem hun hadde her. Fru Thams var godt likt av alle. Folk ble rent salige i stemme og blikk når de omtalte henne.

Marika hadde selv hjulpet henne med håret før festen. Brukt to krølljern som hun varmet på ovnen, og deretter satt det opp med hårnåler. Fruen pleide å si at hun hadde så godt håndlag med slikt. Marika hadde mange ganger gjentatt det inni seg. «Du har så godt håndlag, Marika.»

Bare det at fruen brukte navnet hennes når hun snakket, gjorde henne varm av glede. Hun ble mer enn en tjenestejente. Eller fintaus, som stillingen hennes var. Hun ble en person.

Moren hennes pleide å si: «Ho fru Thams e ei vakker sjel. Æ veit ikkje kordan det skull ha gått uten ho.» Så fikk hun ofte et fjernt blikk og ville ikke ha mer snakk om den saken. Marika hadde prøvd å fritte henne ut i årenes løp, men aldri fått noe godt svar. Men hun trodde det hadde noe med at moren ble enke da hun gikk svanger. Faren hadde, som så mange andre, druknet på havet, og siden hadde det vært bare de to.

Marika gikk inn i stuen for å rydde. Påskjønnelsen fruen hadde nevnt, skulle hun tie om. Det skulle få komme som en overraskelse på de andre når fruen la det fram. Den gleden hadde hun ikke lyst til å ta fra fru Thams. Marika ville se hvordan hun kom til å fryde seg over reaksjonen deres, og den skulle være ekte.

Varsomt samlet hun tynne glass med stett. De måtte vaskes forsiktig, og ikke alle fikk lov til å håndtere dem. Det var kopper, asjetter og skåler av løvtynt porselen med gull både her og der. Noen hevdet at det var ekte gull, og Marika trodde det så gjerne. De hvite dukene hadde fått flekker, både av kaffe og vin, men moren hennes kom til å få dem bort. Det gjorde hun alltid. I morgen ville hun som vanlig stå klar i kjelleren for å vaske. Marika drysset likevel litt salt på vinflekkene. Det skulle hjelpe.

Lovise kom inn. Hun hadde med seg to brett, og rakte det ene til Marika.

«Hjælpa du ikkje frua?»

«Nei, ho sa at ho klart det sjøl i kveld. Det va et livlig selskap, så æ trur de hadde det frøktelig artig. Vi fikk i alle fall ingen klaga.» Marika kastet den tykke, brune fletten bak på ryggen. Den rakk henne helt ned på hoftene og var umulig å feste med hårnåler. «Æ e sekker på at alle va førnøyd. Æ sætt opp et vindu så vi får lufta ut sigarrøyken.»

Brettene var fulle, og de bar dem ut på kjøkkenet. I gangen stanset Marika opp et lite øyeblikk foran speilet. Mørkebrune øyne møtte hennes, og da hun smilte, viste det seg et dypt smilehull i hvert kinn. Hun skyndte seg videre før noen oppdaget hvordan hun studerte seg selv.

Noen flere piker var leid inn for kvelden, og praten gikk.

«Så dokker kor fin ho frøken Cathrine va?» spurte ei. «Men det e vel ikkje så rart. Som einaste datter tel
han Thams får ho sekkert alt ho peika på.»

«Æ trur ikkje ho behøv å be om nåkka,» sa en annen. «Det blir kasta rætt i arman på ho. Både silke, fløyel, smadask, sukkergodt, blonder og …»

«Vi har ikkje nåkka med ka familien Thams bruka pengan sine på,» sa Marika kort.

Piken satte nesen i været, men i neste øyeblikk var hun like blid. «Og så den musikken. Tenk å kunn spæll så fint. Kanskje det neste selskapet blir bryllupet tel ho Cathrine? Ho e da gammel nok tel å bli gifta bort, skull æ tru. E ho ikkje rundt tjue år nu?»

«Kanskje blir det en rikmannssønn fra sør i landet,» foreslo en. «Eller kanskje en gammel enkemann med stort hus. Kem veit.»

«Maten falt i alle fall i smak,» sa Marika og skottet bort på Jonetta.

«Du hørt ikkje at nån klaga?» Stemmen til kokka var dempet til et fortrolig leie da hun så på Marika.

«Ikkje med et einaste ord. Tvert imot, æ hørt en av dem sa at det va den beste kalvesteika han hadde smakt, og desserten rett og slett smelta i munn’.»

Jonetta sa ikke noe, men den smale munnen hadde krust seg i et lite smil.

Kjeler, fat, kopper og kar ble vasket, tørket og båret på plass. Det aller siste i stuen ble hentet, duker og servietter av lin var puttet i lerretssekker som skulle ned i vaskekjelleren.

«Æ blei førbausa over kor mye vin dem drakk,» sa Lovise. Hun var grovtaus og hadde samlet alle tomflaskene. Hun var en tynn, ung jente, året yngre enn Marika, med rødt hår i en liten knute i nakken.

«Drakk presten også?»

«Tja, koffer skull han ikkje det?» spurte Marika.

