NY SERIE: «Floras hjerte»

Våren 2018 publiserte vi denne teksten på norskeserier.no:

Har du en drøm om å bli serieforfatter? NorskeSerier er på jakt etter nye skribenter og inviterer til konkurranse! Vi ønsker oss varme, historiske fortellinger med både sorg og glede, dramatikk og kjærlighet.

Innen fristen hadde vi mottatt hele 177 bidrag! Konkurransen var hard, men til slutt var det ingen tvil om hvem som måtte bli vinneren: Hun het Mali Ludvigsen!

Juryen lot seg begeistre av Malis dramatiske, medrivende og ektefølte historie, og nå, fire år senere, er den endelig å finne mellom to permer!

Floras hjerte er navnet på Malis debut som serieforfatter, og 18. mars er første bok i salg!

Abonnerer du på en serie fra NorskeSerier? Da får du første bok i serien automatisk tilsendt innen midten av mars.

Jeg ble fullstendig bergtatt! Terningkast 10 hvis det hadde vært mulig.

Kjersti Weum Bekkestad, serieleser 

Terningkast 6! En skikkelig pangstart, og det fortsetter i samme tempo gjennom hele boka. Jeg er utrolig spent på fortsettelsen.

Inger Monica Stornes, bokblogger

Nydelig skildring av en ung kvinne på søken etter sitt biologiske opphav. Terningkast 5.

Lise Lauvlid, bokelselsker

OM SERIEN:

Glem aldri hvem du er, og følg alltid hjertet ditt. Er du i tvil, så er det en grunn til det.

Hustadvika, 1758: Atten år gamle Flora måtte flykte fra Skottland til Norge som barn. Det eneste hun husker, er at moren ble tatt til fange. Men hva skjedde med henne? Og hvorfor vil ikke faren snakke om fortiden?
Når familien igjen rammes av en tragedie, forandrer alt seg.

– Kjæreste Flora. Nå må du bli med far på en reise.
Flora var ikke sikker på hva moren mente, men grep hånden hennes og nikket. – Hvor skal du, mor?
– Til et bedre sted. Stemmen brast. – Men når solen går ned for siste gang, treffes vi igjen.

Endelig kan Mali Ludvigsen dele serien hun har skrevet på i flere år! Hun gleder seg utrolig mye, og har skrevet et brev til alle sine nye lesere:

Kjære leser!

Velkommen til Floras hjerte. Vi skal på en reise nesten tre hundre år bakover i tid, til Christianssund som nettopp har blitt kjøpstad, og til idylliske Hustadvika, der storhavet er like lunefullt som det alltid har vært. Du skal også bli kjent med det vakre, skotske høylandet, hvor en ny tid er i emning.

Midt i denne spennende tidsepoken befinner atten år gamle Flora seg. Som barn måtte hun flykte fra Skottland til Norge sammen med faren. Morens skjebne er uviss, det eneste Flora husker er at hun ble tatt til fange før de dro. En skjebnesvanger hendelse fører til at Flora begynner å søke etter sine røtter. Hva skjedde egentlig før hun kom til Norge?

Jeg håper dere vil være med Flora på reisen, og at dere at dere koser dere like mye med serien som jeg gjorde da jeg skrev den.

Hilsen Mali.

Få gratis bok


Har du lyst til å lese første bok om Mali?

Den kan du bestille helt gratis på nettsiden vår! Vi sender boken til deg helt portofritt og uten noen forpliktelser.

Her kan du lese de første sidene i Floras hjerte:


Høylandet, Skottland, 21. april 1746

Flora våknet brått. Det var natt. Øynene sved da hun åpnet dem, og det var vondt å puste. Forfjamset så hun seg rundt. Grå røyk kom sivende fra dørsprekken. I det samme kom faren brasende inn. Store splinter av tredøren spratt av i det brutale møtet med steinveggen. Han røsket henne ut av sengen, bar henne bort til vinduet og klatret ut.

