Den 10. mai er en av Norges mest populære serier endelig tilbake!

De vakreste steder kan skjule de mørkeste hemmeligheter …

Har du ennå ikke lest «Hverdagsengler», Trine Angelsens bestselgende romanserie? Serien ble første gang utgitt i 2010, og ble raskt en av Norges mest leste romanserier. Nå er den fantastiske historien i salg igjen – til glede for gamle og nye lesere! Serien er på 27 bøker.

Bli med til vakre Kjerringøy i Nordland!

KJERRINGØY, 1850:
Seksten år gamle Karine arbeider som taus hos familien Gotaas. Med lange dager og hardt arbeid finner hun glede i samværet med de andre tausene og drengen Thomas, som får hjertet til å banke litt ekstra. Men uhyggen lurer på handelsstedet. En dreng ble nylig funnet død i fjæra, og nå er det lenge siden noen har sett Hartvik, krambubetjenten. Så gjør Karine en grufull oppdagelse.

Karine styrtet ut gjennom døren og sprang rett inn i drengen.
– Ka e det med dæ? Har du sett ei mus? Eller kanskje en edderkopp?»  flirte han.
– Han … han … »  Karine stammet fram ordene:
– Han Hartvik heng der inne.» 

Trine har skrevet et brev til til alle sine nye og gamle lesere:

Kjære leser

Velkommen til Kjerringøy handelsted og «Hverdagsengler»!

På midten av 1800-tallet var dette et av de rikeste handelsstedene i Nordland, og i senere tid er det blitt kjent gjennom filmer, bøker og tv-program. Første gang jeg besøkte stedet, ble jeg virkelig fascinert og så straks for meg alle de som kunne ha levd her. Fintauser, grovtauser, smed, krambubetjent, fattig og rik. Og i fantasien min vokste de fram. Tausa Karine, fattige Irja som er litt for glad i mannfolk, rike herr Gotaas med sin familie, og mange flere. Gjennom disse menneskene får du oppleve sorger, gleder, intriger, mord og mye mer.

Jeg håper du vil like dette universet jeg har skapt, og at det gir deg noen gode lesestunder.  

PS! Stedet er åpent for publikum, og her kan du ta en titt både i det vakre hovedhuset, handle på krambua, spise på kafeen, og stikke innom alle de andre husene.

Beste hilsen fra

Trine Angelsen

TRINE ANGELSEN (f. 1965) er opprinnelig fra Kabelvåg i Lofoten, men bor nå på Fauske i Nordland med mann og hest.

Trines første serie, «Havets datter», ble en 30 bøker lang suksess. Siden har seriene «Thea», «Hverdagsengler», «Breidablikk» og «Gullburet» gitt henne nye lesere.

Når Trine ikke er på rideturer, er det strikking som opptar henne. Fantasien hennes kommer også til uttrykk i flotte strikkeplagg og selvkomponerte mønstre, som har blitt til flere strikkebøker.

Spent på hva du kan vente deg? Her kan du lese fra første kapittel i den første boka:

Det lyste fra nesten alle vinduene i den hvitmalte hovedbygningen. Man kunne telle ni vinduer i andre etasje og åtte vinduer og en dobbeltdør i første. Månen hang gul på kveldshimmelen, og snøen lå i store fonner rundt bygningene.

Det var første nyttårsdag, og hele huset summet av liv ettersom sjølfolket hadde prominente gjester på besøk fra Lofoten. Det var væreier Wolff med frue som hadde avlagt dem en visitt, og nå skulle middagen serveres i spisestuen.

Karine svettet over grytene ute på grovkjøkkenet, for varmen fra den store grua var nesten uutholdelig. Hun var seksten år, men hadde allerede arbeidet som grovtaus i fire år etter at foreldrene brått døde.

Moren hennes hadde blitt stygt skadet av en olm okse og måtte til doktor. Den lille familien hadde ikke penger til slikt, men de tenkte at det kanskje ville være mulig å betale med en butt smør. De måtte ut i båt for å komme til legen, men det var dårlig vær den kvelden, og midt utpå fjorden kullseilte de.

