Vi vet at mange har ventet lenge og ønsket seg veldig en ny serie fra Trine Angelsen, og nå er ventetiden over! Nora er en varm, hjerteskjærende og sår fortelling som vil krype inn i hjertet ditt og bli der.

Første bok, Ingen vil tro meg, er i salg nå. Det er fire bøker i serien, og det kommer en ny bok i serien annenhver måned.

En hendelse som får verden til å rase sammen …
Hovedpersonen i Trines nye serie er seksten år gamle Nora. Nora bor sammen med moren, og det har alltid vært bare de to, for det er ingen far i bildet. Moren er krevende og uforutsigbar, så oppveksten har på ingen måte vært enkel for Nora. Hun føler at alt hun gjør, er feil i morens øyne. At hun selv er feil. Heldigvis har hun venninnen Anne Kristine, et gryende forhold til kjekke Kim og ikke minst den eldre kvinnen Gudrun, som gir henne den omsorgen og varmen hun har savnet hjemme. Gudrun er den ene i Noras tilværelse som alltid er der når hun trenger en skulder å lene seg på.

Men selv Gudrun kommer til kort da en hendelse får verden til å rase sammen rundt Nora …

SAGT OM BOK 1 I SERIEN:

«Denne var umulig å legge fra seg! Overraskende temaer, og konstant driv og spenning.»
@lesespiren 

«Trivelig og nostalgisk. Gir deg troen på at det finnes håp.»
@ingunns_bokglede

«Sår, varm, hjerteskjærende og håpefull! Nora krøp inn i hjertet mitt.»
@mammasissel_leser

«En sår/sart og viktig bok om mot, sorg, kjærlighet og å finne seg selv. Må leses! Bok 2 kan ikke komme fort nok.»
@books_astherapy

Virkelighetsnært og gripende

Handling i Nora er lagt til Lofoten på 1980-tallet. Serien skildrer et samfunn i endring, der tradisjonelle verdier fremdeles står sterkt, men moderniseringen gradvis gjør seg gjeldende. Mange familier holder fast ved tydelige kjønnsroller, samtidig som stadig flere kvinner finner veien ut i arbeidslivet.

Hovedpersonen Nora vokser opp med en svært uberegnelig mor. På 80-tallet var det bare i fagkretser begrepet «narsissisme» var kjent. I dag vet de fleste at barn som vokser opp med en mor med denne personlighetsforstyrrelsen, kan få varige, dype sår.

Nora er en historie om et slikt mor–datter-forhold, men også en historie om håp og mot, og styrken som finnes i en utstrakt hånd. Det er en historie om svik, oppvekst, vennskap, kjærlighet og styrken til å stå opp for seg selv.

Trine har skrevet en virkelighetsnær, spennende og sår historie, og hovedpersonen Nora vil garantert krype inn i hjertet ditt.

LES UTDRAG FRA BOK 1

Lofoten, 1986

Nora trakk den ene foten under seg på kjøkkenstolen og la underarmene på bordet. Voksduken hadde små sår etter uvøren bruk av brødkniven. Hun strøk pekefingeren over dem, fiklet litt med pynteduken som lå oppå. Sekundviseren på veggklokken ga fra seg små klikk. En beskjed om at snart var denne stunden over, og hun skulle møte det vonde og vanskelige. Det hun aldri kunne rømme fra, aldri måtte fortelle, fordi det var hennes skyld og hennes feil. Fordi hun var Nora, bare seksten år og ingen ville tro henne.

Hun presset øynene hardt sammen, kunne ikke tenke på det nå, ikke her. Det lå utenfor disse veggene og skulle ikke inn hit. Dette var hennes luftlomme, der hun samlet krefter til resten, for å overleve og kunne fortsette.

Hun rettet seg opp da Gudrun kom inn fra spiskammeret. Den gamle kvinnen smilte over hele fjeset da hun tok til å skjære opp toscakaken på benken. Det ble ikke sagt noe mer, men stillheten omfavnet henne som en varm og myk dyne. Det luktet kaffe fra kjelen som ble løftet vekk fra platen.

«Skal æ hjælp dæ?»

