Første kapittel i bok 2 av Livet på Solhaug – Torill Thorups nye storgårdsserie
Solhaug gård, 7. juli 1924
– Hva fanden er det du har tillatt deg? Mot min datter? Trygve steg ut av stallen. Han gikk helt bort til Johannes, som forsøkte å rygge bakover, men støtte inn i Frizzer, og prikket med pekefingeren gjentatte ganger mot brystet hans.
– Far, vær så snill … Sørine tagg faren om å beherske seg, men det var en bønn for døve ører.
– Jeg trodde godt om deg, Johannes! Jeg har til og med forsvart deg overfor folk som har vært skeptiske til om du er den rette for Sørine, og så viser det seg at du er en svikefull djevel! En mann som ikke vet å respektere kjæresten sin – som legger seg etter andre … Bare forsvinn, faren blåste sint ut av nesen, – hut deg av gårde!
Sørine måtte gripe inn. Hvis de ikke fikk snakket ut om denne hendelsen, ville det plage dem alle tre. Hun måtte forhindre at de skiltes som uvenner. Om de så gjorde, og folk fikk snusen i at noe hadde skjedd, ville ryktene spre seg fort. I en liten bygd som denne, der alle kjente alle, ville folk prate og stille hverandre spørsmål. – Far. Far! Det Johannes har gjort, er utilgivelig, men vær så snill – for min skyld, la ham forklare seg!
Faren pustet så tungt at hele brystkassen hevet og senket seg. – Ikke ville jeg ha lånt øre til en slik sviker, men det er du som bestemmer. Forklar deg, du, han sendte Johannes et fordømmende blikk, – men tro ikke et øyeblikk at du får stå her alene med Sørine. Kanskje biter hun på godordene og den falske smigeren din, men ikke innbill deg at jeg gjør det samme!
Sørine var forbauset over at faren reagerte med et slikt sinne. Hun kunne ikke huske å ha sett ham så amper før, men hun forsto hvorfor. Faren hadde aldri tålt svikefullhet, og i særdeleshet ikke overfor dem han hadde kjær. Han ble nok fullstendig overrumplet over at Johannes skulle være av verste sort. Faren hadde alltid trodd godt om Johannes, og det gjorde fallhøyden desto større. Selv svelget hun den vonde, smertefulle klumpen som lå i mellomgulvet. Hun var også sjokkert, men ikke like overrasket som det faren var blitt. Det føltes unaturlig at faren skulle stå som en kile mellom Johannes og henne, men hun visste det var nytteløst å be om å få snakke med Johannes alene. Det var forsmedelig at Johannes hadde sveket henne, men det ble enda mer skamfullt med faren som tilhører. – Johannes, jeg … Sørine hadde innbilt seg at hun skulle klare å fritte ham ut med iskald, nøktern stemme, men nå var det så vidt hun ikke brast i gråt. – Hva fikk deg til å gjøre det?
– Jeg vet ikke, jeg vet ikke, jamret Johannes. – Eller jo, jeg gjør vel det. Som sagt var jeg oppskaket over hendelsen med far, og det hjalp ikke at jeg ble svartsyk da jeg så deg sammen med Levion. Jeg var et lett offer da fristerinnen sto fremfor meg.
– Fristerinnen? Man må være to for å drive hor, vet du.
– Jeg vet det, svarte Johannes resignert. – Jeg skal ikke legge skylden på … Han tidde i siste sekund. – Jeg skal ikke legge skylden på henne. Jeg lot meg rive med, men det var akkurat som om … som om hun visste at jeg var svak. Hun visste at jeg trengte noen der og da.
Sørine følte det som en stikkende anklage. Iselin hadde trøstet ham. Det hadde ikke hun. – Jeg hadde støttet deg, jeg, Johannes, om du hadde latt meg få lov.
Johannes sukket og sendte faren et irritert øyekast. – Det er det som plager meg også, Sørine. Jeg mislikte at du danset med Levion, men jeg burde ha tatt det for det det var. En uskyldig dans. Jeg burde ha sagt at jeg ikke likte det, og skulle ikke ha løpt vekk i sinne. Da kunne vi hatt en hyggelig kveld, og jeg – jeg hadde ikke blitt fristet av en annen.
Spørsmålene brant i Sørine, men alt ble så unaturlig nå som faren sto der. Hun måtte holde følelsene tilbake, selv om hun hadde mest lyst til å skrike og hamre knyttnevene i brystet til Johannes, ja, aller helst ville hun gjemme ansiktet i hendene og gråte. Han hadde fortjent å se tårene hennes, den stuten, og hun ville ikke ha plagdes om hun ga ham enda dårligere samvittighet. – Så dere kysset og mer til …?
