Sett et stort, rødt kryss i kalenderen! 20. juni kommer Jeanette Semb med en ny serie: Nora fra Engelsviken! Samme dag kommer siste bok i Familien på Villa Solgry, så det betyr null ventetid for alle som elsker Jeanettes serier.

Med storslått kjærlighet, sterke kvinneskjebner og vakker kystidyll, tar Jeanette deg med tilbake til 1930-tallet – til et lite sted med store hemmeligheter.

Nora fra Engelsviken er full av drama, lidenskap og uventede vendinger – akkurat slik vi elsker det. Og sterke, vakre Nora? Hun vil sannsynligvis stjele hjertet ditt!

Nok en gang har Jeanette tryllet frem en glitrende romanserie , og vi gleder oss masse til å lansere den.

Serien er på 20 bøker.

OM SERIEN:

Engelsviken, 1934: Under sommersolen feirer Nora sin enogtyveårsdag med et storslått hageselskap. Faren, skipsreder Rasmus Krogh, er stolt av sin eldste datter, som en dag skal overta rederiet. Men festgleden blir brått avbrutt av en melding om et dramatisk skipsforlis. Faren drar ut for å redde mannskapet – og forsvinner sporløst.

Knust av sorg, men fast bestemt på å hedre sin fars arv, forbereder Nora seg på ansvaret som venter. Men i skyggene lurer personer som vil ha makt og rikdom – og de er villige til å gjøre hva som helst for å sikre seg det. Hvem kan hun Nora stole på? Og hva skjedde egentlig den skjebnesvangre sommerkvelden?  

Noen bokelskere har lest første bok, og de er fulle av lovord:

«Spenning og dramatikk i skjærgården! Terningkast 6!»
@mammasissel_leser

«Krimgåter møter familiehemmeligheter. Terningkast 6!»
Tone Loeng, serieleser

«Treffer rett i hjertet! Terningkast 5.»
@jernbanefrua

«For en pageturner! Karakterene både engasjerer og opprører. Pirret nysgjerrigheten min fra første stund.»
@siljes_bokdagbok

«Hemmeligheter, løgner og forbudt kjærlighet! Det blir spennende å følge serien videre!»
@nordicbookadventure

• 

• 

Jeanette Semb er forfatteren bak de bestselgende seriene Familien på Villa Solgry, Skjærgårdsliv og Solgård. Etter snart to tiår som forfatter og titusenvis av solgte bøker, har hun trollbundet leserne med sine gripende historier. Bøkene hennes engasjerer og berører– og har sikret Jeanette en trofast leserskare som lengter etter å vite hva som skjer i neste bok.

I dette hjertelige brevet forteller Jeanette om hva som inspirerte henne til å skrive Nora fra Engelsviken:

Kjære leser!

Jeg er oppvokst på fjellet, men som barn drømte jeg alltid om å bo ved sjøen. Drømmen ble oppfylt med hus i Drøbak og hytte i Engelsviken. På varme sommerdager på hytta reiste vi alltid til Solviken feriehjem og badet. Da fylte vi bilen med tre barn og hund, en velfylt nistekurv, og alt av badeutstyr. Det var sommerlykke på sitt fineste.  

Derfor måtte Engelsviken bli universet i min nye serie. I Nora fra Engelsviken følger vi rederfamilien Krogh. Nora er eldste datter, og det er hun som skal overta bedriften etter hvert. Men veien dit blir både kronglete og bratt for både Nora og resten av familien.

Jeg håper inderlig at du som leser vil oppleve Engelsviken som det paradiset det er, til tross for det som skjer der. Og at Nora kan gi deg mange timer med leseglede.

Klem fra Jeanette

Gleder du deg til å lese? Her er et lite et utdrag fra første bok:

Nora skulle til å forlate utkikksposten ved vinduet da hun oppdaget at nok en bil svingte inn på tunet. Sort, den også, men langt mer staselig enn onkelens.

Nysgjerrig stirret hun ut. – Hvem i all verden er det?

Bilen var ukjent, det var tross alt ikke mange som eide bil i distriktet. I grunnen kunne bilene her ute i Engelsviken telles på én hånd.

Viola strakte hals. – Jeg syns jeg kan skimte grosserer Brun og sønnene hans. Ja, det må da vel være dem? De har fått seg en ny bil, ser jeg.

– Ja, det ser ut til å være familien Brun. Men hva gjør de her?

