Bli med Reidar på jakt etter en forsvunnet sjakkbrikke i denne nydelige novellen av Frid Ingulstad.

DRONNINGEN

Reidar tuslet bortover i snøslapset. Han frøs på tærne, støvlene var våte. Av og til, når han gløttet bort på et utstillingsvindu, så han speilbildet av seg selv – en liten
gutt i en mørkeblå topplue og en stygg og altfor stor jakke.

Butikkene var stengt, for det var julaften. Han hadde hørt kirkeklokkene for lenge siden og visste at det var kveld. Det var ikke mange mennesker ute lenger heller. De som kom fra kirken, hadde gått hjem for lenge siden.

Det begynte å snø. Han bøyde hodet bakover og stakk tungen frem. Det smakte kaldt og godt. Det rumlet i magen, men det ble nok ikke noe mat på ham i kveld. Ikke når far lå og snorket på sofaen og hadde en tom flaske stående på bordet, slik han hadde gjort så ofte siden mor døde.

Hadde mor levd, ville alt vært annerledes. Da ville de hatt juletre, pakker under treet og god mat på bordet. Pølse og medisterkake. Kjøttboller i brun saus. Smultringer og kokosboller. Han forsøkte å huske hvordan alt smakte, men da fikk han så mye vann i munnen at han ble nødt til å tenke på noe annet.

Han stanset foran et lekebutikkvindu og stirret med store øyne på alle herlighetene som lå der inne. Hvis han skulle ha ønsket seg noe til jul, hadde han valgt sjakkspillet. Ikke fordi han trengte hele spillet, bare den ene brikken han manglet. Selveste dronningen. Mor hadde lært ham å spille da hun lå i sengen hele dagen og ventet på at Gud skulle hente henne. Brikkene hadde bestefaren skåret ut av tre da Reidar var liten. Brettet hadde han slipt og rutet opp. Ingen hadde så fint sjakkbrett som ham.

Han tok av seg den ene votten og stakk hånden i lommen for å kjenne etter. Jo, heldigvis, brikken lå der. Kongebrikken. Den skulle hjelpe ham til en gang å finne igjen dronningen. Han visste ikke hvordan kongen skulle kunne hjelpe ham, han hadde bare en uklar fornemmelse av at det var kongen som måtte gjøre det.

Han tvang seg til å gå videre, synet av sjakkspillet i butikkvinduet gjorde bare vondt. Likevel fortsatte han å holde rundt kongebrikken, hadde ikke hjerte til å slippe taket.

Noen store gutter nærmet seg, han håpet de ikke var slemme. Hva gjorde de ute på julaften? For sikkerhets skyld skrådde han over gaten og lot som om han var opptatt av noe i et butikkvindu. Det var ingen andre mennesker å se. Hvor var det blitt av dem alle? Hadde de gått hjem til stekte medisterpølser, surkål og juletre? Alle unntatt ham?

Hei, småen!» ropte en av guttene. «Leiter’u etter mora di?

Reidar holdt et enda fastere tak i kongen. Guttegjengen gikk over gaten og kom bort til ham.

«Hva har’u i lomma?» spurte han som hadde snakket til ham.

Reidar svarte ikke, han knep leppene hardt sammen og stirret ned i bakken.

«Få se!» fortsatte gutten. Dermed dro han hånden til Reidar opp av lommen og stakk sin egen hardt og brutalt ned og trakk opp den lille sjakkbrikken.

«En leike?» ropte gutten og skrattlo. «Han har en dokkefigur i lomma si som han kjæler med når’n går!»

Alle guttene brølte av latter. Han som hadde tatt kongen, slengte den bortover i snøslapset før han spyttet etter den og begynte å gå. Han ropte over skulderen idet gutteflokken forsvant rundt et hjørne: «Nå får’u leite, småen, men jeg tru’kke du finner’n.»

Reidar kjente gråten svi bak øyelokkene. Mens tårene begynte å renne, dro han av seg den ene votten og satte i gang med å lete der han mente brikken hadde falt, men den var søkk borte.

Kongen var forsvunnet, kongen som skulle ha hjulpet ham med å finne dronningen og gjøre sjakkspillet helt igjen. Det føltes som om hele verden raste sammen.

Han tok av seg den andre votten også, og med bare hender skjøv han snøen på fortauet til side og fortsatte å lete.

Han hadde vært kald fra før, men nå begynte han å fryse så han hakket tenner. Det sved i fingertuppene, men han aktet ikke å gi seg, ikke om han så skulle holde på til neste dag!

Plutselig lød en mannsstemme like ved siden av ham: «Hva er det du driver med, da, unge mann?»

Reidar så opp. Der sto det en eldgammel mann med stokk. Han hadde langt, hvitt skjegg, en grå, lang jakke og bulkete støvler på bena.

«Er du julenissen?» spurte Reidar forbauset og tørket seg under nesen med den iskalde hånden. Han trodde julenissen hadde rød lue og rød jakke, men det var kanskje bare når han banket på hos folk.

