Jenny Micko har tatt seg en «prat» med to av hovedpersonene i den nye romanserien sin.

Tekst: Jenny Micko

ANNY BJERKE er den eldste søsteren som overlevde under grantreet

Hvordan vil du beskrive deg selv, Anny?

– Åh, det er et vanskelig spørsmål. Jeg er ikke vant med å snakke om meg selv, men broren min kaller meg Flinke Anny.

Kanskje du kan begynne med å fortelle hvor gammel du er, og litt om familien din.

– Jeg er 20 år og min søster Martilde er 17 år. Vi har en bror også, han heter Ferdinand og er eldre enn oss. Faren min er direktør for fabrikken her på Ask, og moren vår er fransk. Vår tante er bestyrerinne på fabrikken, og så har vi en onkel i byen. Det er alle sammen, tror jeg. Vel, vi har jo Magda, Preben og Olufine også, som arbeider her i direktørboligen.

Hva liker du å gjøre?

– Jeg broderer og … Vel, mor liker ikke at vi går så mye ut.

Hvorfor ikke det?

– Det skjedde noe da Martilde og jeg var barn, og etter det har hun vært ganske så overbeskyttende og streng.

Hva skulle du hatt lyst til å gjøre om du fikk velge?

– Jeg … Jeg har jo drømmer. Om å se og oppleve ting. Og så skulle jeg ville klippe håret i en sånn moderne frisyre som fabrikkjentene har. Solveig er den peneste av alle fabrikkjentene. Noen ganger spionerer Martilde og jeg på dem når de står ute og røyker. De snakker om gutter og danser og alt mulig.

Går ikke dere på dans?

– Vi får ikke lov. Dessuten ville det bli vanskelig med Martilde. Du skjønner sikkert hvorfor …

Du passer mye på søsteren din?

– Ja, men vet du, noen ganger blir jeg misunnelig på henne. Jeg skammer meg over det, for det var jo hun som ble hardest rammet. Likevel føler jeg ofte at hun er den sterkeste og modigste av oss, selv om hun har de grusomme marerittene. Jeg burde kanskje ikke snakke om dette, men jeg har vært stille så lenge.

Hva håper du at denne våren og sommeren vil føre med seg?

– Forandring! Jeg vet ikke om jeg klarer å lage enda et broderi. Noe må skje. Jeg vil leve, ikke råtne bort innenfor disse veggene. Så det er alt jeg ber om. Forandring.

Det var HEDVIG FJELD som sørget for at søstrene hadde mat

Hvem er du, Hedvig?

– For et underlig spørsmål. Jeg er Hedvig, selvfølgelig. Hallgrims tvillingsøster og morfars barnebarn.

Hva liker du å gjøre?

– Løpe, klatre, bade, spille spill, lese bøker, plukke bær og sopp og hogge ved. Skal jeg si mer?

Jeg tror det holder. Så du trives med å bo så langt inne i skogen, langt fra andre mennesker?

– Andre mennesker kan man ikke stole på. Hvordan fant du meg egentlig?

Det er ikke så nøye. Fortell om broren din.

– Hallgrim er min beste venn, men han liker ikke når jeg vinner klatrekonkurransene våre. Han har en hund som hetet Birk. Han holdt på å drukne da han var valp, men Hallgrim fisket ham opp. Han er glad i alle dyr. Det er jeg også.

Og morfaren deres?

– Han har lært oss alt vi kan, og det er mye.

Har dere ingen annen familie?

– Nei, og det trenger vi ikke heller. Vi vil bare være i fred her i skogen, og nå synes jeg at du skal gå og glemme at du møtte meg.

Er du redd andre mennesker?

– Jeg vet hvilken ondskap som bor i andre mennesker, og hva de kan finne på å gjøre.

Hvordan vet du det om du aldri forlater skogen?

– Gå nå. Morfar roper på meg.