I høst kan du drømme deg bort med LILJAS DANS! Første bok i Hege Løvstad Toveruds fengslende serie er i salg 11. november.

Liljas dans består av totalt 15 bøker, og du får servert både overraskelser, kjærlighet, dramatikk, sjalusi og intriger i et fargerikt miljø. Dette er en fengslende serie for alle som har eller har hatt store drømmer!

Alle NorskeSerier-abonnenter får første bok automatisk tilsendt! Ikke abonnent? BESTILL FØRSTE BOK GRATIS!

Vanvittig fengslende.
Terningkast 6!

Liv S. Høgmoen, bokelsker

Tar publikum med storm

I første bok av Liljas dans blir vi kjent med talentfulle og viljesterke Lillian fra Mosjøen. Hun har en drøm om å bli prima ballerina og pakker kofferten for å reise til Oslo. Men faren hennes nekter henne å reise. En industriarbeiders datter har ingenting på en scene å gjøre.

Lillian velger å følge sine drømmer, men det har sin pris. Når døren lukker seg mellom dem, har hun ikke noe hjem å vende tilbake til.

Snart åpner en ny verden seg for Lillian. Den beskjedne nordlandsjenta tar publikum med storm. Helt intetanende om farene som lurer, stoler hun blindt på de andre danserne, noe som skal vise seg å bli skjebnesvangert. I kulissene foregår det ting som ikke tåler dagens lys. Det finnes mennesker som ikke skyr noen midler.

Her lurer både intriger og hemmeligheter bak sceneteppet. Terningkast 6!

Ingrid-Maria Engebretsen Vego, bokelsker

En flott serie! Ikke ett kjedelig øyeblikk. Terningkast 5!

Monica Nyhus, serieleser

Noen av bøkene i Liljas dans har tidligere vært utgitt i pocket, mens andre kun har vært tilgjengelig som e-bok. Nå blir endelig hele serien tilgjengelig i pocket!

HEGE LØVSTAD TOVERUD er utdannet journalist og fjernsynsregissør, og har bakgrunn som profesjonell danser. Hun er fra Tromsø, men har bodd på Lyngseidet, Mosjøen, Skien, Lillehammer og Gøteborg. I dag bor hun i Oslo, hvor hun har mann, to barn, katt og hest.

I dag jobber og skriver Hege i Oslo, hvor hun har mann, barn, katt og hest. Hege vant Cappelen Damms manuskonkurranse i 2011, og har utgitt romanseriene Liljas dans og Solens barn.

En av de skjønneste tilbakemeldingene på ‘Liljas dans’ fikk jeg faktisk på TV. I 2010 satt jeg og så på en dokumentarserie om en 10. klasse, der elevene slet med læring og lesing. Mange av dem hadde aldri lest en bok i sitt liv, og nå ble de oppmuntret til å begynne på en. Da fortalte en av jentene at hun hadde begynt å lese en bok som hun likte veldig godt, og den het Liljas dans. Da ble jeg utrolig rørt og stolt.

Les det første kapittelet i Liljas dans

Mosjøen, august 1985

– Du kan bare våge deg å gå ut den døra!

Faren lente seg over henne, som en ruvende skygge. Lillian kjente fråden som en kald dusj mot ansiktet.

– Jeg advarer deg, Lillian. Om du så mye som setter foten over den dørstokken …

Lillian så ham rett i øynene. Uten redsel.

– Du kan ikke stoppe meg, pappa.

At han i det hele tatt var hjemme på denne tiden av døgnet, var en strek i regningen. Hun skulle dra, og så skulle han lese brevet når hun var borte. Langt borte. Det var sånn de hadde planlagt det, hun og moren. Men nå var han altså hjemme, midt på dagen.

– Nei, du har helt rett, tordnet faren.

– Jeg kan ikke stoppe deg. Men det jeg kan gjøre er å tvinge deg til å velge.

Velge? Hva mente han? Lillian forsøkte å finne svar i det stålgrå blikket, men bitende kulde var det eneste hun så.

– Du kan ikke tvinge meg til noe som helst, pappa, sa hun så støtt hun kunne.

– Jeg er jo fri til å …

Han hevet neven mot henne. En kraftig neve. – Ti stille!

Lillian stivnet til. Han ville vel aldri …At de to brødrene hennes titt hadde fått smake flathånden hans, var en dårlig skjult hemmelighet i byen. Men aldri hadde han lagt hånd på henne.

– Du vet ikke ditt eget beste, hører du det? sa han med skjelvende stemme. – Du er jo bare en unge, og så skal du reise.

Lillian kastet et blikk på bagasjen som sto ved føttene hennes. En gammel koffert hun hadde funnet på loftet. Resten av flyttelasset var allerede sendt. Organisert i skjul av moren. Alt var jo klart.

– Men pappa, jeg er voksen. 18 år. Det er på tide at jeg …

– Nei! Denne byen er hjemmet ditt.

Ordene begynte som hes hvisking, men steg snart til torden. – Hva er det for slags stormannsgale drømmer du går rundt med? Hva? Hva er det du innbiller deg? Tror du virkelig at du kan bli noen slags … kunstner? En … en … ballerina? Er det ikke det de kaller det? Han spyttet ut ordet som bitter gift. – Nei, du, Lillian. Når alt kommer til alt, er du ikke noe mer enn dattera til en arbeider. En arbeider, hører du det? Det er den helsikes mora di med alle sine drømmer som har fyrt oppunder de idiotiske fantasiene dine!

Idiotiske fantasier? Var det det han kalte det? Alt det hun brant og levde for?

Lillian bøyde seg etter kofferten. Bevegelsen ga faren nytt liv.

– Du må velge, Lillian. Enten blir du her, sånn som jeg har sagt, eller så reiser du. Men om du drar, kommer du aldri inn i dette huset igjen!

Lillian kjente at hun bleknet. – Men pappa, det kan du ikke mene!

– Å, jo! Det kan du ta deg faen på at jeg mener! Da har du satt din fot i dette huset for siste gang.

Lillan så seg rundt, på alt hun hadde så kjært. Hjørnesofaen med broderte puter. Salongbordet imørkt tre, der morens heklede duk lå som en flammende sol under den røde alperosen. Bokhyllen med alle pyntegjenstandene. Ting hun og brødrene hadde laget på sløyden. Og konfirmasjonsbildene av henne og brødrene, på en pen rekke i midten. Skulle hun miste alt dette? Lillian kunne ikke tro at faren mente alvor. Det var sikkert bare tomme trusler fra en desperat far som så sin datter forsvinne. En mann som ville gjøre hva som helst for å hindre henne i å løsrive seg. Nei, hun kunne ikke la ham kneble henne. Lillian så trassig på ham, uten å vike med blikket. De hadde samme øyne, de to. Samme sjeldne gråfarge.

– Pappa, du vet at jeg kommer til å dra. Jeg gjør bestandig det jeg har bestemt meg
for.

Hånden hans senket seg. – Da er du ikke lenger dattera mi.

Ordene sved verre enn noe slag.