Nytt seriegull fra Trine!

Suksessforfatter Trine Angelsen er tilbake! Gullburet er en varm, underfundig og sterk historie fra Lofoten. 

I sin nye romanserie tar Trine oss med til Kabelvåg og Storvågan. Marika, seriens hovedperson, er fintaus på stedets væreiergård, men livet tar brå vending den dagen hun er på feil sted til feil tid …

Trine hjemme på Fauske

Distriktets mektigste mann

På 1800-tallet var Storvågan det største fiskeværet i Lofoten, med hele 110 rorbuer. Det var ikke uvanlig at rundt 1200 fiskere rodde lofotfisket derfra. Væreieren var grunneieren i fiskeværet, som leide ut rorbuene til fiskerne.

–  Fiskerne leverte fisken til ham og fikk betalt akkurat det han fant det for godt. Det var nemlig han som hadde retten på all fiske i havet. Væreieren hadde også en krambu der folk fikk handle. De som leide gård og grunn hos ham, hadde arbeidsplikt på gården, f.eks. under slåtte, potetopptaking og slike ting. Væreieren var en av distriktets mektigste menn, en som var både elsket og hatet av folket, sier Trine.

Kabelvåg, 1905. Foto: Wilse, Anders Beer, Arkiv: Nasjonalbiblioteket
Kabelvåg, 1905. Foto: Wilse, Anders Beer, Arkiv: Nasjonalbiblioteket

Tar vare på minnene

Den vakre væreiergården i Storvågan står i sentrum for Trines nye romanserie, et sted hun selv har et sterkt personlig forhold til.

– Oldemor Signe og oldefar Angel (slik fikk jeg etternavnet mitt, det ble «laget» av hans fornavn i senere tid) fikk leie en husmannsplass under væreiergården. Akkurat så stort at de kunne sette opp et lite hus, fjøs og klare seg selv. Signe ble tidlig enke, siden Angel druknet på havet – slik som mange gjorde på den tiden. Farfaren min overtok etter hvert huset, kjøpte mer jord og fikk familie, og jeg vokste også opp her. Nå har mannen min og jeg bygd oss et nordlandshus på tomten. Der har vi samlet en del ting etter familiene før meg. Jeg føler at vi på den måten tar vare på minnene etter de som har levd før oss, forteller Trine.

Væreiergården i Storvågan. Foto: Trine Angelsen

Sneik seg opp trappen

Væreiergården har alltid fascinert Trine, og hun har besøkt stedet utallige ganger.

– I 1909 ble gården overtatt av kommunen, etter at den siste væreieren gikk konkurs. De gjorde den om til et gamlehjem, hvor oldemor Signe etter hvert flyttet inn. Hun hadde egen hybel i drengestua. En gang, da jeg var liten, sneik jeg meg opp trappen til andre etasje på gården. Der det tidligere var fine stuer for væreierens familie, lå nå de gamle på rekke og rad i sengene sine. Det gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var sikker på at en gang hadde de alle vært rike mennesker som hadde bodd i dette huset.

Oldemor Signe foran drengestua på væreiergården.
Trine med oldemor Signe

Måtte skrive en serie derfra

Væreiergården er i dag et museum, Lofotmuseet, som er åpent for publikum i sommerhalvåret.

– Når jeg har gått rundt i huset, har jeg imidlertid alltid tenkt at dette er ikke et museum, men et hjem. Her har de i flere generasjoner grått, ledd, elsket og født barn. De har stått ved de samme vinduene, gått over de samme gulvene. Og jeg har ikke klart å fri meg fra tanken på å skrive en serie derfra. Jeg måtte bare få menneskene på plass først. Se dem for meg, finne historien. Og plutselig en dag kom Marika inn i tankene mine. Tjenestejenta og hovedpersonen i bøkene. Da var det gjort!


 OM SERIEN:

Storvaagen, Lofoten, 1871: 
Sytten år gamle Marika bor sammen med moren og er fintaus hos væreierfamilien. En sen vinterkveld blir hun vitne til at husets frue faller ned trappen etter en opphetet krangel med sin mann, og det ender på verst tenkelige vis. Marika blir oppdaget, og han vet at hun vet. Dette blir en tyngende hemmelighet og en overhengende trussel for Marika i tiden som kommer, og  livet i væreiergården blir aldri det samme igjen ..

Bli abonnent og få gratis bok og en nydelig telysholder! Hvis du er rask og abonnerer innen 1. august, er du også med i trekningen av et reisegavekort til en verdi av 10 000 kr!