Å skrive Eirill seidkvinne har nesten vært som å skrive en selvbiografi for Lukritzia Loven. Hun håper serien inspirerer leserne til å ta egne valg i livet. Og kanskje også farge håret rosa …

Følelsene er mange når Lukritzia lanserer sin andre romanserie.  Å gi ut Eirill seidkvinne er en stor glede, men også skumlere enn forrige gang.

– Nå skal jeg leve opp til noe, mens sist var jeg bare en liten forfatter-wannabe med uhelbredelig skrivekløe, sier Lukritzia.

Heldigvis har anmeldelsene så langt vært strålende. Vakker, rørende, fengende og fantastisk er superlativer som går igjen blant leserne. Det er mange som har et varmt hjerte for Eirill, den gode og litt rampete jenta fra Sogn.

Forfatteren har en unik måte å beskrive karakterer og omgivelser. Vakkert skrevet! Terningkast 6.

@lesestunder

En soleklar sekser!

Kjersti Weum Bekkestad, serieleser

I ledtog med djevelen

Eirill seidkvinne starter ved Sognefjorden i år 1355. De som overlevde svartedauden, strever under harde kår. Eirill er 16 år og seidkvinne på gårdene i fjellsidene over fjorden. Hun høster aktelse for sin kunnskap, men må trå varsomt. I en tid hvor overtroen er like sterk som troen på Gud, er hun lett å skylde på når uhell og sykdom rammer.

– Eirill seidkvinne handler om ei ung kvinne som søker etter hvem hun er og hvor hun kommer fra. I vår tid ville hun fortsatt blitt kalt et barn, men i middelalderen skulle hun helst vært gift og hatt egne barn. Eirill vil gå sine egne veier, og den veien er ikke alltid enkel. Som seidkvinne synes folk hun er både mystisk og skummel, og veien er kort fra å være en hjelpende hånd til å bli beskyldt for å stå i ledtog med djevelen, forteller Lukritzia.

For de som kjenner Lukritzia, er det ikke overraskende at hun skriver om den store pesten.

– Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av svartedauden. Jeg skylder på Theodor Kittelsen. Illustrasjonene hans er rett og slett fantastiske. Helt fra første gang jeg så fremstillingene hans av Pesta, visste jeg at jeg en dag skulle skrive en bok om tiden rundt mannedauden. Nå er jeg blitt så glad i verdenen Eirill lever i at jeg ikke klarer å komme meg derfra!

Livredd for å stjele fra andre

Å skrive serieromaner krever mye research, og Lukritzia tyr til både bygdebøker og faglitteratur når hun skal lese seg opp på middelalderen.

– Jeg vil gjerne være så korrekt i fremstillingene mine som mulig, men noen friheter har jeg tatt, rett og slett fordi det gjør bøkene bedre. Eirill fant vel egentlig opp postsystemet da hun sendte et pergament til fjells med ravnen sin Embla i Søstre! Forholdet mellom den norrøne troen, runeskrift og kristendom var nok også mer flytende i virkeligheten enn jeg fremstiller det i bøkene mine. Men samtidig har det alltid eksistert fanatikere i alle samfunnslag, sier Lukritizia.

Bilder, tegneserier, sitt eget liv, naturen – Lukritzia henter inspirasjon hvor enn hun er og hva enn hun gjør. Men det er én ting hun aldri gjør mens hun skriver.

– Det eneste jeg ikke henter inspirasjon fra, er andres bøker. Jeg leser faktisk ikke skjønnlitteratur i de periodene hvor jeg skriver, fordi jeg er livredd for å «stjele» fra andre! Mine historier skal være mine.

Mindre pest, mer romantikk

Eirill seidkvinne er en frittstående oppfølger til Søstre, så det er ikke nødvendig å ha lest Lukritzias første romanserie for å ta fatt på den andre. Flere av personene vil imidlertid Søstre-leserne dra kjensel på.

– De fleste som overlevde svartedauen, dukker opp igjen i Eirill seidkvinne. Live og Nikulas sin hittejente, Sága, får en viktig rolle, og drengen på Stuphedla, bjørgvinsgutten Narve, får også være med ut på eventyr. Og ravnen Embla og hundene Vyrd og Bjarga følger selvsagt Eirill hvor enn hun går.

