Snart er det tid for bok to i Husmorskolen av Martine Strømsnes. Klarer du ikke å vente med å lese mer fra det glade 50-tallet? Her er et utdrag!

De vakre omgivelsene ved rutebåtkaia i Lillevik sto i grell kontrast til den opprivende frykten som Kikki Werp følte. På bare noen få sekunder hadde hele livet kollapset. Stemmen bak henne, enda så høflig den hadde vært da den spurte om veien til Lillevik husmorskole, hadde revet i stykker alt inni henne. Hun hadde gått fra å føle seg som verdens heldigste jente til å rammes av en knugende angst. På et blunk var den morsomme og selvsikre Kikki blitt erstattet med tause og usikre Kirsten Marie.

Hun hadde sittet pinnestiv på benken og lyttet mens en eldre mann ga veibeskrivelser, og ventet lenge etter at den velkjente stemmen takket, før hun reiste seg. På skjelvende ben beveget hun seg mot billettluken, fremdeles uten å våge å snu seg. Hun behøvde ikke å se ham for å vite at hun hadde rett. På benken der hun hadde sittet, lå en halvspist sjokolade igjen i papiret.

Kinnene brant, hjertet hamret, og hun var like lammet av redsel

Kinnene brant, hjertet hamret, og hun var like lammet av redsel. Hele denne tiden hadde hun trodd seg trygg. Før hun forlot barndomshjemmet, hadde hun vært helt sikker på at hun aldri kom til å se verken moren eller onkelen igjen. Hun hadde ribbet hjemmet for de få verdiene som var igjen og lukket døren etter seg for godt.

På et eller annet tidspunkt ville de naturligvis oppdage hva hun hadde gjort. Det hadde hun forstått. Moren ville bli sint og skuffet, onkelen rasende, men Kikki hadde regnet med at ingen av dem ville kunne gjøre noe med den saken. Moren var for tafatt, og onkelen lå jo på loftet, invalid og ute av stand til å ta opp jakten på henne og stille henne til veggs. Men fortiden og syndene hennes hadde innhentet henne raskere enn hun hadde trodd. Hun hadde undervurdert onkelens raseri. Og hun hadde glemt at selv om han lå hjelpeløs, hadde han fremdeles én igjen som kunne gjøre jobben for ham. Den forglemmelsen skulle nå koste henne dyrt.

«Vær så god,» sa mannen i billettluken.

«En billett med rutebåten,» stammet hun halvkvalt.

Mannen rynket brynene og nølte. Han strakte hals, som for å se om hun var i følge med noen. Så mønstret han henne opp og ned. Antagelig trodde han at hun var sinnsforvirret.

«Hvor hadde De tenkt Dem hen, frøken?»

Kikki trakk pusten dypt og kastet et blikk utover sjøen. Ærlig talt visste hun ikke engang hvor rutebåten gikk. Til Tønsberg? Oslo? Hvor i alle dager skulle hun ta veien?

Levende og troverdig. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Inger Monica Stornes, bokelsker, om bok 1 i serien