Der ingen skulle tro at noen gikk på do

Ingen går så sjelden på do som romanhelter. Noen av dem gjør det aldri. Men hvordan gjorde folk av kjøtt og blod det i de tidene vi skriver om? Rettere sagt – hvor gjorde de det?

Vi kan se litt på Kolruns årgang i norsk middelalder, og da finner vi forskjell på fattig og rik, på stand og stilling, og på by og avsidesliggende gård. Boka Norske utedoer (Tor Gotaas og Roar Vingelsgaard, 2019) forteller at kong Olav Tryggvason lot bygge en utedo med tjueto seter fordelt på to rekker, for hirden og andre betrodde. For et statussymbol!

Men på samme tid er det temmelig sikkert at fattigere boliger enn Olav Tryggvasons, kan ha vært utrustet med en staur mellom en vegg og et høvelig tre. Og de hadde gjerne en ekstra staur å holde seg i for å unngå – ah –ulykker.

Fireseters på Bryggen

Man trengte ikke være konge for å ha en god do. Noe over to hundre år etter Olav Trygvassønn finner vi en innebygget do i murveggen på et hus på Granavolden på Hadeland. Med vakkert buet inngangsdør – restaurert i 1970-årene. Dette såkalte steinhuset er datert til ca. 1210 og hørte til kirken – og den første presten som kunne glede seg over den doen het Bård.

I Bergen fantes fireseters doer på Bryggen på 1200-tallet, og sikkert også før dét. I steinhusene i den bakre delen av Bryggen fantes det dessuten doer i egne skur, bak eller i hjørnet av boligene. Det later til at de fleste slike doer ikke ble tømt. De var åpne under eller bakover, og møkka rant ut på bakken eller nedover veggen … 

Ikke særlig velduftende

Om Nidaros vet vi (det vil si, vi tror nesten sikkert) at mange av husene ikke hadde eget «avtrede». På samme tid har jeg vondt for å tro at fastboende folk bare gjorde fra seg hvor som helst, i en by med så tett bebyggelse? Felles doer kan ha vært en løsning, kanskje helt enkelt mellom to hus. Det er noe vi kjenner igjen fra for eksempel Bergen. Om slike doer var innbygde – i alle fall med en bakvegg mot smuget bakenfor, det vet knapt noen. Noen ganger kan det i verste fall ha vært bare den berømte stauren … 

Mengden av møkk måtte jo bli temmelig stor etter hvert, og derfor er det nærliggende å tro at man måtte få vekk møkka av og til. Mange av byfolket hadde egen gård i nærheten, så trolig ble det til gjødning. Det som er sikkert, er nok at folk ikke var så nøye på lukt som vi er i dag. Verken Nidaros eller andre norske byer kan ha vært særlig velduftende. Men i doer i Bergen er det funnet kalk, som bør ha fått møkka til å råtne fortere, og treflis og krydderplanten pors skal ha vært brukt for å redusere lukta. Det samme kan jo ha vært i bruk i Nidaros.

Jeg vet ikke om Nidaros hadde regler for plassering av do, men danske Ribes bylov fra 1267 sier at doene skulle ligge minst sju alen fra nærmeste gate og tre alen fra nærmeste nabo. (Én alen er 62,75 cm.) 

Rett i havet

Selvsagt har stand, stilling og rikdom avgjort spilt en rolle for hvor man satt. Erkebispegård og kongsgård har uten tvil hatt standsmessige løsninger. Noenlunde vellykkede handelsmenn i Kaupmannastretet vil nok også ha hatt det.

Rosenkrantztårnet i Bergen hadde to doer, den ene ved kongens sovesal. Her gikk møkka rett i havet, og det har sikkert vært løsningen mange steder.

Rundt på vanlige folks gårder ser det ut til at det fantes både «staurdo» og mer skikkelige utedo, det kom helst an på hvor store krav de stilte. 

Rosenkrantztårnet/Bergenhus

Skrapepinne som dopapir

Spilte bluferdigheten noen rolle for doens konstruksjon? Kanskje – i alle fall mellom dem som var litt høyt på strå eller hadde tilknytning til religionen. Men ennå mange hundre år etter Kolruns tid, leser vi om reisende som forteller om folk som arbeider på jordene og setter seg på huk uten minste sjenanse – selv foran den fremmede reisende som drar forbi på veien. Men etter hvert ble jo den vanligste løsningen rundt på gårdene å lage en do rett over gjødselkjelleren, ofte som et kott med egen dør enten fra fjøset eller ved siden av. 

Dopapiret fantes ikke på lange tider! Selv på tidlig 1800-tall hadde langt fra alle råd til å holde Adresseavisen som kom ut første gang alt 3. juli 1767. Man skrapte av så godt man kunne med en høvelig stein eller en pinne som etter sigende var formet som en liten skje. Jeg er blitt fortalt at en spesiell sort mose også ble brukt, men om den frøs seg stiv vinters dag måtte skrapepinnen i bruk igjen. 

Det går mange historier om folk som har flyktet gjennom dohullet. Svenskekongen Gustav Vasa gjorde det en gang i ungdommen, for å unngå å bli fanget av sine fiender. Og Karl V, kongen av Tyskland og Spania og kronet av paven til tyskromersk keiser, han ble født på do!

Den norske utedoen med høyest «lortfall» er visstnok den på den fraflyttede fjellgården Knivsflå, ved siden av fossen De syv søstre. Over 200 meter ned i Geirangerfjorden – og det sies at bare de modige våger bruke den…     

Knivsflå ligger til høyre for De syv søstre, omtrent midt i fossefallet.

 

Bueskytteren

Historisk romanserie på 20 bøker fra leserfavoritten Willy Ustad.

Bli med til middelalderen og møt den fantastiske bueskytteren Kolrun!



1 kommentar(er).
  1. May Liss:

    Skitbra lesning 😉👍🏼 Nattmannen tømte vel også doene til byens befolkning ? Det som ikke ble kastet fra potten, og i rennesteinen 😉
    Koser meg forøvrig med første bok om Kolrun (Bueskytteren). Storfornøyd så langt 🥰
    God påske ! 🐣

    10. april 2022 kl 20:43

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *