Den 27. oktober kommer første bok i Magnolia – en rykende fersk og hjertevarm romanserie fra slutten av 1800-tallet.

Forfatter Ragnhild Havstad tar oss med til en dramatisk tid i Arendals historie. Det er nedgangstider, og en sjokkerende hendelse gjør det brått mye, mye verre.

I Magnolia møter vi Elle som er født inn i den velstående familien Lycke. Som datter av en skipsreder har hun alt – unntatt sin mors kjærlighet. Hvorfor er moren så avvisende når hun overøser broren med kjærlighet?
Elle har et stort hjerte, ikke bare for sine nærmeste, men også for byens fattige. Hun ser at barna deres lider, og brenner etter å hjelpe dem.
En sjokkerende hendelse fører til at mange av Arendals innbyggere taper mye, og noen mister alt.

Umulig å legge fra seg. Terningkast 6!

Jernbanefrua, bokblogger

En veldig god bok fra en spennende periode – med ekte, godhjertede karakterer man blir glad i! Jeg koste meg i Elles verden og gleder meg til fortsettelsen. Terningkast 5!

 Inger Monica Stornes, serienyter

En herlig sidevender det er å lett å drømme seg bort i.

Kjersti Weum Bekkestad, bokelsker

En liten hilsen fra forfatter Ragnhild Havstad til alle nye lesere av Magnolia:

Kjære leser!

Handlingen i Magnolia er lagt til en dramatisk tid i Arendals historie. Det er nedgangstider, og en sjokkerende hendelse i 1886 gjør det brått mye, mye verre. Historien min handler om hvordan dette rammet en ung kvinne og familien hennes. Den handler også om hvordan hun kjemper seg ut av de strenge rammene kvinner levde innenfor.

Kulissene er vakre Arendal og den nydelige skjærgården utenfor. Jeg har forsøkt å forestille meg byen slik den så ut da, og menneskene slik de kanskje levde. Magnolia er en del fakta og en liten dose historiske hendelser, godt blandet med to deler fri fantasi. Samt en god porsjon drama, romantikk og intriger.

Kos deg!

Ragnhild Havstad (f. 1969) er født og oppvokst i Arendal og har sine røtter på Sørlandet, men har bodd på Hamar i mange år. Hun har bl.a. studert historie, spansk og engelsk, og jobbet innen reiseliv, som faglærer og nå i offentlig forvaltning. Ragnhild har alltid likt å skrive, og har bl.a. skrevet krimnoveller for et magasin samt bidratt til en lærebok.

Er du spent på å lese Magnolia? Her får du et utdrag fra første bok:

«God dag, frøken Lycke!»
En mann hun gjenkjente som en forretningsforbindelse av faren, hilste andpustent på henne og løftet på hatten. Så småløp han videre uten å vente på svar.
Det var da voldsomt til hastverk han hadde. Elle stanset og stirret etter ham. Hvorfor det, mon tro? Hun rynket brynene og så seg rundt. Flere andre menn kom også løpende, like travle som den første. De kom fra flere forskjellige kanter, men alle løp i samme retning. Så merkelig? Hva er det som skjer? undret hun og fulgte nysgjerrig etter.
Byen falt vanligvis til ro på denne tiden av dagen. Torghandlerne pakket sammen, fiskehandlerne solgte resten av fangsten billig og butikkene stengte. Folk gikk hjem til seg selv, før havnekneipene våknet til liv senere på kvelden, i ly av mørket.
Litt lenger borte i Havnegaten hadde det samlet seg en liten menneskemengde utenfor Arendals Privatbanks lokaler. Det blankpussede messingskiltet over døren blinket i ettermiddagssolen. Velstand og rikdom, signaliserte det. Elle gikk nærmere mens hun strakte hals. Mennene som hadde stimlet sammen var for det meste byborgere, det så hun på klesdrakten. Ingen andre gikk med et så latterlig hodeplagg som flosshatt! Som om man ble mer fornem med en høy hatt over en stiv snipp. Elle måtte smile.
Men smilet falmet fort. Noe med det uvanlige synet gjorde henne urolig. Mennene var sinte, hørte hun. Og da noen av de fine herrene hyttet med spaserstokkene mot banken, sperret hun opp øynene. «Hva i all verden er det som foregår?» mumlet hun og rynket brynene.

