Vinnerkapitlene

Kapittel 1


Januar 1913

Huset sov i januarnatten. Eva Abelsen var våken. Kammerset hennes lå vegg i vegg med det store kjøkkenet, selve hjertet på gården Aspevik. Nå satt hun alene ved det store kjøkkenbordet i det nattstille, mørklagte huset. Skikkelsen hennes var liten og vever. Hvis man så henne på avstand, kunne man komme til å tro at hun var en liten pike. Men Eva var 19 år, og hadde vært innepike hos Aspevik sine siden hun var femten. Den lange, mørke fletten rakk henne til midt på ryggen. Huden var ren og hvit. Øynene hennes var blå med noe grått i seg. De minnet om storhavet utenfor fjorden. Det ble sagt at hun var pen.

Ute på tunet travet en rødrev forbi. Den stanset og stakk snuten nedi snøen, snuste og gravde prøvende med den ene forlabben. Kikket seg nervøst rundt mens den beveget ørene fram og tilbake. Det var som om den kjente blikket hennes på seg og fant det best å flykte. Den luntet videre i vinternatten, i retning skogkanten.

Eva var oppvokst på en husmannsplass på en av øyene i fjorden. Faren hennes rodde fiske og holdt et par sauer. Eva var én av to døtre. Moren deres døde i barselseng da søsteren Dagny ble født. Da var Eva fire år. Hun husket moren vagt. Minnene var flyktige; varme, gode hender og et trygt fang. Dagny bodde fortsatt hjemme og stelte for faren. De hadde måttet lære seg det, Abelsen-jentene, å stelle hus og fjøs. Faren deres giftet seg aldri på nytt, derfor var Eva dyktig i tjenesten. Arbeidsdagen begynte grytidlig om morgenen, og oftest var Eva blant de siste til å gå til ro om kvelden. Det var mye som skulle gjøres på en storgård som Aspevik.

Gården lå innerst i Grønnfjorden, en liten og smal fjordarm i Nordland amt. Ni mennesker levde og virket her. På hovedsoverommene i annen etasje, med en dør mellom de to værelsene, sov fru Aspevik og han sjøl, Arent Aspevik. Fru Aspevik het opprinnelig Margoth Lovise Mortensdatter, men det var ingen av beboerne på gården som kunne drømme om å kalle henne noe annet enn nettopp fru Aspevik, kanskje med unntak av hennes mann. De to barnerommene over gangen sto tomme. De hadde nydelige tapeter og gardiner, alt i delikate gultoner, kjærlig plukket ut av fruen selv. Dessverre var det heller få som hadde fått ta rommene i øyesyn. Dørene holdtes alltid låste, og fruen tillot ingen å gå inn dit.

Det var fru Aspeviks store sorg at ekteskapet hennes far nærmest hadde presset henne inn i, bare 18 år gammel, ikke hadde båret frukter. Nå var hun 40 år,

og han sjøl nærmet seg 60. Med tiden hadde fru Aspevik kommet til å holde av sin mann. Fortsatt eide hun et håp om at samlivet deres skulle gjøre henne fruktsommelig. Som husfrue var hun mild og vennlig, selv om hun stilte høye krav til jentene. De var heldige, de som var i tjeneste hos Aspevik sine.

I samme etasje var kammerset til husholdersken, Nanna Andersen. Nanna var enke. Mannen hennes hadde fått et tre over seg mens han arbeidet i skogen bare et halvt år etter at de hadde blitt gift. Hun snakket ofte om det, fru Nanna, at de aldri rakk å få barn sammen. Men når en dør lukker seg, åpner det seg alltid et vindu. Nannas vindu ble Aspevik. Hun hadde vært husholderske her de siste nitten årene, nesten like lenge som sjølfolket hadde husert under samme tak, og var like selvfølgelig som selve veggene i huset.

Kirstine, fjøsjenta, hadde også et ørlite kammers i andre etasje. I første etasje, vegg i vegg med kjøkkenet, sov altså Eva. Det vesle kammerset delte hun med Undine, den andre innepiken på Aspevik. Nå sov Undine tungt med åpen munn og kraftige snorkelyder.

Ute på tunet kunne hun se bygningene i en klynge. Vedskjulet, løa, fjøs og låve. Lenger unna lå smia og badstua. Dem skimtet hun bare så vidt gjennom natten. Stabburet og eldhuset sto midt på tunet som et rødmalt tvillingpar, med snøen tung på taket. Drengestua med Laurits, Edvin og Sigvart. Alle jentene sov inne i huset. Fru Aspevik syntes ikke at det passet seg å ha jentene og drengene sovende under samme tak, selv om drengestua strengt tatt hadde to adskilte deler.

Også i drengestua var det mørkt og stille. I morgen var det trettende dag jul, og da skulle Laurits og Edvin av gårde på lofotfiske sammen med han sjøl. Mannskapet besto dessuten av et par mannfolk fra bygda som var hyret inn. Alle her var sjøvante. Fjorden hadde berget mang en strandsitterfamilie fra å gå sultne til sengs. Skøyta het Margoth Lovise. Sigvart dreng skulle bli igjen på gården, for de kunne ikke være helt uten mannfolkhjelp.

Viserne på klokka som hang over langbordet på kjøkkenet beveget seg ulidelig sakte framover. Eva satt musestille og ventet. Kroppen var i helspenn, og pulsen slo fort. Hun burde ikke, hun burde virkelig ikke …

Døra til drengestua åpnet seg. Den lange, senete kroppen til Laurits steg ut. Hun så at han lukket døra forsiktig, ettertrykkelig. Han kastet et blikk mot

kjøkkenvinduet, men hun visste at han ikke kunne se henne. Det var for mørkt. Likevel visste han vel at hun satt og ventet. Det hadde skjedd før.

Hun trakk det grå sjalet tett omkring seg og lyttet en siste gang. Ingenting. Bare Undines sovepust og snorking inne fra kammerset.

Eva visste godt hvilke golvplanker som knirket og hvilke som ikke gjorde det. I dagslys visste hun det. Men det var ingen gammel vane å snike seg ut ved nattetid. Vel nok hadde hun kastet et par ekstra blikk etter en mann hvis øyet likte hva det så, men lenger enn det hadde det aldri gått. Ikke før i det siste. Ikke før Laurits … Hun holdt pusten og klarte å komme seg velberget ut av huset. Raskt over tunet, inn i låven, der hun visste han var. Himmelen var stjerneklar og lufta bitende kald. Godt, så kom det ingen snø i natt. Det ville vært vanskelig å unngå å sette spor i nysnøen.

Han ventet på henne like innenfor døra. – Sover de? spurte han, nokså unødvendig. Eva nikket stumt. De ble stående

og se på hverandre uten å si noe, før han tok et skritt mot henne og trakk henne inntil seg. Han holdt henne hardt. Leppene deres møttes i et etterlengtet kyss. Det var vanskelig å se hverandre hver dag, ved måltidene, på tunet, uten å kunne røre ved hverandre. Snakke fortrolig. Han smakte salt og luktet svakt av tobakk. Karva blad.

– Det er godt å se deg, sa han da leppene deres gled fra hverandre. Eva smilte. Hjertet dunket og dunket i brystet hennes. Kinnene var røde, og munnen liksom bare måtte smile. Laurits. Den blonde luggen hans som stadig sto rett til værs, de brune øynene. Den lange og senete kroppen hans. De kraftige overarmene. Han var sterk, Laurits. Man ble det av kroppsarbeid. Nevene var store og en anelse ru. Nå lot han dem gli nedover ryggen hennes og nesten tilfeldig over enden hennes. Hun sto stille og nøt berøringen hans. Enda var det nytt, dette som hendte mellom dem. To ganger før hadde det skjedd. Den første gangen var det sjokkerende og vondt. Hun hadde grått. Laurits hadde kysset de tårevåte kinnene hennes og vært fortvilet.

– Har jeg gjort deg så vondt? undret han, og lovet å være mer forsiktig neste gang. Han løy ikke. Det hadde ikke gjort vondt, men det hadde vært over så fort. Likevel var det fint. Det fikk Eva til å føle at de hadde noe sammen, noe som var bare deres. De tilhørte hverandre. Skulle ha hverandre. Det var bare de som visste det. Enda.

Blikket hans søkte hennes. – Vi burde ikke, mumlet han. Hun stirret fast tilbake på ham. – Jeg vil, sa hun klart.

Han la henne varsomt ned i høyet, og fulgte etter selv. Lot den ene neven gli innunder skjørtet hennes, forbi det unevnelige. Hun gispet idet hånden hans streifet kjønnet hennes. Beveget den sakte, forsiktig, dvelende. Eva lukket øynene. Det var som om hun glødet der nede. Laurits’ fingre kjælte det hemmelige stedet hennes forsiktig, gjorde henne kortpustet. Han løsnet selv på buksene sine og trengte inn i den fuktige grotten hennes. Hun tok ham imot, nøt alle bevegelsene hans med øynene hardt lukket. Kjente at vellysten strømmet. Det toppet seg og bølget over henne som båter i fjæra. Like etter strømmet bølgene over Laurits også.