Karine mintes de neste dagene som i en døs. Handelsmann Gotaas hadde imidlertid raskt tatt hånd om henne. Moren til Karine hadde vært grovtaus, og nå kunne datteren få overta plassen hennes hos handelsmannen. Først en uke etter at Karine hadde mistet foreldrene sine, kom tårene, og hun trodde at hun aldri ville slutte å gråte. Til slutt hadde hun likevel klart å ta seg sammen, og etter det hadde hun båret sorgen og savnet inni seg og aldri delt den med noen. Hun hadde verken søsken eller andre slektninger, og hun regnet med at alle andre hadde nok med sitt. Foreldrene hennes hadde jo bare vært fattigfolk, og det var ikke uvanlig at det skjedde alvorlige ulykker.

«Skynd dæ,»  maste Pernille, en av de andre grovtausene.

«Skynd mæ?»  gjentok Karine. «Det e nu vel ikke æ som bestem kor fort poteten skal kok?» 

Luken mellom anretningen der fintausene holdt til, og grovkjøkkenet ble plutselig slått opp.

«Karine, du må stell dæ,»  sa Nora. «Vi treng ei tel før å server. Ho Anine e blitt sjuk.» 

«Men æ kan jo ikke…» 

«Jo, du må.» 

«I de her klean?» 

«Æ skal finn nåkka tel dæ, bære bli med opp på rommet vårres.» 

Karine var skjelven i knærne da hun fulgte Nora opp på værelset somfintausene delte, for dit hadde hun normalt ikke adgang i det hele tatt. Borte i sengen lå Anine og ynket seg. Hun var kvalm og hadde kastet opp, det kjente Karine på lukten.

«Du må vask dæ først,»  sa Nora og pekte på vaskestellet som sto i kroken. «Og få av dæ skjørtet og blusen.» 

Karine vrengte klærne av seg og tok til å vaske seg. De hadde til og med speil her inne! Det var riktignok bitte lite, nesten som et lommespeil, men hun fikk i alle fall et lite glimt av seg selv. Mørke øyne og svart hår. Øyenbrynene var pent buet og nesen liten og rett.

«Skyndt dæ,»  maste Nora. «Vi har ikke heile natta på oss. Her e klærn.» 

Karine tok imot det svarte skjørtet og blusen Nora rakte henne. De passet akkurat og satt som støpt på den spede kroppen hennes. Et hvitt forkle fikk hun også.

«Håret ditt,»  sukket Nora. «Du kan ikke gå sånn.»  Hun tok til å løsne den lange fletten.

«Har du lus?» 

«Selvsagt har æ ikke det,»  svarte Karine snurt.

«Kem som veit,»  mumlet Nora og studerte hodebunnen hennes, før hun alle nådigst hentet benkammen sin og gredde gjennom den tykke, svarte manken. Hun var hardhendt, men Karine klaget ikke, sikker som hun var på at Nora gjorde det med vilje. Like etter var håret samlet i en topp i bakhodet.

«Sånn, det får hold, før bedre kan det ikke bli. Nu får du gå ned, men ta på den her først.» Hun rakte Karine en liten, hvit hette.

Karine smatt ned gjennom luken i gulvet, løp ned trappen til gangen og videre inn i anretningen.

«Det va frua sjøl som ba mæ hent dæ,»  sa Nora. «Og gud nåde dæ om du ikke gjør skikkelig arbeid.» 

«Æ har aldri servert før,» sa Karine spakt.

«Det her kan aldri gå bra,» mumletValborg, den tredje av fintausene.

«Det må gå,» sa Nora. «Du serverer bestandig han Gotaas først, så frua, deretter…» 

Instruksjonene kom så fort at Karine var sikker på at hun ville glemme alt før hun i det hele tatt hadde kommet seg ut i spisestuen. Gjennom veggen hørte hun at de hadde begynt å ta plass ved bordet. Fram til nå hadde de sittet i finstuen og konversert.

