Fredag 18. februar var den aller, aller siste boka i Pia Pedersens nydelige Skjebnestier i salg. Vi både gledet og gruet oss til å lese de siste sidene om vakre Lovise.  Det var trist å si farvel til den fantastisk serien, men vi er samtidig veldig takknemlige for alle de deilige lesestundene vi har hatt. 

Vi ønsker å takke Pia for en fantastisk bokreise, og Pia ønsker å takke deg som har fulgt henne gjennom tyve bøker, så her kommer begge deler: en hilsen både fra og til Pia!

Hilsen til deg fra Pia

Kjære lesere.

Tusen, tusen takk for at dere har fulgt Lovise og alle de andre i Skjebnestier –gjennom alle de 20 bøkene. Det har betydd så utrolig mye for meg å vite at dere venter og gleder dere til neste bok. At jeg ikke er alene om å le, gråte og få vondt i magen av alt det disse menneskene mine roter seg bort i. Uten dere hadde historien faktisk blitt helt meningsløs.

Så håper jeg med hele meg at vi vil «ses» igjen i mitt neste univers når den dagen kommer. I mellomtiden er det godt å vite at Lovises liv nå vil fortsette på flerfoldige unike stier, i hvert av dere unike hoder. Selv velger jeg en sti fylt av lykke og glede, uten mer plagsom innblanding fra Problemskaper Pia Pedersen.

Mange varme hilsener fra Pia.

Tusen takk for Skjebnestier, Pia!

Kjære Pia,

Tenk at vi har kommet til siste bok og siste side!

Husker du første gang du sendte inn manus? Og hva som fikk oss til å tenke at denne dama kan skrive?

Jo, det var gode, gamle Rosa, det!

 For med sauen Rosa forsto vi i forlaget hvor inderlig godt du kan skrive, og etter det har det bare blitt bedre og bedre – og bedre. Du skriver virkelig med hjertet, og det har gjort Skjebnestier til en nydelig perle av en romanserie.

Jeg har kost meg sånn! Du forteller med en slik varme og inderlighet at jeg føler at Lovise og alle de andre er mine nærmeste venner og familie – og at visse slemminger er mine verste fiender.

Du skriver så spennende at selv om jeg har visst hvordan det skulle gå, så har jeg altfor ofte sittet med hjertet i halsen og mumlet «å nei, å nei, å nei» for meg selv … eller nikket, smilt og humret fornøyd.

Jeg har ledd, og jeg har grått, og jeg har ledd så jeg gråt. Jeg leser jo overalt, og på et tidspunkt sverget jeg på at jeg måtte slutte å lese Skjebnestier på t-banen, for jeg lo så høyt for meg selv at folk trodde jeg var smårar. Men det var ikke så mye bedre den gangen jeg kom til årsaken til at Lovise og Lars’ biologiske far aldri tok kontakt. Da satt jeg på forlaget og jobbet med teksten, og så begynte jeg å hulke så høyt at sjefen kom løpende og trodde det hadde skjedd noe alvorlig i den virkelige verden! «Nei, nei, det var bare så utrolig trist her i manus … Snufs!»

Det er det som er hemmeligheten bak god litteratur – å skape følelser, og det er du en mester i, Pia. Gratulerer med ferdig serie, og tusen takk for at jeg fikk være med. Jeg blir trist bare av å tenke på at det er slutt, men det er en stor trøst å vite at du har et nytt – og utrolig spennende – prosjekt på gang!

Stor klem fra din redaktør, Lisa