Etterpå holdt de rolig om hverandre. Det begynte å bli kaldt. De var snart nødt til å gå hver til sitt igjen. Tenk om Undine våknet! I så fall sier jeg bare at jeg har vært på lillehuset, tenkte Eva. Hun lurte på om Undine ville tro henne. Hun var merkelig, Undine. Sa ikke så mye. Ofte sto hun med den store munnen åpen og bare stirret. Hun lagret på alt hun så og hørte, og tok det fram senere. Hun så sammenhenger. Ja, det var ikke godt å vite hva Undine visste og ikke visste. De var ikke riktige venninner, ikke fortrolige. Til det var de for ulike. Eva var lett til beins og sinns, mens Undine var tregere, saktere, stillere. Til dels makelig. Visstnok var hun i perifer slekt med Arent Aspevik, og det var slik hun hadde kommet til Grønnfjorden og Aspevik.

– Dere blir lenge borte. Jeg kommer til å savne deg, sa Eva, og lot pekefingeren følge linjene i Laurits’ ansikt. Risset det liksom opp, så hun skulle huske ham, hver detalj. Pannen, skjeggveksten, brystkassen. Hun ville samle så mye som mulig i fingertuppene sine.

– Jeg skal prate med far din etter lofotfisket, forsikret han. – Jeg skal ordne med lysning for oss. Jeg skal kjøpe ring til deg i Lofoten! Det er nå ikke så vanlig blant folk som oss, men ring skal du ha.

– Pfff, blåste hun, men kjente seg glad. – Pappa har vel ikke så mye han skulle ha sagt! Forresten tror jeg ikke han vil ha noe imot det, la hun til. – Du seiler som styrmann i år!

– Jeg vil nå prate med ham allikevel, lovet han.

April 1913

På Aspevik gikk livet sin vante gang. Selv om det alltid var nok å gjøre, var det mindre travelt nå når tre av mannfolkene var borte, bortsett fra for Sigvart. Det ble blant annet mindre matstell. Fru Aspevik inviterte stadig fru Nanna inn i dagligstuen, og så satt de to damene der med hvert sitt håndarbeid. Fru Aspevik broderte. Hun var netthendt og flink, og duken hennes var et nydelig håndverk. Fru Nanna stoppet strømper og bøtte på lintøyet, en oppgave hun strengt tatt kunne ha overlatt til Undine eller Eva, men hun foretrakk å gjøre det selv.

– Jeg slapper så godt av med en nål i hånden, betrodde hun fru Aspevik. De to var nærmest fortrolige venninner og hadde stor glede av hverandres selskap. Særlig nå i lofotsesongen, når hun ikke hadde han sjøl å henvende seg til, syntes fru Aspevik det var godt å ha fru Nanna i huset.

Mannfolkene var ventet hjem hvilken dag som helst.

Eva så fram til det. Hun gledet seg til å se Margoth Lovise komme inn fjorden og vite at Laurits var om bord. Fra kjøkkenvinduet på Aspevik kunne de skimte fjorden. En blå bakgrunn til de hvite bjørkestammene. Om sommeren, når bjørkene var dekket av løv, så de ingenting. Det ble et tykt og ugjennomtrengelig teppe av grønt.

Eva sto og vasket opp. Det var ellers stille på kjøkkenet i dag. I eldhuset var fru Nanna og Undine i full gang med å bake flatbrød. De fikk også en hjelpende hånd fra Kirstine, som var bakstekjerring god som noen. Fru Aspevik satt inne i stuen og leste en bok. Det var godt å ha tid alene, syntes Eva. Hendene hennes gjorde det vante arbeidet nesten automatisk.

Tankene var et helt annet sted. Snart kom han. Hun hadde visst det i flere uker. Klærne begynte å stramme også. Brystene

var blitt frodigere, mørkere, tyngre. Magen en anelse rundere. Hun lurte på om Undine hadde sett det. I går hadde hun kjent det første sikre tegnet. En liten bevegelse der inne. Nesten som en sommerfuglvinge mot innsiden. Det månedlige hadde stoppet opp. Om det hadde vært en anelse av tvil i henne, ble den borte i går kveld. Hun hadde lagt begge hendene sine beskyttende over magen og kjent seg ør og lykkelig.

I begynnelsen var hun redd og følte seg kvalm og svimmel, men det hadde bedret seg de siste ukene. Det hadde skjedd, det som ikke måtte skje. Hun var med

barn. Ugift. Men det kom til å ordne seg. En av dagene ville Margoth Lovise komme sigende inn fjorden, med Laurits i styrhuset. Med penger fra lofotfisket i jakkelomma, ubarbert og med det store smilet hun kjente så godt. De måtte få lyst for seg ganske fort. Innen vielsen kom hun til å ha en godt synlig kul på magen. Men det gjorde ingenting. Hun ville ikke være den første, og ikke den siste. Laurits kunne forsørge henne og barnet. De ville ha råd til noe eget. De kom ikke til å leve i overflod, for ingen av dem kom fra storkårsfolk. Hovedsaken var at de hadde hverandre, tenkte Eva. Framtiden så stort sett lys ut. Hun håpet at han ville bli like glad for barnet som hun var.

For det var så rart med det; idet hun kjente det vesle sparket, det umiskjennelige tegnet på at kjærligheten deres hadde skapt liv, fra det øyeblikket var hun mor. Kom det til å bli en liten pike, med farens brune øyne? Eller en lyslugget guttunge med hennes blå? Hun var nesten ferdig med oppvasken da Undine kom inn på kjøkkenet, uvanlig kvikt til henne å være.

– Nå kommer de! kauket hun. – Han Sigvart så Margoth Lovise på vei inn fjorden.

– Vi må si ifra til fruen.

Fru Aspevik la fra seg sin dameroman og løftet brillene av nesen. Jentene fikk beskjed om å fyre opp og bære vann til badstua. Mannfolkene ville sikkert trenge å vaske seg etter den strabasiøse turen. Siden skulle de hjelpe til med matstellet. Fru Nanna satte i gang med å dekke bordet og finne fram godsaker. Til alt hell hadde de nybakt flatbrød. Det skulle ikke spares på noe når han sjøl og resten av mannskapet kom tilbake etter tre måneder i Lofoten. Forventningene var store. Det hadde allerede ryktes at årets lofotsesong hadde vært tålelig bra.

Så var de der, på kjøkkenet. Svette og skitne og skjeggete. Han sjøl var ikke likere enn de andre. Fru Aspevik hilste sin mann ved å trykke hånden hans.

– Velkommen hjem!

Men hvor var Laurits? De sto der på kjøkkengolvet; Aspevik, Edvin dreng og et par karer fra bygda. De skulle vel trakteres på Aspevik før de fikk lønningen med seg hjem til kone og barn.

Hun fikk seg ikke til å spørre. Kanskje hadde han gått direkte for å vaske seg og bytte klær.

Det ble fru Aspevik som spurte: – Og hvor er Laurits?

Karene vekslet blikk og humret. Han sjøl klødde seg i skjegget og dro på smilebåndet.

– Tror du ikke at vi har mistet han Laurits som dreng!

– Har vi mistet Laurits? sa fruen med bekymret stemme. – Hva er det som har hendt med ham?

Mennene lo fortsatt. Det var tydelig at de syntes dette var artig.

– Ja, det skal jeg si deg! Laurits var uheldig og skadet beinet om bord. Det var en kasse som falt ned på ham. Vi måtte få ham til doktor. Ja, han ble sågar lagt inn på sykestuen, til observasjon, som doktoren sa.

– Var det alvorlig? Fru Aspevik så urolig ut.

– Alvorlig og alvorlig, flirte han sjøl. – Han var nå på beina igjen ganske snart. Såpass på beina at han ble observert spaserende sammen med doktorens datter ved nattetid. Ganske upassende for ei ung jente. Ja, hun hadde visst truffet ham da hun skulle se til sin far på sykestuen. Og siden kom hun stadig oftere på besøk. Og da doktor Bugge fikk høre at seksten år gamle Anne Sophie hadde svermet sammen med denne pasienten i et par uker, ble han vel ikke riktig blid. Men han Laurits er pokkers sjarmerende, som vi alle vet. Tror du ikke at han snurret både far og datter rundt lillefingeren? Laurits ble igjen i Svolvær, han er forlovet og skal giftes med den lille damen. Det blir ikke mer fiskeri og kroppsarbeid på ham.

– Ja, det er vel likt Laurits! kom det beundrende fra Sigvart dreng. Karenes latter runget, og det falt et par gloser om at Laurits Larsen var en allerhelvetes kar, men fru Aspevik rynket misbilligende på nesen og så strengt på hver og én av dem. Slikt snakk ville hun ikke tåle i sitt hus, ikke engang i kjøkkenet.

Eva hadde holdt pusten. Nå slapp hun den skjelvende. Hun hadde vært i ferd med å sette flatbrødet på bordet. Hendene hennes skalv. – Herregud, hva gjør jeg nå? for det gjennom henne.

Tårene presset på. Hun måtte ta seg sammen, kunne ikke begynne å gråte rett her på kjøkkenet, foran husbondsfolket og alle de andre. Hun var så varm. Svimmel. Rommet begynte å snurre rundt henne. Alt ble borte i en dis. Bare den grove latteren deres lød i hodet hennes. Høyere og høyere. Hun hørte flatbrødene gå i golvet. Så falt hun visst.

