Ann Christin Gjersøes hjertevarme slektsdrama er tilbake! Livsarven er en uforglemmelig reise til år 1881 – en serieperle full av dramatikk, kjærlighet, intriger og sterke kvinner.

Ann-Christin har skrevet en gripende historie med en flott tidskoloritt, spennende karakterer og store følelser. Dette er en serieklassiker alle bør ha lest!  

Den mørke vinterhimmelen ble forvandlet til en lysende bue i alle fargetoner. Abelone klemte seg inntil kusinen. De gikk inn i et nytt år. Et år hun visste ville forandre livet deres. For alltid.

Livsarven tar deg med til Vestfold i 1881, nærmere bestemt storslåtte Gimle Gaard. Gården ligger naturskjønt til ved fjorden, omkranset av grøderike marker og bølgende åser. En kald vinterdag blir doktoren hentet i all hast til gården. Fru Louise Gimle sliter med nok en hard barnefødsel, og familien frykter det verste. Som eldste datter må atten år gamle Abelone være både fødselshjelper og husfrue i en hektisk førjulstid. Men den dramatiske nedkomsten er bare den første i en rekke skjebnesvangre hendelser som rammer familien på Gimle …

Livsarven er et medrivende og gripende slektsdrama om tre unge kvinner, som alle må kjempe for sine livsvalg. Det er umulig ikke å bli rørt og inspirert av deres styrke og mot.

Serien ble første gang utgitt i 2006. De 36 bøkene er nå nyreviderte og i ny drakt.

En ekte slukebok! Jeg hadde hjertet i halsen under hele lesingen, og det var aldri et kjedelig øyeblikk. Terningkast 6!

@books_astherapy 

​Umulig å legge fra seg! Et deilig engasjerende, historisk drama. Terningkast 5!

@lesespiren

Fascinert av gamle dager

Bak den sterke fortellingen står Ann-Christin Gjersøe – en forfatter med lidenskap for historie og gamle hus. Det var denne fascinasjonen som tente gnisten til Livsarven:

«Jeg har i mange år vært fascinert av ‘gamle dager’. Historiebøkene beskriver store og små historiske hendelser, men jeg har vært mest opptatt av hvordan det var å leve i denne tiden. Jeg bor selv i et hus fra 1600-tallet, og har mange ganger undret meg over hva slags liv de levde, de som bodde her før meg.

Dermed begynte ideen til Livsarven å ta form. Først som et bilde av det som skulle bli til Gimle Gaard – en hvitmalt storgård med beliggenhet ved fjorden. Hvilke spor fantes på Gimle fra fortiden? Hvem bodde på gården i dag – og hvem hadde bodd der i tidligere tider? Hvilket liv hadde de levd?

Jeg håper at du, som meg, finner glede i å dykke ned i en fortid ingen i dag har opplevd – men som vi kan forsøke å forstå og leve oss inn i, gjennom bøkenes verden.»

Ann-Christin er født i 1975 og er oppvokst i Sande i Vestfold. Hun har skrevet de populære romanseriene Livsarven og Hvite hjerter, krimromanen Jernjomfruen, samt herregårdskrøniken Sommersholm.

Gleder du deg til å få hendene i første bok i serien? Her kan du lese de første sidene:

Gimle Gaard, juli 2006

Abelone åpnet dørene som førte inn til vestfløyen på Gimle Gaard. Lukten av gamle gjenstander og innestengt, varm luft slo imot henne. Fløyen hadde vært avstengt så lenge hun kunne huske, og selv om hun hadde tilbrakt de fleste av sine barndoms somre hos besteforeldrene på Gimle, hadde hun aldri før vært i denne delen av det ærverdige, gamle huset.

Dørene inn til det som så ut til å ha vært soveværelser, sto alle åpne, møblene var tildekket med hvite lakener, og ettermiddagssolen sendte varme stråler inn gjennom vinduene og avslørte at det ikke kunne ha vært vasket her på mange, mange år.

«Ja, her er det nok å ta fatt på,» utbrøt Lars, og Abelone lo av ektemannens oppgitte tonefall da han dro lakenet av en dyprød divan og støvet virvlet opp.