– Hvorfor tror du at de kommer hit, på bursdagen din, om det da ikke er for å feire deg? sa Viola tørt.

– Men jeg kjenner dem jo ikke. Det føles rart at fremmede kommer hit for å feire meg.

– Det er ikke rart i det hele tatt. Det ville vært unaturlig om far ikke hadde invitert familien som eier sommerhuset ved siden av. Grossereren leier jo tross alt grunnen av far, en tomt på ti mål er det vel.

– Sant nok, sa Nora.

Hun betraktet de unge mennene som steg ut av bilen. De var like mørkhårede som sin far. Ivar var tjueto, og Jørgen var tjuefire. Like høyreiste og flotte, begge to. Staute menn, men hun kjente dem i grunnen ikke. Det hadde hendt at faren hadde invitert dem til middag her i Kroghs residens, som han kalte hjemmet deres, men det var lenge siden nå.

– Jeg syns de virker arrogante, sa Nora.

– Enig, sa Viola. – De er nok vant til å få det som de vil.

Plutselig la Jørgen hodet bakover og så opp på dem. Nora møtte blikket hans, til sin overraskelse kjente hun at det kilte i magen. Han var en staselig mann, hun kunne ikke nekte for det, men han var da også gift, og slett ikke en hun skulle ofre noen tanker på.

– Huff, nå blir vi tatt i å glo, sa Viola og rygget vekk fra vinduet med røde kinn.

– Det spiller ingen rolle, lo Nora. – Det er jo jeg som har fødselsdag. Jeg burde da få se hvem som kommer i selskapet mitt?

– Det har du helt rett i. Viola tok et skritt frem igjen. – Hvem syns du er den flotteste av dem?

– Jeg aner ikke, og det spiller ingen rolle heller, for ingen av dem er min type. Jeg liker rett og slett ikke menn som tror de er bedre enn alle andre, sa Nora.

– Jeg syns Jørgen er den flotteste, men det er jo typisk at han er gift, sukket Viola. – De stauteste karene er alltid opptatt. Vel, nesten alltid, la hun til.

Nora kikket bort på søsteren, og undret seg over om hun hadde noen i kikkerten? I så fall hadde hun ikke sagt noe til henne.

Nå betraktet de begge den unge kvinnen som steg ut av bilen. Elegant i en lysegrønn kjole som rakk henne ned til leggene. Jørgen snudde seg og grep hånden hennes, og Nora måtte innrømme for seg selv at de var et vakkert par. Jørgen Brun, sammen med Else Teisen Brun, datteren til godseier Torvald Teisen.

– Mor sier at du må komme nå.

Nora snudde seg og så at Marie var på vei inn i værelset. Lillesøsteren på åtte år løp bort og slo armene om livet hennes. Nora rusket Marie i de lyse flettene og strøk henne smilende over kinnet.

– Jeg kommer. Begynner de å bli utålmodige der nede?

– Ja, du må ta imot gjestene, sier mor.

Nora smilte og grep Marie i den vesle hånden før hun så på Viola. – Er du klar for en stor feiring?

– Mer enn klar, smilte Viola og fulgte dem ut.

Like etter gikk de ned den brede trappen i herskapshuset til skipsreder Rasmus Krogh, et hus som hadde vært i familiens eie i to generasjoner.

I enden av trappen ventet foreldrene. De kikket med stolthet og kjærlighet på sine tre døtre. Moren var like lys som Viola, og Nora like mørk som faren. Nora håpet hun ville være like heldig i valg av ektemann som moren, og finne seg en mann som var like god og snill som hennes far.

– Nå, der har vi de tre skjønne jentene våre, sa faren. – Noen av gjestene har allerede ankommet og blir tatt imot i hagen. Vi får komme oss ut til dem. For i kveld skal vi altså feire deg, Nora. Han så på Nora med et stort smil og strakte hånden ut mot henne. Så strøk han henne over kinnet, før han ga henne en god klem.

Nora visste at faren kunne være beinhard i forretninger, men hjemme var han raus og varm, og hadde stor kjærlighet for sin familie.

– I kveld er det Nora som skal få lov til å skinne, sa moren.

Nora så på foreldrene sine, og så svingte hun seg rundt på gulvet og neide. Hun hadde høye forventninger til denne kvelden, og tenkte at ingenting vondt kunne skje på en slik dag

Akkurat da visste hun ikke hvor feil hun skulle ta.