Kapittel 2

April 1913:

Hun hørte stemmer i det fjerne. Tok seg ubevisst på magen. Gløttet på øynene, og så bekymrede ansikter kikke ned på henne. Noen hadde båret henne inn på kammerset hennes, hun lå i benken. Fru Aspevik var den første til å si noe: – Hva er galt med deg, jente? I mangel på et godt svar mumlet hun noe om at hun hadde spist for lite i dag. Sigvart sto i døråpningen, det var nok han som hadde båret henne inn hit. Han så bekymret på henne.

Fru Aspevik så heller ikke overbevist ut, men beordret Undine til å komme med noe å drikke og noe å tygge på før hun selv forsvant ut av rommet. Den første tanken som slo hardt ned i henne, var nok til å få henne til nesten å besvime på nytt. Laurits hadde sviktet henne grovt, han hadde valgt en annen jente, en finere jente, og kom aldri tilbake. Han hadde forlatt henne her på dette stedet, og nå ventet hun hans barn. Hun kjente på mange følelser samtidig – sinne, frustrasjon, sjalusi og redsel. Hvordan skulle hun klare seg? Livet med Laurits, som hun selv hadde sett for seg i denne ventetiden, var bare en illusjon, og den harde virkeligheten gjensto.

Den dystre tankerekken ble avbrutt av at Undine forsiktig gikk inn i rommet og satte fra seg litt brød. Eva kjente hun ble irritert av det nysgjerrige blikket til den andre innejenta og ba henne gå ut. Hun kunne ønske hun kunne skru tiden tilbake og bare være ung, bekymringsfri og ha hele livet foran seg. En varm tåre presset seg fram i øyekroken og rant ned på puta, og et hulk unnslapp henne.

Hun hørte mennene ute på kjøkkenet. De lo høyt og pratet sikkert om Laurits og hans nye framtid. Om hvor bra han skulle få det med datteren til doktoren, ikke mer hardt strev fra morgen til kveld.

Plutselig slo overlevelsesinstinktet inn, så overraskende at hun måtte reise seg opp. Tanker om en ny framtid. Barnet. Hun kjente på magen igjen og synes det rørte seg der inne. Hvorfor skulle livet hennes og dette uskyldige livet inni henne bli ødelagt av et svik? Hun blunket vekk tårene og så ut av det lille vinduet ut mot tunet. Livet gikk sin gang på gården, selv om hun hadde fått sitt livs verste nyhet.

Hun kom seg opp av benken og vasket seg i ansiktet. Det kalde vannet klarnet tankene. Hun skulle klare dette, på en eller annen måte. Hun var sterk, det hadde hun alltid vært. Hun mønstret kroppen sin. Syntes det? Nei, hun trodde ikke det. Ikke enda. Men snart ville hun være nødt til å forklare hvorfor hun ble stadig større rundt magen og ikke kunne gjøre det samme harde arbeidet som før. Hun var sikker på at Nanna kom til å gjennomskue henne ganske snart. Og hun var ikke sikker på om hun ville komme til å holde på denne hemmeligheten for fru Aspevik. De var nærmest venninner.

Hun kom seg ut på kjøkkenet og håpet hun så normal ut, at ansiktet ikke var grimet av gråt og at sorgen ikke sto å lese. Sigvart så vurderende på henne, men karene fra fisket hadde fått mat, og det skulle mye til å få oppmerksomheten deres nå. Det passet henne fint. Hun snek seg ut før noen fikk snakket med henne.

Den friske lufta gjorde godt. Hun søkte automatisk til stallen, som lå i tilknytning til fjøset. Den gode, trygge lukta av hest slo imot henne idet hun kom inn i stallen. Hun søkte seg til den største gampen gården hadde, gravde hodet inn i den lange manen og la armene rundt den sterke halsen. Det var som om hesten skjønte at noe var galt, for den rørte ikke seg, men lot henne stå der med tankene sine.

Etter noe som må ha vært en evighet, fikk hun løsrevet seg og kommet seg tilbake til kjøkkenet. Det var ikke akseptabelt at en innejente fløy i stallen istedenfor å tjenestegjøre i huset. Hun håpet at hun allikevel ikke ville få kjeft da hun tross alt hadde besvimt tidligere denne dagen. Nanna så strengt på henne da hun kom inn på kjøkkenet, men sa ingenting. Hun kastet seg inn i oppgavene og jobbet så svettet silte. Arbeidet fikk henne til å tenke på noe annet.

Da kveldinga kom, var ryggen helt kjørt. Hun hadde båret flere tunge bøtter med vann, en oppgave som begynte å bli en påkjenning for kroppen. Bæretreet hadde vært vanskelig å balansere, og flere ganger hadde hun måttet sette det fra seg. Nanna hadde ikke sagt noe, men Eva kunne se at hun måtte ha tenkt sitt om at det tok lenger tid enn vanlig. Hun søkte tilflukt på kammerset, men der var allerede Undine, og hun hadde ikke blitt kvitt det spørrende uttrykket i ansiktet. Undine var ikke dum. Eva trakk av seg arbeidsserken og snudde ryggen til Undine mens hun tok en rask kattevask, løsnet det lange håret fra fletta og trakk på seg en tynn linserk.

– Hva er galt med deg? spørsmålet fikk Eva til å stivne. Hun visste ikke hva hun skulle svare. Før hun fikk åpnet munnen, hvisket Undine: – Har det noe med Laurits å gjøre? Eva snudde seg raskt mot Undine, som så alvorlig på henne. Så hadde de ikke vært så diskré som hun hadde trodd. De raske blikkene, smilene, de nattlige ufluktene … det hadde ikke unnsluppet Undine. Eva kjente at hun trengte noen å snakke med. Kunne hun snakke med Undine? Hun hadde ikke sett på Undine som en fortrolig tidligere, til det var de for forskjellige. Eva var lys til sinns, latteren var aldri langt unna. Undine, derimot, smilte sjelden, og Eva kunne ikke huske at hun hadde hørt henne le. Undine hadde heller ikke fortalt mye om seg selv, så Eva var i tvil. Hun bestemte seg allikevel for å ta sjansen og bekjenne alt.

Undine gjorde store øyne da Eva fortalte at hun ventet Laurits barn. Det var tydelig at hun tenkte det samme som Eva hadde gjort tidligere – hvordan skal dette gå? En ugift, gravid

innejente. Det var ikke første gang det hadde skjedd på gården. Skjebnen de andre jentene hadde møtt, var uviss; de fikk lov til å føde på gården, men måtte dra da barnet var kommet. Fru Aspevik var stort sett alltid mild i den daglige driften, men så ikke nytten i en innejente med barn. Det var en munn ekstra å fø på, og det var aldri mangel på andre unge jenter fra bygda som ville tjenestegjøre på den store gården. Det hjalp heller ikke da en av jentene gråtende beskyldte selveste Arent Aspevik for å være barnets far foran fru Aspevik. Hun hadde blitt grå i ansiktet av raseri og sendt ungjenta på dør. Hun hadde låst seg inn på soverommet sitt, og det hadde gått flere dager før hun var seg selv igjen. Ryktene forsvant ikke, de svirret i bygda i lang tid. Onde tunger ville ha det til at det ikke var rart Arent oppsøkte ungjentene når ekteparet ikke engang sov i samme rom. Han sjøl hadde aldri gjort et direkte framstøt mot Eva, men det hadde vært tilfeller der hun hadde tatt ham i regelrett å glane på henne, og det hendte han strøk forbi henne på kjøkkenet slik at han tilfeldigvis kom veldig nær henne. Hun hadde kjent pusten hans og grøsset.

Undine brøt tankerekken ved å stryke henne trøstende på ryggen. – Du vil klare å skjule det i noen uker til, sa hun lavt. Jeg kan ta meg av vannbæringen, så kan du holde deg mest på kjøkkenet. Eva nikket og smilte takknemlig. Det var godt å ha en å snakke med. Det var betryggende at Undine viste seg å være en hun kunne være fortrolig med.

Juni 1913: Eva våknet tidligere enn vanlig en morgen, hun badet i svette og kjente seg kvalm. Det var ingen lyder på kjøkkenet. Hun reiste seg forsiktig opp og listet seg ut av kammerset. Gården sov. Det var deilig å ha en stund for seg selv, det tilhørte sjeldenhetene. De siste ukene hadde gått i ett, noe som hadde gjort at hun ikke hadde hatt mye tid til å tenke på Laurits. Hun gikk ut på tunet og så mot Grønnfjorden som lå og blinket i morgensolen. Det var allerede varmt, og hun kjente at det fristet med en dukkert. Kanskje i kveld når gården hadde gått til ro igjen. Hun så mot drengestua. Der hadde Laurits bodd for bare noen måneder siden. Nå lå han kanskje i seng med en annen kvinne og hadde glemt henne helt. Tårene presset på, men hun lot dem ikke komme. Hun skulle være sterk. Hun strøk seg over den voksende magen, viftet hissig vekk en hårlokk fra ansiktet og sukket. Hun skvatt av en bevegelse i øyenkroken. Sigvart var også oppe tidlig denne morgenen. Han smilte til henne. Hun lurte på om han hadde sett at hun hadde strøket seg over magen. Skjønte han hva som foregikk? Hun smilte forsiktig tilbake. – Det blir en varm dag i dag, sa han. – Ja, sa hun lavt. Hun hadde alltid likt Sigvart. Han var stillferdig, men alltid hjelpsom. Han var den eneste av drengene kom hjalp innejentene med tunge løft. Han var den sterkeste av mennene. Han hadde ikke like pene

trekk som Laurits, men han tok det igjen med glimt i øynene. Han var heller ikke like frampå, men hun visste at han hadde et godt øye til henne. Han var innleid på gården dette året og hadde en liten husmannsplass et stykke unna. Hun lurte på om han hadde kone og barn ventende hjemme.