«Nei, sett i ro, æ har da ikkje så mye å bestell om dagan at æ slit mæ ut på det her.» Hun plasserte en eske med Mokkabønner på bordet og åpnet lokket. «Må du bære pusk i dæ.»

Nora tok en bit og lot den mørke sjokoladen smelte i munnen. Blikket gled over kjøkkenet. De grønnmalte skapdørene, komfyren med pyntelokk over platene og
potteplanten i vinduet. Den hjemmevevde filleryen hadde sett bedre dager, slitt som den var i kantene.

Gudrun fulgte blikket hennes. «Tel jul skal æ kjøp mæ ei sånn i plastikk. Æ har sett det i en Spar Kjøp-katalog. Men enda e det nu mange måneda tel den tid. Først skal det bli ordentlig høst, så vinter og deretter kommer jula. Uansett e det godt å ha nåkka å gled sæ tel.»

Nora var enig, det var viktig å ha noe å se fram til, selv en gulvmatte i plast.

«Du e nu så fin i dag. Fin genser og fin bukse og fin heile du,» fortsatte Gudrun da hun danderte alt utover kjøkkenbordet. Kopper og asjetter med små blomster, kaken oppskåret i passe biter og kannen med kaffe. «Bære førsyn dæ.» Fatet ble skjøvet over bordet. «Tenk å ha så tjukt og vakkert hår som du har. Lyst og vakkert, som på en guds engel. I min ungdom hadd æ hår heilt ned tel hoften, og kver kveld greid æ det ut. Ja, det va tider.» Hun så ut mellom gardinkappene. «Det har vært mye turista i sommer. Både tyskera og engelskmenn.» Hun sa det med andakt og glede i stemmen. «Men nu må du førtæll. Har du fått dæ kjærest?»

«Æ har møtt en som e veldig fin. Han heite Kim.»

«E han snill?»

Hun nikket og lot spørsmålet synke. Han var flott å se på, han likte henne, hadde ikke gjort henne noe vondt, men Gudrun la sikkert mye mer i spørsmålet sitt, slik gamle mennesker ofte gjorde. «Vi møttes på ungdomshuset sist helg. Du huska da Zoo spælla?»

Gudrun helte litt melk i kaffen og nikket. «Ja, du førtælt om det. Du og venninna di, ho Anne Kristin, skull dit.»

Nora tok enda en mokkabønne og tygde den. Det var bare her hun spiste slikt, kun her det smakte så godt.

«Vi dansa mye, og æ satt på fanget hannes. Han går på handelsskola, skal begynn på andre året nu tel høsten.»

«Det e et reint og fint arbeid,» nikket Gudrun. «Og så e han nok frøktelig klok som går på ei sånn skole. Førsyn dæ med kake.»

Nora tok et stykke og spiste i taushet en stund. «Han har svart hår og blå øya.»

«Skal dokker møtes snart igjen?»

Hun la det halvspiste kakestykket ned på asjetten igjen. «Æ veit ikkje. Han sport etter telefonnummeret mitt, og æ skreiv det på en lapp, men æ har ikkje hørt nåkka fra han.» I det samme ordene var sagt, slo en vond tanke ned i henne. Han kunne ha ringt når hun ikke var hjemme, eller enda verre: at moren hadde snakket med ham. Da hun løftet koppen, klirret den lett mot skålen.

«Du skal ikkje bekymre dæ før det.» Gudruns stemme var stødig. «Så mye kan ha skjedd som du ikkje skal spekuler i. Vi menneskan har det med å lag store tanka om små ting, og det e både bortkasta og unøttig. Du fikk ikkje hannes nummer?»

«Nei, æ tenkt ikkje på det.»

En god stillhet oppsto. Her kunne hun snakke uten at hele kroppen var anspent i redsel for å si noe galt. Her kunne hun fortelle alt, utenom det virkelig vonde. Det var bare blitt sånn, helt fra hun var så liten at hun kunne stikke bort hit alene.

Noen ganger lurte hun på om Gudrun visste og forsto. Hadde hun en mistanke om hvordan alt egentlig var? Hun ville spørre, men kom aldri til å gjøre det, for da kom alt til å krakelere.