Følelsen av at noe var galt fatt fikk hjertet til å slå fortere. Edvard hadde jo plutselig kommet hjem på besøk, midt i uken og midt i semesteret. Det hadde vært en hyggelig overraskelse, selv om det fikk henne til å stusse. Han og faren hadde sett nokså dystre ut de siste par dagene, og snakket lavt og alvorlig sammen. Lange stunder av gangen hadde de stengt seg inne i farens kombinerte kontor og bibliotek.
Kan det være en sammenheng? tenkte Elle urolig. Far eier jo mange aksjer i Privatbanken … Nei, det er sikkert ikke noe, sa hun til seg selv og føyste bort den vonde følelsen før hun fortet seg videre.
«Elle!» ropte plutselig en kjent og kjær stemme. Hun snudde seg og smilte varmt mot Othilie, sin eldste skolevenninne.
«Uff, jeg er sent ute, ellers kunne vi ha spasert sammen,» sa Elle og kysset venninnen på begge kinn. «Vi har så mye å snakke om.»
Othilies vanligvis spill levende øyne så matte og motløse ut, og Elle visste hvorfor. Hun ville så gjerne hjelpe, men hva kunne hun gjøre annet enn å trøste? Hvordan kunne hun støtte den kjære venninnen?
«Det må vi visst ha til gode, for jeg er også ventet hjem nå. Mor følger jo med som en hauk,» sa Othilie oppgitt.
«Er det ikke blitt bedre …?» spurte Elle forsiktig og tok venninnens hånd i sin.
«Snarere tvert imot. Jo mer jeg protesterer, jo mer insisterer de. Far er ubøyelig, og mor nikker med. Nå står det mellom presten, som jeg kaller padden, og en til.» Hun lo litt, men Elle merket godt frykten som lå bakom. «Jeg kan ikke forstå at det kan haste slik, men det vil ikke foreldrene mine høre på.» Othilie trakk pusten. «Men jeg har ikke gitt opp, Elle! Jeg kommer ikke til å føye meg. Uansett,» la hun til.

Elle sperret opp øynene. Det var dristig av venninnen å sette seg opp mot foreldrene.

Elle sperret opp øynene. Det var dristig av venninnen å sette seg opp mot foreldrene. Uhørt, faktisk. Innerst inne støttet hun henne helhjertet, men hun var usikker på hvor klokt det var å fortelle Othilie akkurat det. Kanskje ville det gjøre alt verre? I stedet smilte hun oppmuntrende. «Du skal se at det dukker opp en løsning, Othilie. Vet du forresten hva som foregår bak oss?» la hun til og nikket i retning Havnegaten.
«Nei, si det? Banken har kanskje økt renten? Jeg hørte far snakke om at mange har lånt mye penger for å investere i dampskip. Det er sikkert ikke noe alvorlig,» svarte Othilie likegyldig og slo sammen parasollen. Solen hadde forsvunnet bak en sky og så ut til å bli der en stund.
De lovet hverandre å sees snart igjen, før de tok avskjed med hverandre. Elle ble stående og se etter venninnen, som hastet bortover gaten mot Malmbryggen. Glade, muntre Othilie – som for et par år siden ville ha småløpt av sted med hatten på snei og fletten dansende mot ryggen mens hun svingte med parasollen. Nå så hun lut og kuet ut.
Elle hutret da et vindkast feide gjennom gaten. Igjen angret hun på det optimistiske klesvalget – sommerkjole og et tynt sjal. Hun innså at hun ikke rakk ærendet sitt, som var å gå innom bokhandleren for å kjøpe en bok. Det fikk bli en annen gang. Hun satte opp farten, for hun måtte ikke komme for sent hjem. Middagen ble servert på slaget klokken fem, og innen den tid skulle hun rekke å kle seg om. Moren var streng på alt slikt.
Hun krysset gaten mot torget. Selv om hun egentlig ikke hadde tid, stanset hun et øyeblikk for å titte på varene i en av bodene. Med ett fikk hun øye på et ansikt hun gjenkjente. Kun et lite glimt, inne i skyggen i et portrom på den andre siden av gaten. Ansiktet var kjent, men allikevel fremmed. Det tilhørte en kvinne hun ikke visste hvem var, men som hun hadde sett mange ganger før.
Kvinnen stirret på henne. Elle strakte hals og forsøkte å fange blikket hennes, men den spinkle skikkelsen trakk seg tilbake før hun skyndte seg av gårde og ble borte bak et hestespann. Da hestene og vognen rullet skramlende nedover gaten, var hun forsvunnet. Som så mange ganger før …
Hvem er du? Og hvorfor stirrer du alltid slik på meg? undret Elle, før hun ble rykket ut av tankene av at en skolekamerat av broren hilste på henne. Hun hilste høflig tilbake.
«Vet du hva som foregår borte i Havnegaten?» spurte hun.
«Jeg aner ikke. Men noe er på ferde!» svarte han, lettet på hatten igjen og gikk videre.