Hun satte seg ned på trappen foran fjøset, og Sigvart slo seg ned med henne. De hadde sjelden utvekslet mange ord, men hun følte en trygghet i nærværet hans som fikk henne til å senke skuldrene. Sigvart hadde igjen dette vurderende blikket, men han sa ingenting. Hun visste heller ikke hva hun skulle si, så de ble sittende med halvlukkede øyne med den varme solen mot ansiktet. Det var deilig, og hun døste nesten av. Begge skvatt da Nanna kom trampende ut på tunet. Hun kjente at han klemte hånden hennes lett før han reiste seg og gikk mot stallen. Hun ble sittende og se etter den brede ryggen hans med en varm følelse i kroppen hun ikke helt klarte å plassere.

Tanken om en dukkert forlot henne ikke denne dagen, heten var plagsom, og hun følte seg varm og utilpass. Da dagens gjøremål var overstått, snek hun seg unna og ned til en liten badekulp ved fjorden. Det var ikke mange som visste om denne plassen, som lå skjermet og beskyttet. Laurits hadde vist henne plassen før han dro. Hun så etter om noen hadde fulgt etter henne og vrengte deretter av seg serken og løsnet fletten. Det var herlig å slippe presset fra klærne. Brystene hadde vokst og blitt ømme, og magen var blitt større. Hun gikk på vaklende ben mellom de glatte steinene ned mot stranden. Det kalde vannet fikk henne til å gispe, men hun kastet seg raskt uti. Vannet omsluttet henne og fikk henne til å glemme alt. Hun tok mange besluttsomme svømmetak ut i fjorden før hun snudde seg mot stranden igjen. Det var med sjokk hun registrerte at det sto en mannsperson ved klærne hun nettopp hadde tatt av seg. Hvor kom han fra? Hun myste. Det så ut som han sjøl! Hadde han fulgt etter henne hit? Hun svelget og kunne ikke tro det hun så. Følte seg med ett urolig. Han sto urørlig. Så mot henne i noe som virket som en evighet. Med lettelse så hun endelig at han snudde seg og gikk. Hun ventet lenge med å gå opp på stranden igjen. Hun kjente seg urolig. Som om noe kom til å skje.

Juli 1913: Dagene fløy, og sommeren var ulidelig varm. Både dyr og mennesker holdt et mer langsomt tempo. Undine hadde holdt ord og lot henne slippe å bære vann. Isteden lagde hun mat, bakte, vasket og vevde. Eva var takknemlig, det var stadig tyngre å gjøre oppgavene. Nanna sa ingenting om den nye arbeidsfordelingen, men Eva tok henne i å se på henne med jevne mellomrom, som om hun kunne lese henne som en åpen bok. Det var stadig vanskeligere å

skjule den voksende magen. Det gjorde henne bekymret, men hun prøvde sitt beste å late som ingenting og jobbe som før. Han sjøl hadde vist seg oftere enn vanlig på kjøkkenet de siste dagene, og hun tok ham i å sende henne lange blikk der han satt ved bordet. Fru Aspevik strålte av glede over mannens tilstedeværelse, men det så ut som hun snakket for døve ører. Det så ut som Arent Aspevik hadde annet å tenke på.

Kvalmen kom og gikk med jevne mellomrom. Den kunne være vanskelig å skjule. En formiddag da Nanna og Eva sto i stabburet og la flesk til salting, kjente hun en plutselig kvalme. Hun tok hånden til munnen og sperret opp øynene. Nanna reiste seg opp og skulte på henne. Hun måtte løpe ut og kaste opp i lia bak stabburet. Hun følte all farge forsvinne fra ansiktet idet hun hørte Nanna kom ut etter henne. Det kjentes som om hjertet skulle bryte seg ut av brystet, og hele kroppen ristet.

– Hvem er faren? Tonen i stemmen hennes levnet ingen tvil, Nanna hadde skjønt at hun var gravid, og det var nytteløst å late som noe annet. Eva svelget og prøvde å roe seg ned. Nå var det ingen vei tilbake, det var bare å bekjenne. Hun så opp på husholdersken og sa lavt: – Laurits. Nanna sukket høyt. Det var tydelig at hun var oppgitt over Eva, som om Eva burde ha visst bedre enn å havne i et slikt uføre. Eva kjente rødmen bre seg i ansiktet og måtte snu seg vekk. En tåre presset seg fram, det var tøft å skjønne at Nanna var skuffet over henne. Hun hadde alltid sett opp til den eldre husholdersken. Selv om hun visste at denne dagen ville komme, var det vanskeligere enn forventet. – Du skjønner at jeg må si ifra til fru Aspevik? Nanna så på henne. Eva nikket, kjente panikken. Hun måtte snu seg vekk fra det dømmende, harde blikket. Hva ville skje med henne nå? Måtte hun flytte tilbake til den lille husmannsplassen til faren? Det var ikke mye til framtid, det ville alltid være et hardt strev og en kamp om tilværelsen. Det var ikke slik hun hadde sett for seg at livet hennes skulle bli. Så ironisk livet kunne være, hun tenkte på de to tomme, flotte barnerommene fru Aspevik hadde laget i stand. Ufruktbarheten. Og hun selv, som ble med barn med en gang. Med en mann som ikke ville ha henne. Hun snudde seg sakte, bare for å oppdage at Nanna hadde gått og latt henne være igjen bak stabburet med tankene.

Den kvelden lå hun søvnløs. Hun kunne ikke forstå at fru Aspevik ikke allerede hadde snakket til henne. Det hadde hersket en ro denne ettermiddagen, verken Nanna eller fru Aspevik hadde vist seg på kjøkkenet, og Eva og Undine hadde hatt tid til å sette seg ned. Undine var bekymret for henne. Eva lekte med en tanke om at Nanna allikevel holdt hemmeligheten hennes for seg selv. Allikevel tvilte hun på det. Stillhet før stormen. Nanna og fru Aspevik delte alt. Det var bare et spørsmål om tid.

Neste morgen banket det lett på døren til kammerset. Undine sov, men Eva hadde ligget søvnløs og var raskt oppe og lukket opp døren. Utenfor sto Nanna. Hun så alvorlig på Eva og ba henne komme ut. Fru Aspevik satt på den ene kortsiden av langbordet på kjøkkenet og ba henne sette seg ned. Eva kjente redselen spre seg i hele kroppen. Det var noe med stemmen og ansiktsutrykket til fru Aspevik som skremte henne. Hun hadde aldri sett frua sånn før. Selv Nanna så annerledes ut. Fru Aspevik kremtet før hun sa med lav stemme: – Nanna har fortalt meg at du venter barn. En stillhet fulgte. Eva kjente at kinnene brant. – Ja, sa hun bare, mens hun så bort på Nanna. Hvordan kunne hun være så naiv å tro at husholdersken ikke ville gå til fru Aspevik. De hadde nok sittet i hele går og pratet om dette. Frua fortsatte med samme lave stemme: – Du er ugift og har ingen framtid å tilby barnet. Laurits kommer ikke tilbake. Han har funnet lykken med en annen. Vanligvis ville jeg sendt deg av gårde. Frua trakk pusten. Men du er en dyktig innejente jeg nødig vil miste. Så jeg har tenkt på dette og diskutert med Nanna. Eva kjente et plutselig håp – skulle hun få bo på gården allikevel? Men noe med hvordan Nanna og fru Aspevik utvekslet blikk, ga henne en følelse av at det var unødvendig å håpe.

– Du skal få bo på en av husmannsplassene som hører til gården, fram til du føder. Nanna vil komme med mat og det du behøver. Du skal ikke ha kontakt med noen andre på gården her. Vi vil si at du har dratt for å pleie din syke far. En lang stillhet fulgte, før fru Aspevik fortsatte: – Og jeg skal ha barnet ditt. Jeg skal la Arent tro at det er vårt barn. Vi vil kunne gi barnet en helt annen framtid enn det du kan. Dette er den beste løsningen for alle. Du kan komme tilbake og jobbe som innejente og barnepasser, men hvis du avslører at barnet er ditt, vil du angre. Eva blunket hardt, kunne ikke tro det hun hørte. Hun rygget ubevisst.

Kapittel 3

– Sett deg! Fru Aspeviks ordre var lavmælt, men hadde piskesnert i stemmen. Det falt ikke Eva inn å la være å adlyde. Hun dumpet hardt ned på en av krakkene og kjente at tårene ikke var langt unna. Det hadde vært mange av dem de siste månedene.