«Julenissen?» svarte den gamle mannen, som om han tenkte seg om. «Kanskje det, du.»

«Vet du ikke?» spurte Reidar enda mer forundret og reiste seg opp. «Har du glemt det?»

Han husket den gamle mannen i gården ved siden av dem, som glemte hvilket hus han bodde i og stadig prøvde å låse opp feil dør.

«Ja, jeg tror jeg må ha glemt det.» Den gamle mannen ristet forvirret på hodet før han ble opptatt av Reidar igjen. «Det ser ut som du leter etter noe. Har du mistet noe?»

«Ja,» svarte Reidar og kjente at det tyknet i halsen igjen. «Jeg har mistet kongen i sjakkspillet mitt, og nå får jeg aldri dronningen tilbake, for hun er borte, hun også.»

«Hm,» sa den gamle mannen og begynte å søke med stokken sin i snøslapset. «Er den sort eller hvit?»

«Den er brun.»

«Brun?»

«Ja. Bestefaren min har skåret den ut. Mor og jeg pleide å spille sjakk før hun døde. Når hun ikke hadde altfor mye vondt.»

Den gamle mannen nikket.

«Dronningen,» mumlet han.

«Nei, det er kongen jeg leter etter,» protesterte Reidar.

«Jeg vet det, gutten min. Nei, se der!» la han ivrig til. «Der tror jeg stokken min traff noe hardt.»

Reidar bøyde seg og følte seg frem, og rett foran stokken fant han kongebrikken.

Han jublet. «Vi fant den! Vi fant den!» Han reiste seg opp og holdt hånden frem for å vise den frem til den gamle mannen.

Den gamle tok forsiktig imot den og lot den ligge i den utstrakte hånden sin. «For et vakkert lite arbeid!» utbrøt han. «Bestefaren din må ha vært svært dyktig.»

Reidar nikket stolt.

«Ja, det var litt av en julepresang,» la den gamle mannen til. «Sikkert den største du kunne få. Nest etter dronningen.»

Reidar smilte. «Da finner jeg sikkert henne også. Kongen hjalp meg til å finne deg. Hadde jeg ikke lett etter den, hadde jeg ikke truffet deg, julenisse.»

Den gamle lo høyt. «Ja, det er sant. Jeg er jo julenissen. Men du skal vel ikke lete mer nå i kveld?»

Reidar tenkte seg om. «Nei, det er best jeg går hjem og får på meg noe tørt. Når man blir våt, blir man lettere forkjølet, pleide mor å si.»

«Faren din er vel hjemme?»

«Ja.» Reidar svelget tungt før han fortsatte: «Men han sover sikkert. Flaska var tom da jeg gikk ut.»

«Og dine søsken, hvor er de?»

«Jeg har ingen.»

«Slik å forstå.» Den gamle nikket. «Da var det nok meningen at du og jeg skulle finne hverandre. Jeg har ingen som venter på meg, jeg heller, forstår du. Liker du stekte medisterpølser med surkål?»

Reidar nikket ivrig. «Mmmm. Det er det beste jeg vet.» Han nølte litt, så la han til: «Bortsett fra surkålen.»

Han tok den gamle mannen i hånden, og sammen ruslet de bortover fortauet. Han visste at han ikke fikk lov til å bli med fremmede, men dette var tross alt julenissen.

Reidar fortalte om sjakkbrikkene sine. Han hadde egne navn på dem alle, til og med hver av bøndene. Navnene hadde moren lært ham, det var navn på store helter gjennom tidene, som Cæsar, Napoleon, keiser Augustus, Peter den store og Jeanne d’Arc.

Den gamle mannen nikket samtykkende.

«Kvinner også. Ikke dårlig.»

«Det er klart,» sa Reidar bestemt. «Moren min var jo kvinne, og det er dronningen også.»

«Så sant, så sant.» Den gamle nikket igjen.

«Men lar du bøndene også få keiserlige navn?» spurte han forundret.

«Så klart. En bonde arbeider like hardt som en konge. Keiser, det er bare en tittel. Hvis jeg var født av en dronning, kunne jeg blitt konge en gang, uten at jeg var flinkere på skolen enn alle andre.»

Den gamle mannen trakk et stort, hvitt lommetørkle opp av bukselommen. «Jeg tror du er født av en dronning, jeg, gutten min,» sa han og blåste vel og lenge.

«Er du forkjøla?»

«Nei da. Jeg får bare noen drypp under nesen når jeg er ute i kulden.»

«Jeg tørker bort drøppa med votten min, jeg. Faren min, han trøkker fingeren på den ene siden av nesa, og så blåser han ut i den andre.» Han lo.

Den gamle gløttet opp mot himmelen.

Se, der har vi Betlehemsstjernen! I år som i alle år, helt siden Jesusbarnet kom til verden.

Reidar nikket høytidelig. «Kan du skjønne åssen den klarer å lyse så lenge?»

«Nei, det er ikke til å begripe.»

«Hva skjer når den slukner, tror du?»

«Nei, det blir en sorgens dag for oss alle.»