Lukritzia synes at Eirill seidkvinne har et litt roligere tempo enn Søstre.

– Nå ser vi verden gjennom øynene til en 16 år gammel jente, i stedet for den lille spirrevippen Eirill var i Søstre. Det blir også litt mindre pest og henrettelser, men desto mer romantikk. Og selvfølgelig også litt action og dramatikk!

Savner skikkelige fjorder

I likhet med Eirill er Lukritzia også sogning. Hun er født og oppvokst i Balestrand, men bor nå i utkanten av Bergen med sin mann og fem firbeinte familiemedlemmer.

– Jeg savner skikkelige fjorder og ekte fjell, men jeg kunne ikke hatt det bedre enn sammen med flokken min.

Og når hjemlengselen blir for sterk, er det bare å dykke ned i et nytt manus og la tankene vandre til Sogn. Alle stedene som blir nevnt i bøkene – bortsett fra Stuphedla –eksisterer i virkeligheten.

– I Eirill seidkvinne besøker de også hjembygda mi, Balestrand. Jeg brukte de eldste navnene på gårdene i bygda som jeg kunne finne, noen av dem går tilbake til norrøn tid. Jeg håper jeg ikke tråkker noen på tærne med plasseringen av merkesteinene!

En tendens til å forkludre ting

For en som Lukritzia, som ble født med hodet fullt av historier, er forfatteryrket perfekt. Hver dag kan hun drømme seg bort til en tid full av magi.

–  I tiden jeg skriver om, var nøkken, huldra, Vårherre og mannbjørner høyst reelle, og for folk flest var trolldom en del av hverdagen. Jeg får reise på eventyr i et univers som er ganske ulikt vårt, og jeg både ler og gråter av innfallene til karakterene mine. Det er helt fantastisk! forteller Lukritzia.

Skrivingen er nå fulltidsarbeidet hennes, og historiene trylles frem i «skrivarstova» på tunet, dit hun tusler hver morgen.

– Der leser jeg avisa og svarer på e-poster mens jeg prøver å våkne nok til å se skjermen klart. Så kaster jeg meg rundt og dykker ned i middelalderen. Jeg prøver å skrive rundt 3000 ord hver dag, men hvor mye jeg faktisk får ned, varierer. Noen dager henger hodet rett og slett ikke med. Jeg kan sitte i tre timer og skrive tre linjer, eller jeg kan sitte i tre timer og skrive tre kapitler. Men jeg blir alltid sittende foran PC-en til mannen min roper meg inn til middag i 16-tiden.

Lukritzia pleier ofte å legge en plan før hun begynner på skrivingen, men karakterene har en stygg tendens til å blande seg inn og forkludre det.

– Før hver bok skriver jeg en oppsummering av hva som skal skje i hvert kapittel. Men det er ikke sjelden at noen av dem jeg skriver om har andre ideer! I den boka jeg skriver nå, måtte jeg kutte ut seks kapitler fordi en kar kom og laget krøll i historien min. Han skulle absolutt ikke være der han plutselig dukket opp, men noen ganger har karakterene sine egne meninger – og da må jeg bare gi dem spillerom.

Jeg har lyst til å farge håret rosa, jeg!

Å skrive Eirill seidkvinne har vært som å skrive en selvbiografi for Lukritzia. Hun og Eirill har mye til felles.

– Jeg kjenner meg veldig igjen i henne selv om vi har ulik bakgrunn og lever i forskjellige tidsaldre. Dette er en fortelling om hvordan det er å føle seg annerledes og stå opp for de valgene man tar i livet.

Lukritzia håper at Eirill seidkvinne kan inspirere og motivere. Hun tror mange har noe å lære av Eirill, selv om vi lever i en annen tid.

– Det var hardt å leve i middelalderen, og kanskje enda hardere å være kvinne, særlig om du ikke var helt som alle andre. Eirill er en ung dame med bein i nesa, som stiller kritiske spørsmål. Denne serien er mitt bidrag til å oppmuntre alle til å være seg selv. Jeg håper at serien inspirerer til å ta egne valg, våge å ta en sjanse og ikke minst tenke: «Vet du hva? Jeg bryr meg faktisk ikke om hva andre måtte mene. Jeg har lyst til å farge håret rosa, jeg!»