– Du er utrolig heldig som får et tilbud som dette.

Det var Nanna som snakket. Eva var tørr i munnen og hjertet slo hardt. Tankene kvernet, og hun kjente blikkene deres på seg. De betraktet henne vaktsomt.

– Hva kan du tilby en unge, Eva? fortsatte Nanna. – En lausunge, hvis far ikke vil vite av den. Hva kan du gjøre? Dra hjem til faren din, og bringe skam over ham? Han er gammel, stakkars krok, og han før på søsteren din allerede. To ekstra munner å mette klarer han ikke. Det vet du. Han er ikke akkurat ung lenger. Hva skulle dere gjøre når han ikke er mer?

– Barnet skulle ikke mangle noe, sa fru Aspevik med mild stemme. – Vi skulle fostre det opp som vårt eget. Det ville få en framtid. Rene klær, rikelig med mat, skolegang og ikke minst odel på gården. Det er et sjenerøst tilbud …

Eva kjente at øynene ble fyltes av tårer. Hun visste det var riktig, det Nanna hadde sagt. Hun hadde ingenting, bortsett fra to tomme hender og klærne hun sto og gikk i. Riktignok ville faren hennes neppe smelle igjen døra hvis hun kom hjem, men hvordan skulle han klare å forsørge dem? Det var umulig.

Hun hadde vært inne på tanken på å skrive til Laurits. Forklare ham hva som hadde skjedd, at hun ventet barnet hans. Trygle ham om å komme tilbake. Det ble med tanken. Hun visste at det ville være nytteløst, ikke annet enn en ekstra ydmykelse for henne selv. Han hadde lovet henne – om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i alle fall en framtid sammen med ham. Han hadde løyet, og hun hadde vært så usigelig blåøyd. Eva hadde ikke tall på tårene hun hadde grått siden mannfolkene kom hjem på vårparten, i hemmelighet, mens Undine sov. I hvert fall trodde hun at hun sov. Man visste aldri helt sikkert med Undine, selv om de var kommet nærmere hverandre. Hun hadde holdt på hemmeligheten hennes og vist henne omsorg på sin klossete måte. Eva sukket tungt. Hun skulle aldri ha innlatt seg med Laurits. Men det var for sent å angre nå, når hun satt her svulmende og fruktsommelig. Det hadde vært litt av en avskjedsgave han hadde gitt henne, tenkte hun bittert.

– Visste du, Eva, at du var med barn da Laurits reiste i januar? spurte husholdersken.

Eva ristet på hodet. Hun hadde ikke visst noe. Det hadde skjedd den siste natten, det skjebnesvangre favntaket.

– Oktober, mumlet Nanna etter en rask hoderegning. – Vi har ikke mye tid. Nanna og fru Aspevik vekslet blikk.

– Du er nødt til å gi oss et svar, Eva, og det må skje nå. Dersom du takker nei, må du forlate gården umiddelbart, sa fru Aspevik.

Det kjentes som om hodet var fylt med bly. Hun så at de stirret på henne, ventet. Utålmodigheten lå åpent i dagen. Herregud, hva skulle hun gjøre? Fantes det noen annen utvei?

Aspevik var en av de rikeste gårdene i egnen, velholdt og staselig, i skarp kontrast til storparten av de andre husene ved Grønnfjorden. Det var store forskjeller mellom fattig og rik. Sånn hadde det alltid vært, og sånn kom det til å fortsette å være. Å vokse opp på Aspevik måtte være et paradis på jord. Ingen sorger. Eva vaklet. Kunne hun oppgi sitt eget barn? Tanken på det fikk det til å vrenge seg i henne. Mødre gjorde ikke slikt. Hvor ofte hadde hun ikke selv savnet sin egen mor? Faren hadde vært snill, men han var nødt til å fiske for å holde liv i dem. En nabokone så til dem de første årene, hun hadde ikke vært slem hun heller, men ingen kunne erstatte en mor. Savnet satt fortsatt som en klo i Evas bryst, enda så lenge siden det var at moren hennes døde. Hun husket henne knapt.

Hun hadde følt kjærlighet for barnet hun bar under hjertet helt siden første gang hun merket livstegn fra det. Sent på kvelden, etter at hun hadde gått til ro, lå hun ofte og strøk over den voksende magen. Det virket som barnet der inne kjente kjærtegnene hennes. Det sparket tilbake, som om det prøvde å kommunisere med henne. Laurits hadde forlatt henne. Eva hadde ingen i hele verden – bortsett fra barnet.

Det virket så svart. I øyeblikk av den dypeste fortvilelse hadde hun til og med tenkt på å gå på sjøen. Det fantes steder med sterke strømmer. De kunne ta tak i en og føre en langt til havs, hvor mye man enn prøvde å kjempe imot. Men livgnisten vant, og hun karet seg opp fra de tungsindige tankene, gang på gang. Håpet om at det på mirakuløst vis ville dukke opp en løsning, hadde aldri forlatt henne.

Nå lå det en løsning på bordet. Ikke en løsning Eva hadde håpet på og inderlig ønsket seg, men det var et alternativ. Hun var tvunget til i alle fall å overveie det.

– Hva blir det til, Eva?

Kvinnene ved bordenden så utålmodige på henne. Nervøsiteten sto skrevet i fru Aspeviks ansikt. Også Nanna var urolig. De hadde ikke hele dagen på seg. Når som helst kunne Undine komme halsende. Hun ville vel tro at hun hadde forsovet seg, hvis hun våknet nå og så at den andre innejentas brisk sto tom.

– Ja. Den lave stemmen kom fra Evas strupe, men var hes og ugjenkjennelig. Fru Aspevik lente seg fram over bordplaten og så på henne med et vantro uttrykk.

– Hva sa du? Eva rensket stemmen og svelget tungt før hun igjen svarte. – Ja. Det blir som dere vil. Hun blunket, og to tårer fant vei nedover de bleke kinnene hennes. Det var tungt å

innse, men dette var den eneste mulige utveien. Hun så hvordan fru Aspevik gjenvant fatningen, og vokste der hun satt. Forbløffelse

var erstattet med lettelse og noe annet – selvsikkerhet? – Godt. Det er det eneste riktige å gjøre, Eva. For barnets skyld. Du kommer ikke til å

angre.

Nanna betraktet dem begge med et ettertenksomt blikk. Hun grep ordet igjen: – Er det noen andre som vet at du venter barn?

– Nei.

Ordet glapp ut av henne før hun rakk å tenke seg om. Det var ikke sant. Undine visste. Han sjøl hadde sett henne mens hun badet. Han måtte ha lagt merke til det. Sigvart dreng så på henne som om han mistenkte noe. Det føltes som om han så rett gjennom henne og visste. Men ordet var uttalt, og det var umulig å ta tilbake. Dessuten var det utelukket å fortelle fruen at hennes ektemann sannsynligvis hadde betraktet Eva idet hun vasset ut i kulpen, aldeles naken.

– Det er viktig at du er ærlig mot oss, Eva. Hun slo øynene ned. – Jeg er det, mumlet hun. – Fint. Du drar med det samme. Nanna følger deg. – Men tingene mine? Fru Aspevik hevet det ene øyebrynet. – Så vidt jeg vet, har du ikke så altfor mye gods

og gull på denne jord. Koia er utstyrt slik at den er klar til å tas i bruk. Nanna skal nok komme med klesskift til deg, og det som ellers måtte behøves. Du skal holde deg innendørs så mye som mulig. Plassen ligger ellers skjermet til, og brønnen er ren og fin. Det blir tungvint for deg å bringe henne maten, men det blir ikke nødvendig å ta turen mer enn par ganger i uka, sa hun henvendt til Nanna.

Den andre nikket.

Eva var i villrede. Følelsene var et komplett kaos. Skulle hun dra nå? Allerede? Skulle hun ikke få si adjø til Undine engang? Undine kom til å tro på historien om en syk far. Kanskje kom hun til å tro at Eva hadde flyktet av gårde, hjem til øya, for å slippe å fortelle arbeidsgiverne om svangerskapet.

– Det er ikke verdt at du snakker med noen før du drar, kom det fra Nanna, som om hun hadde lest tankene hennes.

Eva skvatt til. Hun møtte blikket til Nanna, og den andre så alvorlig på henne. Fru Nanna visste hvordan det var å komme fra små kår. Hun hadde ikke bare opplevd lykke.

Plassen lå en drøy times gange unna gården, opp mot fjellet. Det var sjelden det kom folk hit, i hvert fall på denne tiden av året. Om vinteren var det et yndet område for snarefangst, men til den tid ville de være tilbake på gården – både hun og barnet. Tanken ga henne et stikk i brystet. Hun kom til å sove på kammerset sammen med Undine, mens fru Aspevik ville ha barnet hos seg i annen etasje, på et av de vakre barneværelsene.

Det var allerede varmt til tross for at solen så vidt hadde stått opp. Himmelen var dypblå med hvite skydotter. Fluene surret rundt dem, travle og summende, der de to kvinnene trasket av sted på den vesle stien. Lysstammede, vindskjeve bjørker sto tett, med noen få innslag av skjelvende ospetrær. På bakken blomstret røsslyngen om kapp med tyttebærlyngen.

De gikk i taushet.

Bakkene var dryge. Det verket i ryggen, og smertene forplantet seg forover, til magen. Nanna gikk først. Hun snudde seg og så granskende på Eva.

– Trenger du en pust i bakken? Eva nikket. Hun var sliten. De satte seg ned på en stor tue, side ved side. – Det er nok til det beste, Eva. Nannas stemme var trøstende og breddfull av omsorg, men rommet den ikke også en

ørliten kime av tvil? Eva visste ikke. Det var ikke noe å grunne på uansett. Det fantes ingen annen utvei. Hun fikk bite tennene sammen og se framover. Hun var tross alt heldig som fikk lov til å komme tilbake til Aspevik. Det ville utvilsomt bli vanskelig å gi barnet fra seg. Men hun hadde lovet. Hun fikk ta én dag av gangen, og så ville det vel bli lettere etter hvert. På denne måten ville hun i det minste få se barnet sitt. Men ingen måtte vite …

Den siste delen av turen gikk lett. Eva hentet fram de siste kreftene sine og holdt følge med Nanna opp de siste bakkene. Begge var røde og varme da de sto foran den vesle koia. Fjøset lå like ved, og det var tydelig at det ikke hadde vært dyr der på lenge, falleferdig som det var.

Nanna stønnet og tok av seg ryggsekken. Hun hadde båret tungt. Den var breddfull av matvarer og hadde stått ferdig pakket i bislaget. Så hadde vel fruen visst at Eva ikke hadde andre utveier enn å takke ja til forslaget hennes.

Nanna ble ikke lenge. Hun måtte tilbake til gården så fort som mulig. Stakkars Undine som skulle greie opp med alt alene – både vannhenting og ikke minst mat til alle mannfolkene.

Eva kjente klumpen i halsen på ny da Nanna forsvant. Nå var hun alene. Her skulle hun være de neste månedene, uten å se andre mennesker, foruten noen få korte besøk fra Nanna.

Fru Aspevik hadde hatt rett da hun sa at plassen var klar til å bli tatt i bruk. Selv vedkassen var velfylt. Det var kjeler og trau, sengetøy og til og med en Bibel. Eva hadde lest hele Bibelen flere ganger. Det kom ikke akkurat av religiøs søken, men var snarere fordi hun ikke kunne tenke seg noe hyggeligere enn å kroe seg på sengen med en bok i ledige stunder. Ettersom barndomshjemmet hennes bare rommet én eneste bok, Bibelen, hadde det blitt slik. Hun bladde litt i de flortynne bladene, men sukket og la den fra seg. Hva skulle hun ta seg til her helt alene, hun som ikke fikk lov til å gå ut engang?

Dagene lignet hverandre. Det var vanskelig å skille dem, de ble til uker uten at hun ordentlig registerte det. Nanna kom to ganger i uka, hver gang med tung last i ryggsekken. Det var mye god mat. Fru Aspevik hadde sendt det til henne spesielt. Hun trengte det, hun som bar fram den neste Aspevik for dem.

Eva spurte ikke etter Undine og de andre på gården. Hun prøvde å holde tankene unna dem. Også Laurits unngikk hun i tankene – så godt det lot seg gjøre. Minnet om ham var blitt blekere i takt med at tiden gikk. Samtidig vokste barnet hans seg sterkere under bringen hennes. Nå sparket det så hardt mot ribbena hennes at hun noen ganger måtte ynke seg. – Du er visst like sterk som faren din, kunne hun ta seg i å mumle.

Juli hadde for lengst bikket over i august. Lufta hadde fått en hint av høst. Den ble skarpere samtidig som kveldene ble mørkere, kaldere. Hun hadde vært nødt til å fyre i ovnen flere ganger allerede.

Kroppen var blitt ganske stor og tung. – Nå er det bare en seks ukers tid igjen, hadde Nanna bemerket sist hun var innom. Det var i forgårs. Besøkene hennes var lyspunkter i en ellers grå tilværelse. Vel nok hadde Eva trosset forbudet mot å gå ut. Hun orket ikke å sitte innendørs hele tiden. Hun gikk små turer i terrenget rundt den vesle husmannsplassen. Det ga sjelefred og sinnsro i den grad det var mulig, slik ting var. Hun voktet seg vel for ikke å gå for langt unna. Det ville ikke være bra hvis noen så henne. Fru Aspevik hadde ettertrykkelig sagt at Eva skulle få angre dersom hun trosset henne. Det fantes ingen tvil i Eva om at hun mente det. Folk som henne – med penger og makt – kunne lett ramme dem som ikke hadde det.

Det var sent på kvelden. Hun hadde trukket i nattserken, men satt ved bordet. Eva lot en enslig parafinlampe brenne. Det var heldig for Nanna at det var et ganske stort lager med parafin her oppe, slik at hun slapp å bære også det opp alle bakkene.

Tankene til Eva kretset om den forestående fødselen. Hun var redd. Nanna skulle ta turen opp oftere de siste ukene, men det kunne like gjerne skje når hun var alene. Panikken var ikke langt unna når hun tenkte på det.

Plutselig ble hun var en lyd. Det var noen der ute i mørket. Angsten grep om henne som en jernklo. Hun hørte skritt der ute.

Det kunne ikke være Nanna, ikke nå, ikke så sent på kvelden. Hun ventet henne heller ikke før om et par dager. Det var bare ett vindu i hytta, og det var ikke stort, men hvem det nå enn var som var der ute, hadde nok allerede sett lysskinnet fra parafinlampen gjennom vinduet. Der det var lys, var det folk. Og folk skulle det jo ikke være her, på denne forlatte husmannsplassen langt fra bygda …

Hvem kunne det være? Var det én eller flere? Og hadde de godt eller ondt i sinne? Eva hadde alltid vært mørkeredd. Som barn tvang hun alltid søsteren Dagny til å bli med henne når hun måtte ut på lillehuset om kvelden. Nå var hun hjelpeløst alene, langt fra folk, overlatt til seg selv. Vissheten fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes.

Stegene kom nærmere. Hun holdt seg unna vinduet. Det var lyst inne i koia, men mørkt ute. Hvis hun så ut gjennom ruta, ville hun ikke klare å se noe – men den der ute i mørket ville se henne tydelig. Eva var sikker på at det bare var én nå. Det hørtes ut som stegene til en mann. Men hva slags mann var det som streifet her oppe i fjellene alene på nattestid?

En tanke slo med ett ned i henne som et lyn: Hadde hun husket å trekke slåen for døren? Hun lukket øynene for å huske bedre. Det var jo bare henne her oppe, hun hadde ikke vært så nøye med det bestandig. Eva greide ikke å huske sikkert. Døra lå i skyggen, hun klarte ikke å se ordentlig heller. Jo mer hun tenkte på det, jo sikrere ble hun. Hun hadde glemt det. Døren var åpen.

Hun skvatt kraftig idet det banket svakt på døren. Eva holdt pusten. Hjertet galopperte av gårde og håndflatene kjentes klamme. Hun frøs og følte seg dobbelt forsvarsløs i den tynne nattserken. Kroppen var i helspenn. Hun så seg rundt etter et våpen, noe hun kunne forsvare seg med, i fall det skulle bli nødvendig. I fall det var en farlig inntrenger. Øynene fant ikke noe passende. Hun ble sittende urørlig.

Det banket igjen, kraftigere denne gangen. Sterke mannsnever som slo mot treverket. Lyden virket øredøvende etter alle ukene med stillhet. Fortsatt sa hun ingenting, kanskje han ville gå sin vei hvis hun ikke svarte.

Han gikk ikke sin vei. I stedet så Eva til sin store skrekk at døren ble åpnet; sakte, sakte. Det sto virkelig en mann der ute. Han fylte døråpningen, og Eva utstøtte et høyt redselsskrik.

Han for sammen. – Hysj nå, jente! Stemmen var kjent, men hun klarte ikke å plassere den før han øyeblikket etter trådte inn i koia, og inn i kretsen av lys. – Sigvart! ropte hun forbauset. – Hva gjør du her?

Kapittel 4

Det dunkende hjertet hennes roet seg litt da det gikk opp for henne at det ikke var en omstreifer med ondt i sinne som forstyrret kveldsroen hennes. Men like fort begynte det å slå raskere igjen. Sigvart sto på gulvet og stirret på henne, blikket hans strøk over den store magen, hun var blitt mye større den siste måneden, den tynne nattserken smøg seg om kroppen hennes, strammet over magen. Hun skyndte seg å dra et teppe fra sengbenken og tullet det rundt seg, hun visste ikke om det var i et fåfengt forsøk på å skjule magen eller om det var for ikke å stå så avkledd foran en mann. Som om det spilte noen rolle nå.

Hun prøvde fortvilet å komme på noe hun kunne si. Sigvart skulle ikke vite, ingen skulle vite. Hva kom til å skje nå?

Det virket som han endelig kom til seg selv igjen, han lukket døra og stengte ute det kjølige draget fra sensommernatta.

– God kveld Eva, beklager hvis jeg skremte deg, men jeg bare måtte komme, og jeg kunne ikke forlate gården før etter at det var blitt mørkt. Sigvart hadde tatt øynene bort fra magen hennes, nå så han granskende inn i øynene hennes, som om han lurte på hva hun tenkte.

– Hvorfor har du kommet? Hun kom plutselig på at det måtte være en årsak til at Sigvart dukket opp her nesten midt på natten.

Han sank ned på trebenken, stirret i bordet en lang stund, taus. Hun ventet, skulle akkurat til å si noe da han sukket tungt og begynte å snakke.

– Jeg ble lei meg da du plutselig dro fra Aspevik. Var bekymret for deg, du virket så trist og tankefull de siste månedene, som om all verdens bekymringer hvilte på skuldrene dine. Og så ble faren din syk. Du forsvant så brått at jeg ikke fikk snakket med deg før du dro.

Eva kjente at knærne begynte å skjelve og sank ned på stolen hun hadde sittet på da det uventede besøket skremte henne opp.

– Jeg var sendt ut i et ærend for han sjøl på en av øyene ute i fjorden, ikke så langt fra hjemplassen din, fortsatte Sigvart. – Tenkte jeg skulle benytte anledningen å stikke innom for å se hvordan du hadde det, om det var noe dere trengte mannfolkhjelp til.

Eva flyttet urolig på seg. Han så opp og møtte blikket hennes, og hun visste at nettet av løgner som fru Aspevik, Nanna og hun selv hadde spunnet, sakte men sikkert raknet. Hun kjente seg helt tørr i munnen, ville si noe, men tungen nektet å fungere.

– Søsteren din ble bekymret da jeg spurte etter deg. Hun og faren din hadde ikke sett deg siden før jul i fjor. Og faren din så veldig sprek ut da han kom, han hadde vært ute og rodd fiske. Jeg ble redd for hva som kunne ha skjedd med deg, at du hadde gjort deg selv ille eller noe. Jeg spurte Undine da jeg kom tilbake til Aspevik, det var hun som fortalte meg det. At du var på småveian. Om hvor tarvelig Laurits oppførte seg mot deg. Jeg sverger hvis jeg treffer han igjen …

Han tok en pause. – Fru Aspevik skal og ha små … ordene ble hengende i luften mellom dem. – Undine og jeg la to og to sammen. Fruen er jo over førti, og alle vet at hun og han sjøl har prøvd å få en arving til gården i årevis … Da jeg så Nanna legge i vei med en tung bør på ryggen i forgårs fulgte jeg etter henne, et stykke i alle fall. Jeg så hvilken retning hun gikk og skjønte at det måtte være hit hun skulle. Hun kom tilbake noen timer senere, med tom sekk. Jeg bare måtte gå hit for å se om det var her du var, og beklager igjen at jeg skremte deg.

Eva hadde endelig fått igjen talens bruk. Hun klarte ikke å møte blikket hans, hun så ned i gulvet. – Du må gå igjen Sigvart, du skulle ikke kommet hit. Gå og glem … glem dette. Hun strøk seg ufrivillig over magen. En plutselig smerte jog gjennom ryggen hennes og hun stønnet.

Sigvart spratt opp. – Har du vondt?

– Neida, det går bra med meg, hun presset fram et smil. – Men du må gå herfra, du må ikke fortelle noen at jeg er her.

– Hvorfor gjør du dette, jeg skjønner ikke? Sigvart så hjelpeløst på henne. Eva sukket. Mannfolk skjønte ikke hva det ville si å være den som satt igjen med skammen, med et barn født utenfor ekteskap som man ikke hadde noen mulighet til å forsørge.

– Jeg har ikke noe valg, sa hun hardt. Laurits sviktet meg og nå sitter jeg her, alene med ansvaret. Jeg har ingen andre muligheter. Barnet får det godt på Aspevik, det vil arve gården og få et mye bedre liv enn jeg noen gang vil kunne gi det.

– Vil du at barnet ditt skal vokse opp med han Arent Aspevik som far? Sigvart var mørk i øynene. – Jeg kunne fortelle deg ting om den mannen som …, han tiet brått.

– Jeg sa at jeg ikke har noe valg. Eva kjente gråten presse på. Sigvart satte ord på alle tankene som hadde plaget henne de månedene hun hadde vært her oppe, ensomheten hadde vært tung. Det eneste selskap hun hadde var hennes egne tanker, som spant rundt det samme hele tiden. Hennes barn, hennes eget kjøtt og blod, som hun hadde båret under hjertet i snart åtte måneder. Ville hun klare å gi det fra seg når tiden kom? Ville hun klare å leve på Aspevik sammen med barnet? Se det hver dag, og ikke kunne vise barnet morskjærlighet. Ikke kunne gi det en klem og føle kjærligheten mellom mor og barn, men istedenfor se Fruen og han sjøl motta barnets hengivenhet. Tenk om de ikke var snille med barnet. Han sjøl kunne være streng. Tenk om han fant ut at det ikke var hans?

Sigvart reiste seg opp, han gikk nølende over gulvet og satte seg på huk foran henne. – Jeg kommer for å gi deg et valg Eva. Jeg har alltid syntes så godt om deg. Helt siden jeg kom til Aspevik og så deg første gang.

Hun løftet blikket og så inn i de snille, lyseblå øynene hans, som brått ble blanke. Hun kjente en varme og ømhet bre seg fra hjertet og ut i hele kroppen.

– Som du vet har jeg en husmannsplass, en fetter av meg tar seg av den nå, men til høsten når jeg er ferdig å jobbe på Aspevik drar jeg tilbake dit. Jeg trenger en kvinne på plassen. Bli med meg, Eva. Jeg skal behandle barnet som mitt eget, og det vil kanskje få søsken etter hvert. Det blir et tungt liv, du vet hva det vil si å vokse opp på en husmannsplass, men det vil også være mye kjærlighet der. Jeg tilbyr deg ekteskap, Eva.

Eva satt som fjetret. Ordene gled inn og sakte gikk det opp for henne hva Sigvart egentlig sa. Hun hadde aldri ant at han hadde slike følelser for henne. Han hadde alltid vært hyggelig mot henne. Ja likefrem snill og omsorgsfull, men hun syntes ikke han behandlet henne noe annerledes enn de andre pikene på Aspevik. Det var bare sånn han var. Han var annerledes. Det virket som om han tenkte mye og hadde mye visdom i seg, han var ikke som de andre drengene som kom og gikk på Aspevik. Hun kunne se at han

var et godt menneske, så mye menneskekunnskap hadde hun, men hun hadde aldri trodd at han ville komme med et slikt tilbud til henne.

– Hva sier du Eva? Jeg skjønner det kommer brått på. Han tok begge hendene hennes i sine og strøk henne forsiktig over håndbaken med tommelen. – Jeg lover at jeg skal gjøre alt som står i min makt for at du og barnet skal få det godt. Jeg holder ikke ut tanken på at du skal gi fra deg barnet ditt til de folka, som ikke nøler med å utnytte en stakkars jente som har havnet i uløkka.

Eva stirret på Sigvart og tusen tanker raste gjennom hodet hennes. Kanskje fantes det en mulighet. Kanskje hun kunne beholde barnet likevel? Et lite håp tentes i hjertet hennes og hun kjente en strøm av glede i kroppen ved tanken på at den lille kanskje kunne bli hos henne. I det samme sparket barnet så kraftig at det kunne sees på utsiden av nattserken. Sigvart skvatt litt og lo. – Du ser han sier du skal bli med meg, sa han og smilte varmt.

Tanken på fru Aspevik som vandret rundt med en pute på maven og ventet på at barnet hennes skulle fødes, og han sjøl som nå trodde at han endelig skulle få en arving, brakte henne raskt tilbake til virkeligheten.

– Jeg har gjort en avtale med Fruen, jeg kan ikke gå tilbake på den. Hun har jo satt i stand alt for at det skal se ut som det er hennes barn. Hva skal hun si hvis jeg nekter å gi fra meg ungen, nå rett før den skal komme til verden?

– Hva har hun lovet deg i gjengjeld for at du skal gi henne barnet ditt?

– Jeg får lov å bli på Aspevik som innepike og passe barnet, men jeg måtte ikke røpe til noen at det er mitt, svarte Eva. Jeg lovte henne det.

Sigvart ble svart i blikket. – Det er typisk rikfolk, de tror de kan behandle tjenestefolket som de vil. Bare forlange å få barnet ditt, spille på samvittigheten din for å få deg til å gi det fra deg. Du har ingen garanti for at du får lov å bli allikevel. Kanskje Frua ser deg som en for stor trussel og sender deg på dør uansett.

Eva så på ham med store øyne. Det hadde ikke falt henne inn at fru Aspevik kunne gå tilbake på sitt ord. Om hun skulle gjøre det, så ville ingen tro Eva om hun kom med påstander om at Aspevikenes barn var hennes. De ville tro hun var blitt gal, eller skulle hevnes på arbeidsgiverne sine for å ha blitt avskjediget.

En ny smerteri for gjennom kroppen hennes, og hun begynte å svette til tross for at det var kjølig i rommet. – Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt. Sigvart så bekymret på henne, men hjalp henne opp og bort til sengbenken. Hun sank lettet ned og lukket øynene.

