I høst ønsker vi deg velkommen til en storslått herregård – full av hemmeligheter, lidenskap og forbudt kjærlighet! Sommersholm er en kortserie på seks bøker, skrevet av bestselgerforfatter Ann-Christin Gjersøe. Serien ble første gang utgitt i 2023, og nå kan du endelig kjøpe den gjennom NorskeSerier – til lavest pris! Under kan du lese de første sidene i bok 1.

I Sommersholm føres du tilbake til Grevskabernes Amt i 1866 og en praktfull herregård der både herskapet og tjenestefolket bærer på hemmeligheter. lever to unge kvinner vidt forskjellige liv. Rose Adler, godseierens datter, vokser opp i luksus, mens tjenestepiken Alises familie har tjent godset i generasjoner. Alices bestemor bar på/fikk kjennskap til de mørkeste hemmeligheter om familien Adler, og hun røpte aldri hva hun så og hørte. Men lønndommene fulgte henne likevel ikke i graven …

Etter tre år i Australia vender arvingen Birkthorn hjem, fremdeles i konflikt med sin far, godseier Gerhard Adler. Birkthorns hjemkomst vekker sterke minner hos Alise – minner fra den iskalde vinternatten godseiersønnen reddet livet hennes. Han er Sommersholms arving – en mann Alise for enhver pris må holde hjertet sitt unna. Men skjebnen har andre planer …

Sommersholm byr på alt vi elsker i en god serieroman: dramatikk, romantikk, sterke følelser og en historisk atmosfære. Ikke rart leserne allerede er begeistret:

«Denne bokserien har alt! En av de fineste og sterkeste historiene jeg har lest.»
@annkh88

«En perfekt serie for oss som liker lettleste, historiske romaner. Denne serien var mitt første møte med Ann-Christin Gjersøe, og det blir ikke mitt siste!»
@siljes_bokdagbok

«Jeg får ikke anbefalt denne serien nok. Jeg er hodestups forelska!»
@bokelskerida

«For en fantastisk serie Ann-Christin Gjersøe har skrevet! Historisk feelgood på sitt beste!»
@auntiehege

Under kan du lese de første sidene i første bok – og kanskje oppdage dine nye favorittserie? Velkommen til Sommersholm!

PROLOG

Julen 1856

Jentebarnet bøyde hodet mot snødrevet og trakk sjalet tettere om seg. Skritt for skritt stabbet hun seg frem i den stadig dypere snøen. Men det var ikke kulden som fikk henne til å skjelve. Det var mørket. Hun hadde alltid vært redd for nattemørket, og ingenting var så mørkt som skogen en vinternatt.

Med hivende pust stanset hun og holdt den lille lykten opp foran seg.

Over henne knirket og knaket de snøtunge tretoppene faretruende i vinden, og den uendelige sorte himmelhvelvingen fikk frykten til å legge seg som en kald, klam hånd rundt hjertet hennes. Men hun kunne ikke være redd nå. Lykten hennes ville vise vei gjennom skogen, akkurat som julestjernen hadde ledet de tre vise menn, slik faren hadde lest i Bibelen om julekvelden. Alt hun måtte gjøre, var å fortsette gjennom skogen og bort til Skovstua, der skogvokteren og familien hans bodde. De kunne hjelpe moren.

Tappert bøyde hun hodet mot den piskende snøen og kavet seg videre. Hun hadde gått veien bort til skogvokterstua mange ganger. Men nå … Det var som om hun ikke kjente seg igjen. For hun burde ha sett lysene fra den lille koia nå, burde hun ikke?

Hun skalv fra det innerste i hjertet og ut i fingertuppene da hun på ny stanset og holdt lykten opp foran seg. Og der fremme, gjennom snødrevet, kunne hun skimte tømmerkoia med de røde skoddene. Men ingen lys var å se i glassrutene.

Å, nei. Hun grep hardere om lykten mens tårene fylte øynene. Var det ingen hjemme?

Hun kavet seg bort til koia, løftet hånden og banket så hardt hun kunne på døren. Men ingen åpnet, heller ikke da hun banket på ny.