Karine kastet noen raske blikk rundt seg. På veggene var det montert hyller der middagsserviset sto plassert. Hun hadde hørt at sjølfolket hadde fått det i bryllupsgave. Porselenet var hvitt med blått mønster, nok til å dekke på til sytti mennesker. Stakkars den som kom til å knuse en del! Karine turte ikke tenke på hva straffen for noe slikt kunne bli, for serviset var sikkert uerstattelig. Hun hadde aldri hørt om noen andre som hadde servise til så mange personer, så det var ikke tvil om at det hadde vært en virkelig storslått bryllupsgave.

«Æ klar det ikke,» sa hun med skurrende røst.

«Slutt med sutringa. De har fått vin i glassan sine, og venta nu på maten.» Nora strøk en lys hårlokk bak øret. Hun var frodig med store bryster og brede hofter. Midjen var nok ikke så smal som hun sikkert kunne ønsket seg, tenkte Karine.
«Gjør du ikke arbeidet skikkelig, e det ikke godt å si ka som vil skje,» truet Nora.
«Så kom igjen, huska du ka æ førtalte dæ nu?» 
«Ja, løy Karine.» 

På gulvene lå det tykke gulvtepper, og Gotaas hadde sikkert kjøpt dem på en av sine mange reiser i inn- og utland.

Karine gikk en runde rundt bordet før hun forsvant ut av spisestuen. Hun syntes selv at hun hadde klart seg ganske bra, men ute i anretningen måtte hun stå en liten stund og støtte seg til benken. De andre kom like etter.

«Ka du står der og heng før?» spurte Nora. «Du må se tel at de har nok drekke også, kan du skjønn. Så, ta karaffeln og gå ut.

«Vin? Æ kan da ikke…»

«Har du så god råd? Eller anna tjeneste å gå tel?» Hugg Nora i.

«Nei,» svarte Karine.

«Så kom igjen.» Karine trakk pusten dypt og gjorde som hun ble bedt om. Stemningen var lystig rundt bordet, men det var bare herrene som snakket. Kvinner skulle ikke prate i forsamlinger, de var bare til stede for å ta seg ut. Og det gjorde de da også til gagns.
De var kledd i kjoler av silke, fløyel og blonder. De dype utringningene blottet hvit hud, og korsettene gjorde midjene så smale at man sikkert kunne griper rundt dem med to hender. Under skjørtene hadde de krinoliner, som bidro til at kjolene sto somen sky rundt dem. De var som malerier å se til, der de satt rette i ryggen med oppsatt hår og små korketrekkere ved ørene.

Karine kjente at hun var litt svartsyk. Hvordan var det å bli født inn i noe slikt? Å sove i senger med dun-fylte dyner og puter, spise de deiligste retter og drikke vin?

Desserten var multer og pisket krem. Karine kjente seg nesten litt oppglødd nå som hun begynte å få grepet på serveringen, men hun måtte passe seg for ikke å drømme seg bort. Om en liten stund ville hun være tilbake i rollen som grovtaus.

Det hersket en hektisk og spent stemning i anretningen. De skulle hele tiden følge med på at alt var som det skulle være ute i spisestuen, men samtidig var det viktig at de var mest mulig usynlige.

Karine ønsket at hun hadde hatt et speil for hånden, slik at hun hadde kunnet se om den lille, hvite hetten fortsatt satt der den skulle. Hun var jo ikke vant til å gå med en slik, bare skaut når arbeidsoppgavene krevde det. Hun ville heller ikke søle på det fine, hvite forkleet hun hadde lånt.

De andre jentene virket så selvsikre og gjorde alt i rasende fart. Karine fikk bare prøve å følge med så godt hun kunne.

Sjølfolket og gjestene deres tok seg god tid med middagen. Fine folk spiste alltid sakte, visste Karine. De tok bitte små biter og pratet masse innimellom. Så sammensnørte som  kvinnene var, kunne de umulig få plass til særlig mye mat i magen, tenkte hun og var ikke misunnelig på akkurat det.

Omsider hadde alle forlatt spisestuen og gått inn i finstuen. Karine fikk i oppgave å servere dem kaffe – en dyrebar drikk hun aldri selv hadde smakt. Den luktet i alle fall veldig godt, syntes hun.

Karine gikk inn i finstuen med to sølvkanner. Tidligere hadde hun bare sett dette rommet gjennom vinduene fra utsiden. Bare tapetet var et syn med tegninger av kameler, magedanserinner og pyramider. Gotaas hadde visstnok kjøpt det i Paris for mange år siden.

Nå var det bare kvinnene som satt i finstuen, herrene hadde trukket seg inn i kabinettet, der de satt delvis skjult bak portierer av mørkerød fløyel. Kvinnene snakket lavmælt sammen, for nå var de endelig alene og kunne prate fritt. De diskuterte poesi, håndarbeid og bøker.

Karine serverte damene først, og så gikk hun inn til herrene. Hun neide og spurte om de ønsket kaffe. Hun fikk et lite nikk til svar og begynte å skjenke i.

Hun hørte at de snakket om handel og politikk, men bet seg ikke merke i detaljene.

Plutselig snudde væreier Wolff seg mot Karine: «Si mæ, e du av lappisk slekt?»  spurte han.

Karine skjønte ikke hvem han snakket til. Først da det ble helt stille i rommet, forsto hun at det var henne han hadde henvendt seg til.

«Nei, ikke som æ veit om, svarte hun og følte seg dum. Hun burde ha visst mer om hvem hun stammet fra, men foreldrene hennes hadde aldri snakket omslikt.

«Du e så mørk,» fortsatte Wolff.

«Begge føreldran mine va mørk,» sa hun stille.

«Va?»

«Dem e dø nu. Begge føreldran mine,» la hun til, og tenkte det var best å si minst mulig med mindre hun ble spurt direkte.

«Ka du heite?»

«Karine Nilsdatter.»

«Karine. Det va et pent navn tel en engel.»

«Engel?» Karine trodde ikke det var mulig å bli mer forlegen enn hun allerede var, men nå ble hun ildrød i ansiktet.

«Kverdagsengla vil æ kall dokker,» fortsatte væreieren teatralsk. «Alle de som vandra rundt her på handelsstedet, e det,» fortsatte han og slo ut med hånden. «E du ikkje enig, min godeste Brinkmann?» spurte han og brukte fornavnet til Gotaas. Karine hadde allerede forstått at de to var nære venner. «Det e jo dem som hold hjulan i gang her. Bakern, smeden, krambubetjenten og ikkje minst de her unge damer som ordna huset.»

«Nå, nå, det va vel å gå litt langt,» mente Gotaas og kremtet. Et blikk og et kort nikk fra ham lot Karine forstå at hun kunne gå, og hun trakk seg stille tilbake.

Oppglødd gikk hun tilbake til anretningen, der de andre jentene ryddet og vasket opp. Hun ville så gjerne fortelle dem hva hun hadde opplevd, men noe holdt henne tilbake. De ville uansett ikke forstå. Hun var blitt kalt en engel. Og det av en så fin gjest! Drengene hadde ofte gitt henne komplimenter, men de slengte jo alltid rundt seg med sleivete kommentarer og løp stadig etter jentene. Men engel var det ingen som hadde kalt henne før. Engler hadde lyst hår og blå øyne, det hadde hun sett på bilder. Fantes det mørke engler av lappisk avstamning? Ikke som Karine visste om i alle fall. Men samer kom vel også til himmelen?

Hun ble var praten som gikk blant fintausene. De snakket om den døde drengen som hadde flytt i land sist høst. Det var en fisker som hadde funnet ham da han skulle ut med båten. Han hadde ligget med ansiktet ned mellom noen tangklyser i fjæra. Lensmannen hadde blitt tilkalt, og liket ble lagt i naustet. Der lå han til kisten ble spikret sammen.