Johannes ristet på hodet.
Sørine forsto ikke om han ristet på hodet av sin egen umoralske oppførsel eller om det var et svar på spørsmålet hennes. Hun håpet på det siste. – Hvorfor innrømmer du dette om du ikke har mer å si? Spørsmålet kom som en desperat bønn i håp om at han ville reagere.
Blikket hans var fuktig av tårer da han så på henne igjen. – Jeg skulle ved Gud ønske det ugjort, men … Du skal vite, Sørine … Vi flirte og flørtet, kysset og utforsket hverandre, men jeg sverger: Jeg var ikke mellom beina hennes!
Sørine var ikke alene om å rykke til av den vulgære uttalelsen. Faren så på ham med hevede øyenbryn, og muskelspillet i kjevene viste at han hadde lyst til å si noe, men hun kom ham i forkjøpet: – Jeg vet ikke hva jeg skal si, Johannes, og … Mismodig trakk hun på skuldrene. Skulle hun våge å tro på at de ikke hadde delt leie? Var Johannes ærlig eller dulgte han bare sannheten av redsel for å miste henne?
– Du kan kjefte. Skrike. Forbanne den usle handlingen min. Jeg fortjener ikke annet enn at du er sint på meg. Jeg vil bare at du skal vite at jeg angrer. Jeg begriper virkelig ikke at jeg kunne gi etter så lett.
– Så lett, gjentok Sørine. – Hvordan kan jeg stole på at du ikke gjør dette mot meg igjen?
– Det er ikke verdt det, buste Johannes ut. – Det er ikke verdt å la seg bli revet med i en besnærende lek. Jeg har skuffet meg selv. Og deg. Jeg har ligget våken dag og natt, vridd meg i sengen og ikke kunnet begripe at jeg var slik en tulling … Jeg har jo deg, Sørine, og det burde vært nok. Mer enn nok.
– Min datter er mer enn nok for deg, ja, brøt faren sarkastisk inn. – Og om hun ikke skulle være det, burde vel Solhaug være å trakte etter. Kanskje du er en gårdsjeger likevel?
Johannes så spørrende på Sørine, men hun unnlot å fortelle at det var et uttrykk Iselin hadde brukt om ham. – Jeg har aldri vært ute etter gården. Det vet du, Trygve. Johannes ble alltid ergerlig når han følte seg presset, og det hjalp ikke at han visste at kritikken var berettiget. – Jeg har kjent Sørine fra vi var små. Hun er ikke bare kjæresten min, men også min beste venn.
Faren himlet med øynene.
– Hvordan skal jeg motbevise det du tror, Trygve? Er det ikke nok at jeg uoppfordret har reist hit, fortalt alt og ber om unnskyldning? Johannes så ikke lenger underdanig og respektfullt på mannen som var eldre enn ham. Blikket lyste av opprørskhet. – Jeg kunne ha valgt å tie, jeg kunne ha båret hendelsen som en hemmelighet i all tid. Dere hadde ikke behøvd å få vite noe! Det siste ropte han ut. Frizzer knegget skremt, men roet seg da Johannes klappet ham på manken.
Faren ble svar skyldig.
– Betyr ikke ærlighet noe?
– Ikke i forhold til å bedra kjæresten sin, repliserte faren fort.
Johannes stønnet.
Sørine så at håpet i øynene hans var i ferd med å slukne. Farens tilstedeværelse kompliserte alt, men hun visste ikke hva hun ville ha sagt til Johannes hvis de hadde vært alene. Det var vondt å tenke på at han hadde glemt henne til fordel for en annen kvinne. Hun grøsset ved vissheten om at han hadde hatt lyst på Iselin – av alle var det stemoren han hadde kurtisert. Hadde de tilfeldigvis støtt på hverandre der inne i skogen, eller hadde Iselin fulgt med på opptrinnet mellom dem? Var kjerringa så utspekulert at hun hadde skjønt at de kranglet og ble uvenner, hadde hun bokstavelig talt utnyttet Johannes da han var sårbar? Sørine ville ikke bli overrasket hvis det var tilfellet. Stemoren var så beregnende at noe slikt kunne hun gladelig ha pønsket ut.
Hva om … Sørine ristet umerkelig på hodet. Nå måtte hun ikke la fantasien løpe fritt, men hun kunne ikke fri seg fra mistanken om at hvis Iselin la slike planer, var det kanskje heller ingen tilfeldighet at Levion hadde vært så pågående overfor henne. Hadde han fått beskjed av moren om å be henne opp til dans? Ønsket stemoren at Johannes skulle se dem sammen? Sørine rynket øyenbrynene og funderte. Johannes hadde vært bister og sjalu i bryllupet også. Hadde Iselin lagt merke til det? Hadde hun vært forutseende nok til å forstå at han ville reagere på nøyaktig samme måte hvis han så Levion og henne danse sammen?
Sørine fikk en ekkel forutanelse. Kanskje Levion ikke var så interessert i henne som han antydet? Kanskje han bare var høflig og småpratet med henne etter ordre fra moren? Iselin hadde vært imot Johannes fra første dag. Hadde hun kun flørtet med ham for å ødelegge for dem? Ne-ei, Sørine fikk det ikke helt til å stemme. Da hadde vel stemoren ønsket at hun skulle få vite om det. Iselin kunne ikke vite at de var blitt avslørt i skogen ved Gilhusodden, og hun ante ikke at Johannes var her nå og lettet samvittigheten. I så fall spilte hun et skjebnesvangert spill. Hvis faren fikk vite hvem fristerinnen var, ville ekteskapet hennes være over. Sørine trodde ikke at faren ville kreve skilsmisse, han var ikke slik, men det ville bli uutholdelige dager på gården for dem alle, også for Iselin.
– Du bedyrer at det ikke vil skje igjen, sa faren og skar inn i tankene hennes, – men for å forhindre at dere søker hverandres, tja, hva skal jeg kalle det? … selskap, må jeg ganske enkelt få vite: Hvem er hun?
Johannes reagerte som om han skulle ha blitt skutt. Han rykket til og la en hånd over brystet. – Det … det trenger dere ikke å vite.
– Jo, svarte Trygve steilt. – Selvsagt vedkommer det oss!
– Nei.
– Jo!
– Mangt kan jeg være ærlig om, svarte Johannes, – men navnet hennes får dere ikke!
– Det kan det kun være én grunn til, hevdet faren. – Det er fordi vi vet hvem hun er!
Johannes bøyde nakken og unnlot å møte blikket hans.
– Er det Ranveig?
– Nei! Det er ikke Ranveig.
– Er det Ingrid på Skofterud?
– Bevares, du vet vel at jeg aldri har kikket to ganger på henne.
– Da må det være …
Sørine la hånden på skulderen til faren. Det kjentes som hun skulle besvime. Hun måtte for alt i verden hindre at han fikk vite hvem fristerinnen var. Hun kunne forstå at han var nysgjerrig, men han skulle bare visst hvor forferdelig det ville bli om sannheten kom for en dag.
– Det er ikke nødvendig å gjette, advarte Johannes steilt. – Dere får ikke vite navnet hennes! Hva skulle i så fall det tjene til?
Sørine var enig med ham, men han hadde godt av å bade i sin egen svette. Han hadde bedratt henne, og han burde skjelve nå. Hun forsto at han var skremt ved tanken på at faren skulle gjette riktig navn. Om faren ut av det blå skulle navngi alle kvinnene de hadde møtt samtidig, deriblant Iselin, ville Johannes antagelig benekte enda kraftigere at det var henne. Herregud, hvilket nett av løgner var det han hadde spunnet seg inn i? Han hadde kysset og smakt på sin tilkommende svigermor. Hustruen til sin egen svigerfar! Sørine følte for å bryte inn: – Far … Det er det samme for meg hvem Johannes svek meg med. Vær storsinnet nok til å la det være slik for deg også.
Faren så misfornøyd ut. – Ingen ungjente skal ustraffet legge seg etter mannen som var ment for min datter. Alle har visst at det var ment å bli dere to. Den som frister en bortlovet mann, Sørine, vil ikke ha betenkeligheter med å gjøre det igjen. Så si meg, Johannes, hvem var det du møtte på sankthansaften?
Sørine innså at hun ikke hadde noe å stille opp med mot farens standhaftighet. Hun kunne bare be ham om å slå seg til ro med uvissheten. Hun holdt pusten da Johannes plutselig ble taus. Det svimlet for henne da hun gjennom slørete øyne skimtet at han så tvilrådig fra faren til henne.
Har du ennå ikke lest første bok i serien? Du får den helt gratis på norskeserier.no!
Vil du abonnere på Livet på Solhaug? Første bok i abonnementet spanderer vi!