Skjelvende ble hun stående på trammen og se ut i mørket mens hun svelget og svelget for ikke å gråte. Hovedgården. Hun måtte gå bort til Sommersholm, der faren arbeidet i stallen denne kvelden, slik han pleide når det var juleball eller andre store tilstelninger. Ikke var det så langt heller, forsøkte hun å oppmuntre seg selv, og la i vei.

Skogen hadde gitt henne ly for vinden, men da hun fulgte kjerreveien over de åpne markene, stakk snøen henne som nåler i ansiktet. Så dum hun hadde vært som ikke hadde tatt på lua og vottene moren hadde gitt henne til jul! Men bare hun kom bort til stallen på hovedgården, ville hun få varmen i kroppen igjen. Akkurat som i fjøset hjemme var det varmt hos hestene.

Vinden rev og slet i henne, men gjennom snøfokket fikk hun snart øye på den høye smijernsporten ved hovedgårdsalleen.

Fremme ved porten strakte hun seg på tå og la hånden på den frostbitte klinken. Hun forsøkte først én gang å presse den ned, så en gang til, men porten var ikke til å rikke. Men kanskje hun ville klare å åpne den om hun la begge hendene på klinken? Valen på hendene av kulde satte hun fra seg lykten i snøen. Men selv om hun presset klinken ned, åpnet ikke porten seg.

På gråten av fortvilelse forsøkte hun å puste varme inn i hendene, før hun på ny forsøkte å skyve ned klinken.

Kanskje var det idet hun la skulderen mot porten for å få den til å gi etter at støvelen hennes streifet lykten. For et lite klirr røpet at hun måtte ha kommet borti den, og i det samme så hun lykten falle over ende i snøen.

«Å, nei!»

Hun kastet seg ned på knærne for å rette den opp, men for sent. Talglysets lille flamme blafret, for så å bli blålig.

Så lukket mørket seg over henne.

«Nei! Nei, ikke slukne, ikke …» Hun famlet etter lykten i snøen mens hjertet slo hardere og hardere. Kanskje den bare var blitt dekket av snø? Kanskje den …

De forfrosne fingrene fant lykten. Kanskje det ikke var for sent likevel? Kanskje, om hun fikk blåst liv i talglyset igjen …

Hun klarte å åpne den lille lyktluken og prøvde å blåse liv i lyset.

Men uansett hvor hardt hun forsøkte, forble det stummende mørkt rundt henne.

Hun sank sammen i snøen. Alt hun hørte, var vinden som ulte, alt hun kjente, var snøen som pisket henne i ansiktet.  Og kulden. Det var som om den hadde bitt seg fast i henne, i fingrene, i tærne, i kinnene. Den og redselen.

Hun krøp sammen inn mot smijernsporten mens hun forsøkte å trekke sjalet tettere om seg. Hun ville aldri finne veien bort til stallen nå. Ikke veien hjem heller. Ikke før

morgengryet kom.

Men noen ville komme, forsøkte hun å trøste seg selv. Kanskje noen av gjestene på hovedgården snart ville sette seg i sleden for å ta fatt på hjemveien, og da ville de finne henne. Bare hun satt her, og ikke forvillet seg inn i skogen, så ville noen finne henne.

For å muntre seg selv opp forsøkte hun å tenke på ballet og gjestene som danset under de glitrende lysekronene i kveld. Kvinnene med de vakreste kjoler og smykker, akkurat som under vårballet, da bestemoren hadde latt henne smugtitte inn i den store ballsalen med det fine navnet: Marmorsalen.

Men hun klarte ikke å tenke på ballet. Alt hun så for seg, var moren og det kritthvite ansiktet hennes. Og blodet. Alt blodet.

«Å, mor.» Hun forsøkte å puste hendene sine varme, men hun frøs sånn at hun ikke lenger kunne kjenne dem. «Å, mor, hva skal jeg gjøre?»

Tårene brant mot de kalde kinnene.

Men snart var tårene frosset til is.