Karine var en av mange som hadde sneket seg bort for å ta en titt. Han hadde ikke vært noe pent syn, for han var helt blå i ansiktet, og de hadde ikke klart å lukke øynene hans helt – det så nesten ut som han lå og tittet på dem.

«Heldigvis hadde han ikke familie,» sa Nora.

Det som hadde hendt med drengen, hadde gått sterkt innpå Karine, for foreldrene hennes hadde jo lidd samme ublide skjebne. De var aldri blitt funnet, så hun fikk ikke tatt noe skikkelig farvel heller.
De kom nok til Gud, de også, håpet hun. Det hadde i alle fall presten sagt – at selv om de fikk en våt grav, sørget Vårherre for sine.

«Æ har hørt at han går igjen,» sa Valborg og rakte en nyvasket tallerken til Nora.

«Har du sett han?»

«Ja, både æ og fleire med mæ. En morra hørte æ det skrapa på kjøkkenvinduet, men da æ skull se, va det ingen der. Bære fengermerkan va igjen.»

«Fengermerka?» Nora så på henne med vidåpne øyne.

«Ja, det va merka etter negla som hadde klora i rimet på ruta.»

«E du sekker på at det ikke va en av drengan som skull skræm dæ?» spurte Karine.

«Selvsagt, før der va ikke spor i snyen.»

Karine orket ikke å delta mer i samtalen. Hun trodde ikke noe på at drengen gikk igjen. Hun var rimelig sikker på at det bare var noe Valborg fant på for å gjøre seg spennende. I alle fall håpet hun det…

De arbeidet til langt på natt, til lenge etter at gjestene var gått til sengs.

«Kordan va det i lag med de fine?» spurte Ina da de endelig kom opp. Hun hadde lysebrunt, tynt hår og store øyne.

Det var lett å høre at hun var misunnelig, men Karine valgte å overhøre det.

«Det gikk bra. De fikk maten sin, alle sammen.»

«Nu e vel ikke vi bra nok før dæ,» fortsatte Ina.

«Pøh, fintausen vil uansett ikke ha nåkka med mæ å gjør. Og æ veit min plass, skal du tru.»

«Nu lægg vi oss og søv,» sa Pernille.

«Enig,» hvisket Augusta. Hun hadde alltid vært den mest beskjedne av dem.

Alle fire lå i én seng. To ved siden av hverandre og to andføttes. Siden de ikke hadde ovn på rommet, måtte de ligge slik for å holde varmen. Kulden gjorde det også nødvendig å sove i både ullstrømper og ullundertøy. Dette var det eneste rommet uten varme, og på vinteren hendte det at håret til de som lå innerst, frøs fast i veggen.

De andre tre sovnet med en gang, men Karine ble liggende våken og tenke på alt hun hadde opplevd. Hun klarte ikke å glemme at hun hadde blitt kalt en engel. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde ligget slik og stirret ut i mørket, da hun kjente at hun måtte på do. Forsiktig steg hun ut på det iskalde plankegulvet og fant fram nattpotten. Da hun var ferdig, lyste månen så sterkt at hun bare måtte bort til vinduet for å se. Langt der nede lå fjorden svart og blikkstille. Det så nesten ut som mange små lamper glitret i vannet. Aldri hadde hun sett månen så klar og fin før. Til høyre kunne hun skimte krambua og kaia. Til venstre lå heimbrygga med to etasjer og loft.

Plutselig ble hun var en skikkelse som hastet forbi der nede. Hun la kinnet helt inntil den kalde ruten for å se bedre, men akkurat da la en sky seg foran månen, og den svartkledde ble borte for henne.

Men nå var Karine blitt kald og skyndte seg tilbake til sengen. Der la hun seg hutrende inntil ryggen på Pernille og stjal varme fra henne. Det lyserøde håret hennes kilte Karine i ansiktet, og hun strøk det forsiktig bort.

Til slutt sovnet hun, men den svartkledde skikkelsen hun hadde sett utenfor vinduet, fulgte henne langt inn i drømmene. Hvem var det som snek seg rundt midt på natten? Og hvorfor?