«Vi får vente med å restaurere denne delen til vi har gjort det ferdig nede,» sa hun og smilte. I vestfløyen var husets gamle stil bevart, og de antikke møblene måtte være verdt en formue.

«Abelone, se her!» Lars gikk mot den eneste av dørene som var lukket. Han åpnet den og skrittet langsomt over dørstokken. Hun fulgte etter ham og trådte taust inn i rommet. De tunge, blå gardinene var trukket for, men solstrålene sendte en smal lysstripe inn i det mørke værelset. Hun lot blikket gli over den oppredde himmelsengen som sto ved siden av et toalettbord i mahogni, og en merkelig kulde spredte seg i kroppen hennes.

«Kjenner du det?» spurte hun lavt.

«Hva da?» sa Lars fraværende og kikket opp på rosettstukkaturen i taket.

«Det var så varmt i de andre rommene.» Hun gyste. Den hete høysommerdagen hadde gjort henne varm, men her var det kaldt. Det var akkurat som om hun hadde vært i rommet før. Kanskje hun likevel hadde vært her som liten uten å huske det. «Det er som om noen akkurat har gått ut av rommet,» fortsatte hun, gikk bort til toalettbordet og strøk forsiktig over en myk hårbørste med sølvbeslag som lå foran speilet. Hun møtte sitt eget blikk i den ovale speilflaten, og funderte over hvem som sist kunne ha sittet her og børstet håret mens hun betraktet sitt eget speilbilde.

Brått ble værelset fylt av en spinkel, men vakker melodi. Abelone skvatt til og feide hårbørsten i gulvet.

«Slapp av, Abelone, det er bare meg.» Lars smilte og viste henne en liten spilledåse. En kjerub av porselen dreide sakte rundt sin egen akse på en pute av mørkeblå fløyel mens de vemodige tonene fra spilledåsen spilte sine siste langsomme toner.

«Så vakker den er.» Abelone lot fingrene gli over den lille, bedende engelen med himmelvendt blikk, før hun gikk bort til vinduet. Hun trakk fra gardinene og åpnet vinduet for å slippe frisk luft og sollys inn i det kjølige rommet. Vinduet vendte mot vest, og hun kunne se den lille bukten nedenfor gården. Vannet var langgrunt, en robåt lå fast i sandbunnen – og solen, som hang lavt over åsene, kastet lange skygger utover det glassklare vannet.

Måkeskrikene og duften fra tangen som lå naken i strandkanten, minnet henne om noe som hadde hendt for mange år siden, en sommer hun måtte ha vært fire eller fem år. Bestefaren hadde tatt henne med ut i robåten for å sette flyndregarn, og med ett var det som om hun var tilbake i robåten igjen og tittet opp mot vinduet hun selv sto i nå. Der hadde det stått en kvinne som smilte til henne. Hun hadde hatt langt, utslått lyst hår og en hvit kjole på seg. Hun hadde ikke kjent kvinnen, men hadde likevel vinket og smilt tilbake. Hun hadde spurt bestefaren hvem damen i vinduet var, men da han hadde snudd seg for å se, var hun forsvunnet.

«Abelone? Er det noe galt?» spurte Lars bekymret og ristet henne i skulderen, men hun klarte ikke å skyve vekk tanken på den mystiske kvinnen hun hadde sett som barn.

«Nei da, alt er bra med meg. Jeg kom bare til å tenke på noe som skjedde for mange år siden,» svarte hun og fortalte Lars om kvinnen hun hadde sett i vinduet. «Mormor fortalte ofte om en dame hun påsto gikk igjen i huset, men alle bare tøyset det bort, og til slutt lot hun være å fortelle om henne,» sa hun nølende.

«Vi har vel ikke overtatt et hus med gjenferd?» Lars lo og rusket henne i det lange, lyse håret.

Langsomt snudde hun seg mot Lars. Hun kjente på hele kroppen at noe ikke stemte, og lot blikket gli rundt i værelset. Plutselig så hun det.

Støvet lå tykt i alle de andre rommene.

Her var det ikke et støvkorn.