Han stanset foran en bred og fin inngangsdør, mye finere enn skrangledøren de hadde hjemme, tenkte Reidar.

De fortsatte opp til annen etasje og kom inn i en varm gang.

«Fyrer du i gangen også?» spurte Reidar forbauset. «Det er jo varmt som om sommeren!»

Den gamle lo. «Du får gå inn i stuen og se på juletreet mitt mens jeg går på kjøkkenet og varmer opp julematen vår.»

Reidar tok av seg de fuktige støvlene og de klissvåte strømpene og gikk barbent inn i stuen. Da ble han stående og måpe.

Midt på gulvet sto det største og vakreste juletreet han noen gang hadde sett.

Det nådde nesten opp til taket og hadde tett av friske grønne grener. Han lukket øynene og trakk inn duften av skog og sommer.

Da han endelig kom seg av overraskelsen og beveget seg nærmere, oppdaget han at det satt en blank stjerne i toppen, og nedover grenene hang remser med glitter og norske flagg. Rundt omkring hang kurver av glanspapir fylt med sjokolade og annet godt, samt engler og mange andre slags figurer. Reidar hadde følelsen av at han befant seg i en drøm eller i en film han hadde sett sammen med moren sin på kino.

Den gamle mannen kom inn. Han så enda mer ut som julenissen nå, i strikkejakken, enn han hadde gjort i den grå vindjakken. Håret hans var like hvitt som skjegget, og øynene var lyseblå.

«Har du sett julekrybben min, da?» spurte han og subbet i tøflene sine bort til kaminhyllen. «Her ser du dem alle sammen. Hyrdene også,» la han stolt til.

Reidar gispet. «Kostet de ikke masse penger?»

«Ikke penger, men tid. Masse tid. Men så har de også gitt meg utallige timer med glede. Jeg har skåret ut hver figur med kjærlighet, tålmodighet og nøyaktighet. Når jeg holder en av dem ai hånden og holder den lenge, er det akkurat som om den blir levende.»

Reidar kunne ikke se seg mett på de fine figurene.

«Nå kan vi spise,» sa den gamle. «Vi tar det på kjøkkenet, så slipper jeg å bære maten så langt.»

Reidar prøvde å spise sakte, men hadde tømt tallerkenen sin på et blunk. Den gamle mannen lo og la på flere pølsebiter og poteter. «Jammen var du sulten, gutt! Når vi har spist, skal du få se på noe rart jeg har; noen tryllesaker jeg har gjemt på fra jeg var gutt. Mens du ser på dem, kan jeg sitte og pusle med treskjæringen min.»

Den gamle mannen, som kanskje ikke var julenissen likevel – Reidar hadde hatt den tanken – satte på radioen og serverte ordentlig pudding med rød saus i små glasskåler. Reidar hadde aldri smakt noe så godt. Og så lo de sammen når mannen fortalte fra da han var gutt.

«Se på denne esken her, du,» sa den gamle.

Reidar ble helt betatt av tryllesakene og kunne ikke forstå at kvelden var over da den gamle kom og sa at han måtte gå hjem.

«Jeg skal følge deg og spørre faren din om jeg kan få låne deg litt av og til. Kanskje du kan få bo her en stund, til og med?» la han smilende til. «Se her,» sa han og puttet noe i lommen hans. «Det er julepresang til deg fra julenissen. Den skal du legge under hodeputen din, og så skal du love meg at du ikke åpner den før i morgen tidlig.»

Da Reidar våknet neste morgen, slo han øynene forbauset opp. For en fin drøm han hadde hatt! Bare den kunne ha vart litt lenger … Gråten begynte å svi bak øyelokkene igjen. Da kjente han noe hardt under den ene fliken av puten og husket brått julegaven fra nissen. Det hadde ikke vært noen drøm! Det hadde vært virkelighet! Nå husket han at den gamle mannen hadde snakket med far da de kom hjem, og at de to var blitt gode venner.

Han stakk hånden under puten, dro frem den lille pakken og rev papiret av. Da sperret han øynene vantro opp og holdt pusten. Dronningen! Det var dronningen hans! Han var så forbauset at han ikke klarte å få frem et ord.

Da skjedde det noe underlig. Mens han holdt brikken godt inne i hånden, var det akkurat som om den ble varmere og varmere. Munnen åpnet seg, og dronningen snakket til ham. Hun hadde et lite, forsiktig smil om leppene, akkurat som mor.

«Slik er det, skjønner du, Reidar,» sa hun med mors lyse, gode stemme. «Det er mye vi ikke forstår, men jeg er her. Ikke slik du husker meg, og jeg vil kanskje ikke alltid være som dronningen i sjakkspillet ditt, men et eller annet sted er jeg og passer på deg. Bestandig.» Hun smilte igjen og så på ham slik mor pleide å se på ham.

Reidar smilte tilbake, så ble hun borte.

«Men hun kommer igjen,» tenkte han glad og reiste seg ivrig opp av sengen for å legge sjakkbrikken på plass på brettet.

Frids novelle er tidligere publisert i novellesamlingen Julestemning 2016.