Tradisjon tro har vi i år igjen laget Julestemning, en bok med elleve underfundige, fornøyelige, rørende, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden.

I årets Julestemning kan vi garantere ekte juleleseglede i adventstiden. Finn frem koppen med noe varmt og godt, og sett deg til rette, for nå er julestemningen her.

Hva kan man ønske seg til jul? Et kyss fra den man har kjær, som hos Yvonne Andersen? Tid sammen med familien og nye bekjentskaper, slik Trine Angelsen viser? Man trenger faktisk ikke ønske seg noe, bare man rekker båten hjem til jul, som du kan lese om i Torill Karina Børnes‘ nervepirrende novelle.

Snø til jul i en sørlandsby er for mye forlangt, men hos Ragnhild Havstad er det kanskje nok bare å komme seg gjennom den første julen etter et kjært familiemedlems bortgang. En dukkeseng er det eneste saliggjørende for Silje på tre, snart fire år i Inger Harriet Hegstads fortelling, og hvem vet hva slags overraskelser nissen har å by på?

«Den største gleden man kan ha, ,det er å gjøre andre glad», er det noe som heter, men som Lukritzia Loven viser, kan fjøsnisser styre sin begeistring for rosiner. Å leve et langt liv står øverst på ønskelisten hos Anne Marie Meyer, og å bli sett og verdsatt av andre hos Jenny Micko, mens et barn til jul er den største drømmen i Jane Mysens historie. En ny vår i livets høst er slett ingen umulighet, skal vi tro Ellinor Rafalesen, og hos Martine Strømsnes kommer ønskene aldeles ut av kontroll og viser hva som faktisk betyr noe.

Her får du et utdrag fra novellen til Torill Karina Børnes, forfatteren av Vestavind, som kommer ut i disse dager:

Siste båten hjem går klokken 14.30 på lille julaften – en nedtelling

Bergen, lille julaften, 1923, KLOKKEN 12.30

Det var ettermiddag lille julaften, og snøen lavet ned utenfor de store stuevinduene i arkitekt Lehmanns leilighet i Neumanns gate. De store snøfnuggene limte seg til glasset med alle sine frosne tentakler, før de ble til vann og rant bort i fortapelsen. I finstuen sto et juletre med girlandere prydet av norske flagg. Forgylte glasskuler og lysholdere, der lysene foreløpig glimret med sitt fravær, hang tungt på treet og gjorde de rette, ranke grenene lutryggete. Tilde og barna hadde pyntet treet kvelden før, under påsyn av en oppkavet og kommanderende fru Lehmann og en smilende herr Lehmann, bedagelig anrettet i en lenestol i en sky av sigarrøyk. Deretter hadde de pyntet det lille juletreet på pidestallen i dagligstuen. Det måtte Tilde til slutt gjøre alene, siden et av barna var nær ved å rive ned hele treet og forårsake stor tragedie.

Det var en hektisk stemning i arkitekt Lehmanns stilige værelser, der dagslyset svant hen og ble erstattet av dunkle skygger, selv om det fortsatt var tidlig på ettermiddagen. Tilde var ferdig med å rydde av bordet og ta oppvasken etter et sent formiddagsmåltid, og tente parafinlampene i dagligstuen og på herrens kontor uten at fru Lehmann så ut til å ense det. Fruen gikk rundt seg selv og mumlet frem en huskeliste som hun noterte på et ark etter hvert som hun minnet seg selv på ting. Ingenting måtte glemmes! Barna skulle være presentable, herr og fru Lehmann prikkfrie, og alt av bagasje måtte gjenspeile det. Dessuten måtte hjemmet, og mat og drikke, være klart til selskapene i romjulen og festlighetene rundt nyttårstider. Tilde hadde stått på fra grytidlig morgen og håpet at fruen ikke ville gi henne flere oppgaver. Alle de siste forberedelsene til julehøytiden var unnagjort, samt at hun hadde passet på at alt var klart til familien skulle dra. Herr og fru Lehmann og deres tre barn skulle tilbringe julen på Paradis, hos fruens foreldre. Det var Tilde som måtte se til at barnas tøy ble vasket, strøket og pakket sirlig ned i koffertene deres. Hun var svært nervøs for å glemme noe, fruen ville bli meget arg om det viste seg at Tilde for eksempel hadde glemt å pakke guttenes slips og sløyfer og jentas silkestrømper. Fru Lehmann valgte passende antrekk og smykker og pakket det selv, men det var Tilde som måtte vaske og stryke tøyet først. Det samme var det med herrens garderobe. Fruen hadde foreslått at hun skulle bli med dem til Paradis og ta seg av barna når det trengtes, men Tilde hadde nærmest bedt på sine knær om lov til å reise hjem til mor og far og søsknene. Hun gledet seg så inderlig, selv om det bare dreide seg om et par dager. Tilværelsen som enejente i husholdningen innebar mange plikter og kunne være riktig tung for en ung jente som henne, og hun lengtet hjem til mor.

Tilde kastet et blikk på det store gulvuret. Klokken nærmet seg halv ett, og det var to timer til båten skulle gå fra Murebryggen, like nedenfor den gamle Muren. Nå sto hun foran fruen i dagligstuen deres. Fruen hadde satt seg ved skatollet sitt, Tilde visste at det var av mahogni, for det hadde fruen fortalt henne, kry over det elegante, nye møbelet. Fru Lehmann la listen foran seg. Der sto alt som skulle være med til Paradis, og alt som skulle gjøres i leiligheten før de dro. I hånden holdt hun en penn, klar til å krysse av alle punktene. «Har du pakket alle klærne til barna?» «Ja, frue,» svarte Tilde. Fruen ramset opp alt hun mente at barna skulle ha med, og Tilde kunne heldigvis bekrefte at hun hadde pakket alt sammen. «Er barnas sko pusset?» «Ja, frue.» «Er min manns sko pusset?» «Ja, frue.» Tilde klarte ikke å la være å se enda gang på gulvuret, selv om hun visste at fruen kunne legge merke til det. Det var slikt som ergret fruen, at hun ikke hadde Tildes hele og fulle oppmerksomhet – og at noe kunne komme i veien for utførelsen av pliktene hennes. Hver tredje søndag skulle Tilde ha fri, samt hver onsdag ettermiddag – noe bergensfolket kalte for duesleppet. Hver onsdag ettermiddag tøt de unge tjenestejentene ut fra byens fine hjem og vandret lykkelige rundt i byen. Ofte samlet de seg på Torgallmenningen, der de møtte unge menn som også hadde fri fra sine plikter. Tilde hadde ikke opplevd det ennå. Hun hadde kommet til arkitekt Lehmanns hjem denne høsten og hadde knapt hatt fri. Og hvis hun hadde det, måtte hun ta et av barna med seg. Ikke rart at hun gledet seg til å feire jul hjemme.

Tilde kjente klumpen i halsen vokse. Tenk om hun ikke rakk båten hjem?

«Opptar jeg deg?» spurte fruen syrlig, uten å se på henne. «N-nei, frue,» svarte Tilde og fuktet leppene. «Så hvorfor ser du stadig på uret?» «Jeg er bange for ikke å rekke båten hjem, frue.» «Når går den?»

Tilde stusset, hun hadde svart på spørsmålet før, senest i dag morges, da hun oppsøkte fruen og ba om tillatelse til å gå tidligere fra arbeidet for å reise hjem. Fruen hadde svart med et skuldertrekk og sagt at så lenge hun hadde utført alle pliktene, skulle det gå helt fint. «Båten går halv tre, frue.»

Fruen svarte ikke, men lot øynene vandre atspredt over listen. Hun stønnet og pikket lett på papiret med pennen. «Jeg ser at jeg har glemt å skaffe en julegave til min kusine. Det er virkelig fortærende! Du må ta turen innom Kløverhuset og kjøpe et pent sjal til henne. Ta gjerne med deg barna. Jeg skal gi deg penger.» Fruen trakk ut et skrin fra en hylle i skatollet, åpnet det og trakk ut to tikronesedler og rakte den til Tilde, som tok imot dem med ærbødighet. Ti kroner var alt hun fikk i lønn i måneden. «Jeg vil tro at du kan finne et pent sjal for dette. Husk kvittering og vekslepenger! Det var alt, takk. Du kan gå.»

KLOKKEN 13.00
Etter å ha kledd på de tre barna og tørket nesene deres, strente alle ut i den vinterkledde gaten. Det hadde tatt sin tid. Skjerf, lue og votter skulle finnes frem og tas på, samt gode støvler og ytterklær. Yngstemann hadde vridd seg på fanget hennes og nektet å bli med, og Tilde måtte love ham at han skulle få noe godt på konditoriet etter at de hadde handlet. Hun hadde egentlig ikke tid til det, ei heller penger, men det fikk våge seg – hun torde ikke å ta av de tyve kronene hun hadde fått av fruen. Julebaksten hadde fru Lehmann og hun stått for, sirupsnipper, berlinerkranser, hjortebakst og krumkaker lå klare til servering i bokser øverst og innerst i hyllene på kjøkkenet, samt at fruen hadde handlet noen flere fristende sorter hos konditor Reimers i Telegrafbygningen. Nåde henne om hun heller lovet guttungen at han skulle få smake på julebaksten!

Vegguret i hallen slo ett slag da alle endelig var klare til å gå. Tilde skyndte på barna, som trasket mismodig etter henne. De tre barna var i alderen fem til åtte år, og klarte slett ikke å gå i det tempoet som Tilde ønsket. Byen var pyntet til jul, og i butikkvinduene lyste alskens fristelser mot dem og fremkalte stjerner i barnas øyne.

Tilde halte med seg de to yngste barna bort fra alle fristelsene og ropte på den åtteårige frøkenen, som plutselig sto helt stille med ansiktet vendt opp mot skyene. Hun rakte tungen ut og smakte på de store snøfnuggene med barnlig fryd. De to brødrene hennes syntes at det så morsomt ut, og snart sto alle tre med gledesstrålende ansikter og utstrakte tunger. «Stå ikke der og gap,» skjente Tilde og dro i dem. «Det tar seg ikke ut! Kom, la oss gå.» Men det nyttet ikke.

Tilde kjente at klumpen i halsen vokste. Tenk om hun ikke rakk båten hjem?

Lyst til å lese resten av Torill Karinas novelle?
Julestemning er i salg i dagligvarehandel og kiosk NÅ. 
Du kan også kjøpe Julestemning på norskeserier.no.