– Mor? Hvor er mor? Hun følte seg omtåket, og det var så vidt stemmen bar. Svelget var belagt med sur røyk. Gispende etter luft stirret hun mot huset. Moren var ikke å se. Tung røyk veltet ut av vinduet de nettopp hadde klatret ut fra. Iltre flammer slukte torvtaket før de slikket mot himmelen. Faren la hånden over munnen hennes og løp i lange klyv oppover åsen og inn i furuskogen.

Gjemt bak en stor, mosegrodd stein trakk begge pusten før faren tittet forsiktig ned åssiden. Flora ålte seg langs den fuktige bakken. Søtlig eim av gammelt løv og mose sivet opp fra bakken. Kvister og barnåler raspet opp de bare knærne, men hun greide la være å jamre. Hun skjønte alvoret, selv om hun bare hadde levd i seks vintre. Farens taushet fortalte mer enn noen ord kunne ha gjort.

Faren holdt pekefingeren foran munnen. Flora hadde en voksende klump i magen da hun tittet over gulnede gresstuster. Hun sperret opp øynene av synet som møtte henne.

Himmelen lyste oransje, mens dalen var opplyst av utallige branner. Det lille huset deres var innhyllet i grå røyk. Tunge, grå skyer lå spredt rundt alle husene i landsbyen og la seg som et dystert teppe over dalen. Skjærende hyl og kommanderende mannsstemmer fylte luften og blandet seg med knitringen fra flammene. Noe rødt kunne skimtes gjennom røyken.

Sus fra furukronene fikk Flora til å snu seg. En kald vind raslet gjennom skogen før den satte inn alle krefter og fortsatte ferden ned dalen. Røykskyene gikk i oppløsning, og Flora satte i et forskrekket gisp da hun rettet blikket mot dalen igjen.

Flere titalls menn i røde uniformer gikk mellom husene. Rødjakkene. Det var det faren kalte dem, engelskmennene. Noen av dem gikk rundt og samlet sammen menn, kvinner og barn. Flere vogner sto klare til å frakte dem vekk. Andre samlet sammen husdyr og mat, før de satte fyr på husene.

Det gikk et rykk gjennom Flora da en rødjakke trakk bajonetten og stakk en mann som forsøkte å gjøre motstand da han ble tvunget mot en av vognene. Mannen sank ned på marken og ble liggende livløs. Alt Flora ville, var å lukke øynene for det avskyelige hun ble vitne til. Blunke det vekk. Men hun kunne ikke. Hun måtte se etter moren. Hun tvang blikket vekk fra den døde mannen og søkte etter moren.

Huset deres var nedbrent. Røyken steg fortsatt fra ruinene. De øverste steinene i muren var farget kullsvarte av flammene. Tårene steg i øynene, og Flora slet blikket vekk fra det som en gang hadde vært hjemmet deres.

Det var da Flora så henne. Moren. En soldat holdt henne fast, han dro henne etter håret bort til en av vognene.

– Mor, hvisket hun gråtkvalt.

Faren hveste noen utydelige ord på et språk Flora visste var forbudt å snakke. Deretter grep han tak i henne og dro henne bak steinen igjen. Raskt fikk han henne til å klyve opp på ryggen, før han begynte å løpe innover i skogen.

– Hva med mor? hvisket Flora i øret hans.

– Ikke tenk på henne nå. Farens stemme var anstrengt.

Greinene pisket dem i ansiktet, men det virket ikke som faren merket det. Flora søkte ly bak farens hode. Nå og da kastet han et blikk bakover. Månen brøt frem fra skyene og lyste opp landskapet.

Faren stanset ikke før de var kommet gjennom skogen og ned på den andre siden av dalen.

Det var rast ut steinmasser på begge sider i bunnen av det trange dalføret. Faren saknet tempoet og satte Flora ned på bakken. De fikk akkurat plass til å gå side om side. Hun lot fingrene gli langs de mosedekte, fuktige steinene. Faren strevde med å få igjen pusten, og Flora forsøkte å få de grusomme synene fra landsbyen ut av hodet.

Brått stanset begge og lyttet. De hørte lyden av vognhjul som knirket oppe i dalen og hover som stampet i bakken. Faren så raskt bakover før han dro Flora tettere inntil seg.

