27. august er Synnøve Eriksens annerledes og eventyrlige kjærlighetshistorie i salg! Vi vet du venter spent på Der stiene møtes, så her kan du lese to utdrag fra første bok. Kos deg! ❤
Prolog i bok 1
Storvolden gård, januar 1821
Barna var stuet sammen i et skur i ytterkanten av et jorde. De glisne, råtne plankeveggene var omgitt av meterhøye snøfonner, og døren var stengt med en solid jernstang.
Øynene hadde vent seg til mørket, men kulden og sulten herjet i de magre og forslåtte kroppene.
Den minste hadde lenge grått uavbrutt. Nå var hun kald og stille.
De andre forsøkte å låne varme fra hverandre.
«Vi kommer også til å dø,» hikstet en lyslugget gutt.
Den siste jenta i forsamlingen av vanskjøttede og mishandlede barn prøvde å trøste.
«Tenk på noe annet,» sa hun.
«Hva da?»
«At det vil bli sommer igjen.»
«Vi lever ikke så lenge.»
Han de alltid stolte på og søkte råd hos hadde krøpet sammen av smerter. Bondens pisk hadde fart ille med ham i dag. Nå bet han tennene sammen og tvang seg opp på knærne.
«Vi skal leve, og vi skal vekk fra denne gården.» Som alltid ellers klarte han å lokke frem håpet.
«Hvor skal vi dra?» spurte de ivrig og flokket seg rundt ham.
«Over fjell og daler og ut mot havet til et sted der vi kan få spise oss mette hver eneste dag. Vi skal spise fra morgen til kveld: brød bakt av fint mel, søte kaker med rosiner og mandler, grøt laget av nysilt melk, samt store, fete steker og grillet fisk med rømme og så mye smør som vi bare klarer å stappe i oss.»
De så for seg all denne maten og sukket lengselsfullt før de fortsatte å spørre.
«Slipper vi å fryse?»
«Det er bestandig varmt der. Gresset er mykt med gule, røde, hvite og blå blomster, og solen skinner uavbrutt fra skyfri himmel.»«Om vinteren også?»
«Da sitter vi inne ved ovnen der ilden aldri slukner og lytter til knitringen fra vedkubbene, mens vi drikker varm melk med honning og spiser og spiser helt til vi sovner, og når vi våkner fortsetter vi å spise.»
Stemmen lød trett, sløret av smerter. Han slet med å holde hodet oppe. En strøm av blod rant fra det ene øret. Jenta satte seg nærmere og la armen beskyttende rundt ham. De andre barna rørte også ved ham nå og oppmuntret ham til å fortsette.
«Hvordan finner vi dette stedet? Hvor er det?»
Han trakk pusten i dype åndedrag. Forsøkte å ignorere den verkende ryggen der blykulene fra pisken hadde skåret seg gjennom hud og kjøtt. Måtte ikke skuffe disse som delte drømmen hans om et liv i frihet. Han fikk kontroll over pusten, hevet hodet og ga dem et svar:
«Stedet vårt ligger og venter på oss der stiene møtes.»
Utdrag fra bok 1
Nord-Gudbrandsdalen, august 1830
Herr Randal kremtet og fant tilbake til det opprinnelige samtaleemnet: «Vi kan i hvert fall være sikre på at det ikke er Gjest Baardsen som er på ferde. Han soner livsvarig straffarbeid på Slaveriet i Christiania.»
Lensmannen kviknet til igjen.
«Gjest Baardsen skulle vært halshugget! Jeg kan virkelig ikke begripe at de ikke overlot fyren til skarpretteren.»
Herr Randal kruset leppene til et overbærende smil.
«Jeg har nå ellers også hørt et par løsrevne rykter om at røverbanden holdt til oppe ved det nedlagte jernverket.»
«Vi har vært der,» kom det fort fra lensmannen. «Vi fant spor etter dem også.»
Herr Randal virket ikke overbevist.
«Hvis så mange har sett denne banden, er det underlig at ingen kan gi et signalement av dem.»
Ordene fikk stå ubestridt. Stillheten senket seg over forsamlingen. De fem ved bordet bøyde seg over asjettene og konsentrerte seg om å spise. Matilde var gått tilbake på kjøkkenet, og Olea sto ved siden av anretningen med ryggen mot veggen og brettet mellom hendene, usikker på hva hun nå skulle foreta seg.
Det ble Ina som brøt tausheten.
«Hva skjer med røverne når dere får fakket dem?»
«Da blir de satt bak lås og slå,» svarte lensmannen og svelget ned mer vin.
Ina fikk et skuffet uttrykk i ansiktet.
«Skal dere ikke hugge hodene av dem?»
Olea kjente at det rislet kaldt nedover ryggen.
Frøken Sødorp gapte forskrekket og la fra seg avletten så raskt at den ble liggende halvveis utenfor asjetten. Hun skyndte seg å dytte bakelsen på plass, før hun løftet den på nytt og denne gangen førte hun avletten rakt mot munnen og fikk lukket leppene rundt den.
«Jeg skulle så gjerne både halshugget og hengt dem,» svarte lensmannen. «Dessverre må jeg følge loven, frøken Katarina. Men jeg kan forsikre at kjeltringene skal legges i lenker og bli ført til tukthuset.»
«Blir de ikke prylt?»
«Jo, pryl skal de få smake hele hurven.» Lensmannen la hodet bakover og lo høyt og buldrende.
Olea grøsset.
OM SERIEN:
I Der stiene møtes blir du kjent med unge Olea, som en varm sensommerdag i 1830 kommer vandrende til en gård i Gudbrandsdalen. Hun tas vel imot av kokka og tjenestepiken, men herskapet skjuler flere hemmeligheter. Samtidig herjer en røverbande i bygda, og snart kastes Olea inn i et forrykende eventyr … 
Bli abonnent på Synnøves nye serie og få to gaver: den første boken i abonnementet ditt og et herlig duftlys med nydelig lavendelaroma. Lyset skaper en stemningsfull atmosfære i hele huset! 
Gavene får du HELT GRATIS! Det er ingen porto eller skjulte gebyrer. Du kan stoppe abonnementet eller ta en pause akkurat når du vil – bok og duftlys beholder du uansett.