Fredag 19. januar kommer aller siste bok i Aftenstjernen. Det er vemodig på alle vis, og vi sitter igjen med mye takknemlighet for alle fin-fine lesestunder Jenny Micko har gitt oss.
En hilsen til deg fra Jenny
Kjære leser!
Da historien begynte, ante jeg ikke at det ville ta 32 bøker å fortelle den ferdig. For en reise det har vært, og tenk at du har vært med hele veien. Det er jeg så takknemlig for.
Jeg er veldig glad i gjengen min. Hvem jeg liker best av Blanca og Lotta, kan jeg ikke svare på. De står meg begge så nær. Men jeg har en bikarakter som jeg er ekstra glad i, og det er Rupert. Fra første stund, da han dukket opp med sin underlige hatt, visste jeg at han var spesiell. Og det har han også vist igjen og igjen.
Min favorittbok er nummer 9, som utspiller seg på Doroteas slott. Jeg har alltid elsket Ekenäs slott, hvor jeg har vært på julemarked og spøkelsesvandring, og drukket bringebærbrus i solen. I den boken fikk jeg også skrevet inn min elskede pappa, Peter Ringqvist, som gikk bort i høst.
Men nok mimring. Hjertelig takk for følget, og jeg håper du vil bli med meg inn i en ny verden i Krystallpikene. Eventyret venter …
God klem fra
Jenny
Til Jenny fra redaktøren:
Farvel til «Aftenstjernen»
De to heltinnene som er blitt så kjære for oss, Blanca og Lotta, kunne i utgangspunktet ikke ha vært mer ulike. Den ene fattig og foreldreløs – den andre velstående, men blind. Men idet de blir kjent med hverandre, skjer det noe magisk: Et unikt vennskap oppstår, og en felles skjebne blir beseglet. For begge har de et stort hjerte som banker for samfunnets svake og sårbare, og ønsket om å hjelpe andre overgår frykten for følgene. Sammen står de last og brast, i tykt og tynt – gjennom 32 bøker. Både de og hele deres mangslungne vennekrets vil bli dypt savnet.
Takk, kjære Jenny, for en sterk og gripende serie!
Varm hilsen fra din redaktør,
Ida Helene
De flotte omslagene i «Aftenstjernen»:
Omslagene er illustrert av Kjetil Nystuen.
Krystallpikene er Jennys nye serie!
To små jenter trosser sult og kulde, og overlever det umulige. Krystallpikene er et ekte vintermirakel.
Det var natt da Martilde slo opp øynene. Hun ble redd da hun ikke følte Anny ved sin side, men så oppdaget hun at søsteren sto på kne og kikket ut mellom grenene.
«Hva er det?» spurte hun.
«Jeg så noen. Et menneske, men hun forsvant.»
«Hvorfor hjalp hun oss ikke?»
Anny snudde seg, og nå så Martilde at hun smilte og holdt noe i hånden.
«Hva har du der?»
«Det er mat. Hun satte igjen mat til oss.»