«Førdi han e gudelig.»

«Vi drekk da alle vin i kjerka under nattverd. Og Jesus laga vin av vann. Det står i Skriften.»

Praten stilnet etter hvert, slitne som de var. De som var leid inn, fikk gå hjem. Sjal med hull i og grove votter ble tatt på. Noen rester fra festen ble stukket til dem.

«Så, ta det med hjæm, men ikkje et ord tel nån,» hvisket Jonetta og sendte dem på dør.

Lovise gjespet langt. «Æ trur aldri æ har vært så trøtt før. Æ kunn ha stått og søv.» Hun lente ryggen mot veggen og lukket øynene.

«Men nu e vi ferdig,» sa Jonetta. «Du får ha god tur hjæm, Marika. Rot dæ nu ikkje bort på veien,» spøkte hun og skjøv Lovise foran seg. «Opp på loftet med dæ, jente. Om få tima e det fullt arbeid igjen.»

Marika tok av seg det fine forkleet og la det vekk, tok et overblikk over kjøkkenet. Alle bord og benker var ryddet og rengjort. Kjelene hang på plassene sine.Hun sa seg fornøyd og skulle gå ut bakveien. Ute i den smale gangen stanset hun. Var alle lys i stuen slukket, og ble vinduet lukket? Hun skyndte seg tilbake, gikk gjennom kjøkkenet, ut i gangen mot forsiden av huset og inn i stuen. Jo, alt var som det skulle. Hun snudde seg, gikk ut i gangen, forbi trappen opp til andre etasje. Da hørte hun plutselig sinte stemmer ovenfra.

«Det er nok nå,» hørte hun fruen si med gråtkvalt stemme. «Tror du ikke jeg vet om din fremferd når det gjelder andre kvinner?»

Et lite opphold, så fruens stemme igjen. «Slår du? Tror du det visker ut alt du har gjort mot meg og mot andre? Uansett hva du måtte finne på å gjøre mot meg, vil Vårherre se alt. Og på dommens dag skal du stå til rette for dine synder.»

«Nu ti du stille.» Det var stemmen til væreieren, hes av raseri.

«Nei, jeg har tidd lenge nok. I alle år har jeg holdt skjult det med Gitte, og forsøkt etter beste evne å gjøre opp for dine misgjerninger. Men det du har gjort nå, det er så grimt at … Aldri i mine levedager kunne jeg tro at et menneske var i stand til å begå slike handlinger.» Stemmen var grøtet, men samtidig fylt av raseri. «Jeg går til lensmannen. Galskapen er kommet for langt.» De siste ordene var som et hulk.

Og i neste øyeblikk: «Hva er det du gjør? Du må ikke …»

Det var som om alt i Marika opphørte da hun  hørte rabalderet nedover trappen. Som om hjernen ikke ville fange opp hva som egentlig skjedde. Et kaos av blå silkekjole, tyll og hvite blondeunderskjørt kom styrtende mot henne og landet ved foten av trappen. Og inni alt dette, en livløs kvinnekropp. Det lyse håret var befridd for alle hårnåler, og lå nå som en solvifte rundt det smale fjeset. Så bredte en stor, rød rose av blod seg inn i håret. Det var nesten så det var vakkert å se til.

Marika oppfattet alt som i en seig grøt. Hun tok noen steg fram og skimtet en skikkelse i mørket, helt der oppe.

Så reagerte hun. Hun styrtet inn til høyre, gjennom kjøkkenet, ut i den smale gangen, gjennom døren og ut på tunet. Hun fortsatte langs fjæra, langs smale, opptråkkede stier i snøen. Mellom alle de grå rorbuene, der fiskerne nå bodde. Et par ganger snublet hun og falt framover. Kom seg opp og fortsatte helt hjem.

Den som hadde sett henne, visste at hun forsto. Hun var et øyenvitne.

---

«Endelig er Trines lune fortellerstemme tilbake. Terningkast 5!»
– Nina Sandberg, bokblogger

«En serieroman fra øverste hylle. Sluker deg fra første side. Terningkast 6!»
– Bokbloggeren Jernbanefrua.com

Varmt, underfundig og spennende! Endelig er Trine Angelsen tilbake med en ny romanserie. Gullburet er hennes femte!

Gullburet er en ny, frittstående serie med Trines sedvanlig vellykkede kombinasjon av varme, underfundighet og spenning. Oppmerksomme lesere av serien Breidablikk vil også kunne dra kjensel på noen personer derfra. 🙂

Storvaagen, Lofoten, 1871: 
Sytten år gamle Marika bor sammen med moren og er fintaus hos væreierfamilien. En sen vinterkveld blir hun vitne til at husets frue faller ned trappen etter en opphetet krangel med sin mann, og det ender på verst tenkelige vis. Marika blir oppdaget, og han vet at hun vet. Dette blir en tyngende hemmelighet og en overhengende trussel for Marika i tiden som kommer, og  livet i væreiergården blir aldri det samme igjen ..

Bli abonnent og få første bok i abonnementet GRATIS!