– Vi rekker ikke å komme forbi steinene. Fort! Tilbake!

Faren tok Floras hånd og dro henne med seg. Hun løp alt beina kunne bære henne. Idet de skulle til å løpe ut av stien, snublet hun i en stein og stupte ned den bratte skråningen. En skarp smerte skar i låret og fikk henne til å hulke.

– Au! Far, a… Faren la hånden over munnen hennes og dro henne bak en stor eik.

Flora så nedover seg selv. Den lysegrå nattkjolen var skitnet til av jord og gress. En blodflekk spredte seg på skjørtet, som klistret seg til låret. Faren tok tak i kanten av nattkjolen og løftet den opp.

Flora stivnet av skrekk da hun så kvisten som hadde boret seg inn i låret. Blodet piplet fra såret. Kroppen strammet seg, og pusten økte. Faren la hånden over munnen hennes igjen, grep tak i kvisten og røsket den ut.

Smerten var uutholdelig. Kroppen ristet av sjokk. Grepet rundt munnen var fortsatt hardt. Det varme blodet strømmet nedover låret. Med den frie hånden rev faren mose fra en stein og presset den mot såret hennes. Så slapp han henne, tok av seg halstørkleet og bandt det stramt over låret. Flora knep munnen igjen for ikke å skrike.

Da lyden av vognhjul og rytmiske hestehover klang over dem, avtok smerten og Flora pustet normalt igjen. Det raslet i sabler og soldatene snakket seg imellom. Flora fikk et glimt av dem da hun så opp. Noen av dem drakk fra en lerke. En lammende taushet omga fangene som satt bak gitteret i de overbygde vognene. Hun holdt pusten mens de rullet forbi. Idet den siste vognen passerte, reiste hun seg opp.

– Mor. Mor! Desperat kravlet hun opp skråningen og kom seg på beina. Gråtkvalt haltet hun etter vognen. Faren hoppet opp på stien og tok henne igjen med to skritt.

Morens hvite ansikt kom til syne i gluggen med gitter på baksiden av vognen. Det fyldige, røde håret lå klistret til hodet. Flora la på sprang, og faren fulgte etter.

– Å, Flora.

Morens stemme var ikke til å kjenne igjen. En iskald redsel bølget gjennom Flora.

– Mor. Hvor skal du?

– Hysj, Flora. De må ikke høre oss, hvisket faren. Det var så smalt mellom steinene at det var så vidt vognene kunne passere. Heldigvis hindret det soldatene i å kunne ri ved siden av vognene. Og heller ingen red bak den siste vognen.

– Min kjære, du vet hva du må gjøre. Redd Flora. Begynn et nytt liv. Her er det ingenting igjen. Tårene laget spor nedover de skitne kinnene. – Ingenting.

– Men jeg kan ikke reise fra deg. Farens stemme var desperat.

– Du må. Tenk på Flora. Tenk bare på Flora.

– Men … Faren forsøkte å protestere.

– Gjør som jeg sier. Lov meg det! Moren strakte hånden ut gjennom gitteret. Faren grep den, mens kinnene ble våte.

– Mor. Flora gråt også. Hun merket ikke engang at forbindingen på såret løsnet. Blodet pumpet ut og etterlot seg en blodstripe på stien.

Faren nikket svakt før han dro pusten dypt og svarte: – Jeg lover.

Moren rettet blikket mot Flora. Øynene svømte over før hun smilte mildt til henne.

– Kjæreste Flora. Nå må du bli med far på en reise.

Flora var ikke sikker på hva moren mente, men grep hånden hennes og nikket. – Hvor skal du, mor?

– Til et bedre sted. Stemmen brast. – Men når solen går ned for siste gang, treffes vi igjen.

– Men … Lenger kom ikke Flora før kroppen visnet av blodtapet. Hun mistet grepet i morens hånd og deiset i bakken.

Mens knirkingen fra vognhjulene fjernet seg, gled Flora inn i bevisstløshet. Det siste hun merket, var farens sterke armer som løftet henne opp.

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *