19. januar er rett rundt hjørnet, og vi er klar for den NYE serien til Jenny Micko, forfatteren av «Aftenstjernen» og «Lydias løfte»!  Vi har tatt en prat med Jenny om Krystallpikene – en uforglemmelig serie inspirert av en sterk, sann historie.

Gratulerer med ny serie, Jenny! Hvordan føles det?

– Som jeg forestiller meg at det føles å komme i mål etter en maraton. Selv om ikke serien er ferdigskrevet ennå, er det fantastisk at jeg endelig skal få dele universet mitt med leserne.

De fleste lesere har jo kjent deg i noen år nå, men for helt nye lesere: Hvem er Jenny?
– Jenny er 43 år, gift med Thomas og opprinnelig svensk. Hun bor på et småbruk på Askøy med over hundre dyr som alle var i nød og trengte et for alltid-hjem. Jenny elsker, foruten dyr, bøker, julen og pizza.

Kan du si noen få ord om hva «Krystallpikene» handler om?
– Kort fortalt handler serien om to søstre som opplevde noe svært dramatisk og utrolig i barndommen, så utrolig at det ikke virker mulig at noe slikt kan skje, men dette skjedde faktisk på riktig. De overlevde under et grantre midt i kaldeste vinteren i hele 21 dager, men hendelsen satte store spor. Samtidig skal et annet søskenpar få hele verden sin snudd på hodet, og den lille bygden vil aldri bli den samme igjen.

Et friskt pust av en romanserie! Flott driv, og veldig godt skrevet. Jeg vil lese mer!

 Inger Monica Stornes, serieleser

Hvordan vil du beskrive «Krystallpikene» til leserne?
– Det er en historie om å være annerledes og om å prøve å finne sin plass i verden, om vennskap, kjærlighet, gamle familiehemmeligheter og tilgivelse.

Handlingen er lagt til Askøy, hvor du selv bor. Hvordan er det å skrive om sitt eget hjemsted?
– Det er for det første veldig praktisk. Et blikk ut vinduet, så er jo alt der. En kveld da vi var på tur med hundene, ble jeg nesten usikker på hva som er virkelig, og hva som kun lever mellom bokpermene. Vi gikk forbi direktørboligen der søstrene Anny og Martilde bor, og jeg forventet å se dem i hagen. De er blitt så virkelige for meg. Det er også veldig kjekt å lære mer om lokalhistorien, selv om jeg også tar meg noen friheter som jeg håper askøyværingene vil tilgi meg.

Starten på serien er inspirert av en sann historie. Er det andre ting i serien som er hentet fra virkeligheten?
– De fleste hus og bygninger finnes i virkeligheten, men noen har jeg skiftet navn på. Hopskogen og Tresvatnet finnes her på Ask, og selvfølgelig Bergen Tricotagefabrikk, selv om den ikke er virksom lenger. Ja, også hegren Odd, da. Han ser jeg ofte nede ved Tresvatnet.

Om forfatterlivet

Har du alltid drømt om å bli forfatter?
– Jeg har skrevet historier siden jeg lærte å skrive, og jeg utdannet meg til journalist. Men å finne på historier er det jeg liker best, så da jeg fikk mitt første manus antatt, var det definitivt en drøm som gikk i oppfyllelse.

Når du ikke skriver bøker, hva liker du å gjøre?
– Vårt dyrefristed tar det meste av tiden min. Men om kvelden, når alle andre har sovnet, tar jeg frem boken jeg leser for øyeblikket. Det er den beste stunden på hele døgnet. Jeg er også glad i å være sammen med venner og familie, og møtes gjerne for en øl på stampuben, går på kino, konsert eller teater.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
– Vi står alltid opp tidlig for å gi dyrene frokost og stell. Deretter får vi mennesker frokost, før vi går på jobb. Så skriver jeg frem til lunsj, tar en pause og skriver videre utover ettermiddagen. Om vi må til veterinæren eller noe annet som haster, kan det være at jeg må ta igjen skrivingen om kvelden. Den fleksibiliteten er veldig viktig for meg.

Hvor henter du inspirasjon/hvor får du ideer fra?
– Spørsmålet bør heller være hvor jeg ikke finner inspirasjon. Jeg er full av ideer og får stadig nye. Noen ganger våkner jeg med en ny bokidé i hodet. Det er ganske herlig at det myldrer av skriveprosjekter i hodet, men det hadde vært greit med flere timer i døgnet.

Har du alltid en plan når du setter deg ned for å skrive, eller lever personene sine helt egne liv?
– Jo bedre kjent jeg blir med karakteren, jo mer overtar de kontrollen. Jeg glemmer aldri da en av hovedkarakterene i en tidligere serie var blitt arrestert. Plutselig hørte hun noe fra cellen ved siden av, og spurte hvem det var. Vedkommende svarte at hun var kjerringen til Sturla. På det tidspunktet ante jeg hverken hvem Sturla eller kjerringen hans var, men det ble jeg jo nødt til å finne ut av.

Hva er det beste med å skrive serieromaner?
– At jeg får være i samme univers over tid, og bli så godt kjent med karakterene. Og så tør jeg å påstå at serieromanleserne er de mest engasjerte leserne som finnes. Det er utrolig kjekt med alle fine tilbakemeldinger.

Er det noe du tenker at vi burde spørre deg om? Noe du har lyst til å fortelle til leserne dine?
– Nå måtte jeg tenke litt, men så kom jeg på hva jeg har lyst til å fortelle. Det handler om hvordan den romantiske helten i «Krystallpikene» ble til. Jeg hadde fundert en god del på nettopp ham, for jeg hadde lyst til å skape en mann som virkelig gjør deg knesvak. Det endte med at jeg fikk hjelp av min lillesøster Sanna. Sammen laget vi Hallgrim, og la meg bara si at dette er en mann som … nei, nå skal jeg ikke avsløre noe. Les, så finner du ut hva for en kar han er.

Og helt til slutt: HVORFOR skal vi lese «Krystallpikene» i vinter?
– Fordi min kjære redaktør Ida sier at man må mangle hjerte om man ikke blir berørt av historien til Anny, Martilde og Hedvig. Og fordi jeg selv synes at «Krystallpikene» er både fin og spennende, med noen uvanlige karakterer som er like uperfekte som alle oss andre.

Tusen takk for nok en nydelig serie, Jenny! Vi gleder oss til å lese. ❤️

Jeg slukte hele på en gang og gleder meg til fortsettelsen! Terningkast 6.

Tina C Blestad, serieleser