– Jeg skulle ikke ha kommet så sent. Du er sliten. Jeg har gjort deg dårlig, sa Sigvart skyldbetynget.

– Nei, nei, Sigvart. Jeg er glad du kom, jeg setter stor pris på hva du prøver å gjøre for meg, jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal kunne gjøre det du foreslår. Det er for galt at du skal bli sittende med meg og en unge som ikke er din. Eva holdt inne litt, før hun forsiktig fortsatte. – Jeg synes godt om deg Sigvart, men jeg har ikke sterkere følelser for deg, og du fortjener en jente som er oppriktig glad i deg.

En skygge gled over ansiktet hans, bare et øyeblikk, men lenge nok til at hun kunne se det. – Jeg er glad i deg Eva. Jeg vil hjelpe deg like mye for min egen del som for din, sa han med litt grøtet stemme. – Jeg vil aldri svikte deg, slik Laurits gjorde.

Tanken på Laurits sved, hun hadde vært veldig forelsket i han, og sviket hans gjorde fortsatt vondt, selv om smerten hadde bleknet noe. Hun skammet seg også over at hun hadde latt seg forføre så lett og dermed havnet i denne situasjonen.

Eva ble liggende stille en stund. Sigvart satte seg ved bordet, av og til gløttet han bort på henne. Hun visste han håpet på et positivt svar, og Gud skal vite at hjertet hennes inderlig ønsket å beholde dette barnet. Fra første stund, etter at det verste sjokket hadde gitt seg, så elsket hun barnet. Å skulle være nødt til å gi det fra seg knuste hjertet hennes. Hun begynte å se for seg en fremtid på plassen til Sigvart, hun, han og barnet – en familie. Det virket mye mer forlokkende enn å tjene på Aspevik resten av livet, for hun ville ikke kunne dra derfra så lenge barnet hennes var der. Og tenk om hun ble kastet på dør etter at Fru Aspevik hadde fått barnet? Hvor skulle hun da gjøre av seg? Og hvordan skulle hun kunne forlate barnet der? Hun hadde sagt ja til forslaget Fru Aspevik kom med, men jo mer hun tenkte på det, jo vanskeligere ble tanken på å gjennomføre det. Sigvart var snill, og med tiden ville hun kanskje lære å elske ham. Selv om det var tungt arbeid på plassen hans så ville de være sammen. Men tanken på Fru Aspeviks vrede skremte henne.

Igjen kjente hun den skarpe smerten nederst i ryggen og for sammen. Tenk om det

var noe galt med barnet? Hun kjente en foruroligende redsel komme snikende. Nei, det var sikkert bare forveer. Det var altfor tidlig, fortsatt seks uker før tida hennes var der.

Sigvart så bekymret på henne. – Er det noe du vil ha, noe å drikke eller spise, spurte han.

– Et glass vann er du snill, svarte Eva og satte seg forsiktig opp. – Det er vann i mugga borte på benken.

Hun drakk begjærlig og gav glasset tilbake til Sigvart, da en ny smerteri jog gjennom kroppen. Hun kaldsvettet. Dette var ikke riktig. Hun hadde aldri vært i samme hus med noen som skulle føde. Moren døde da hun fikk Dagny, men da var Eva bare 4 år, faren giftet seg aldri på nytt, han sørget lenge over moren deres, og klarte visst ikke å erstatte henne, så noen flere småsøsken hadde hun ikke. Ingen hadde født på den tiden hun hadde vært på Aspevik heller. Men hun visste jo sånn noenlunde hvordan det foregikk, og dette kjentes ikke bra.

– Du ble så blek, sa Sigvart og så granskende på henne. Blir du dårlig?

I neste øyeblikk ble hun overveldet av en kraftig kvalme, hun for opp og ut gjennom døra hvor hun brakk seg og kastet opp vannet hun nettopp hadde drukket. Hun stønnet og seg sammen i armene på Sigvart som kom henne til unnsetning like før hun gikk i bakken.

– Eva, hva er det, hvisket han. Nå så øynene hans redde ut.

– Sigvart, hun stønnet navnet hans frem. I det samme hun sa det kjente hun at en ny smerteri kom. Da den gav seg ropte hun fortvilet. – Barnet, tenk om barnet kommer nå, det er alt for tidlig.

Kapittel 5

Smertene opphørte like fort som de var kommet. Hun lå skjelvende på knærne med hendene presset ned i fjorårets barnåler på bakken utenfor inngangsdøren. Hun merket at natteluften var kald, selv om hun ikke følte noen trang til å snøre igjen i halsen, og myggen surret ustanselig om ørene hennes. Sigvart holdt rundt henne, og hun kunne kjenne varmen fra de varsomme nevene hans gjennom den tynne nattserken. Varsomme, men kanskje litt usikre? Store deler av håret var sklidd ut av fletta og hang ned i øynene hennes. Det var så mørkt. Det føltes som om tusen øyne stirret på henne fra skyggene i skogen, klare til å springe til bygda for å spre sladderen.

– Går det bedre? spurte han forsiktig, som når et barn lurer på om det har vært tålmodig nok; om det går an å snakke nå.

Eva rørte forsiktig på seg, redd for at det skulle begynne å gjøre vondt igjen. Redd for å kaste opp straks hun tok stemmen i bruk. Magen dirret. Omsider fikk hun presset fram et nesten lydløst ”ja”.

Sigvart torde ikke si mer. Det varme lyset fra stua skinte svakt gjennom de ruglete vindusrutene og fikk de fuktige barnålene til å glitre. Det suste svakt fra trærne, og da Eva kikket inn i mørket mellom stammene, trodde hun et øyeblikk hun så en skikkelse. Men så ristet hun på hodet.

– Tror du … – Jeg vet ikke. Kanskje. – Kanskje? – Jeg er så kvalm. Sigvart spurte ikke om hun ville ha noe å drikke, i stedet strøk han henne

varsomt over ryggen, og gjennom kvalmen og redselen kjente Eva til sin forbauselse at hun ble varm. Både på ørene og på ryggen. Svetteperlene rant nedover pannen og fikk håret til å se enda mer ustelt ut. Et øyeblikk skulle hun ønske hun hadde tatt seg tid til å sette opp håret.

Hun visste ikke hvor lenge de sto slik i den ubekvemme stillingen, men til slutt ga kvalmen seg litt.

– Skal vi gå inn igjen? Hun nikket.

Han støttet henne over dørterskelen, og hun kjente små stikk i siden mens hun støttet den store magen.

Han knadde putene for henne, hjalp henne mens hun forsiktig la seg ned på brisken igjen og bredte ullteppet varsomt over henne og dyttet det innunder henne slik at kulda ikke skulle slippe inn.

– Jeg er ikke kald. – Beklager. Han løsnet litt på teppet. – Bedre?

Hun nikket og stønnet. Han gikk bort til den snaue benken, og hun hørte plumpet i en vannbøtte og lyden av vann som ble vridd ut av en klut. Han kom tilbake og strøk den kalde kluten over panna hennes.

– Har … har du bestemt deg? spurte han nølende.

Hun så vekk. Hvordan skulle hun få forklart det for fru Aspevik? Et øyeblikk grep en fryktelig trang tak i henne. En trang til bare å stikke av. Vekk fra gården, vekk fra alle sammen. Til … Nei, hun måtte ikke tenke sånn, kunne ikke tillate seg det. Laurits var en løgner og en drittsekk, hun måtte rive seg løs fra ham.

Hun sparket brått i senga, og Sigvart skvatt opp ettersom han trodde det var ham hun var sint på.

Han satte seg vaktsomt ned. – Jeg må gå snart, sa Sigvart lavt. – Men jeg kan komme tilbake i morgen kveld, så kan du tenke så lenge.

Hun nikket. – Du, det går bra, ikke sant? Hun nikket igjen. – Ja, jeg tror det bare var kynnere. – Greit. Han satte hendene på knærne og reiste seg for å gå.

Eva brukte lang tid på å få sove. Selv om hun ikke hadde følt den samme kjærligheten for ham som for Laurits, kom hun sikkert til å venne seg til å bo sammen med ham. Uansett, han hadde gitt henne et annet valg enn å gi bort barnet, og etter all praten og alle tankene, var hun nesten sikker på å få avskjed så snart barnet var født.

Hun lot parafinlampa brenne mens hun omsider seg inn i søvnen.

Dagen etter kom Nanna for å se hvordan det sto til, og selv om smertene kom og gikk, var det ingenting som tydet på barnets snarlige ankomst. Om kvelden måtte hun sette en ny veke i parafinlampen, og denne gangen beholdt hun hverdagsklærne på. Hun hadde bestemt seg nå. Det var bare å vente på ham. Men ingen Sigvart kom og banket på. Hun satt oppe til langt over midnatt, men skogen utenfor var tom.

Neste dag gikk også, uten annet besøk enn Nanna, som nå hadde bestemt seg for å komme hver dag. Da hun gikk, knyttet Eva nevene og lurte forbitret på hvorfor Sigvart ikke kom. Jeg skal aldri svikte deg, slik Laurits gjorde. Hah! Lover i øst og vest og bryter løftet allerede neste dag.

Men den tredje natten banket det på døra, og Sigvart stakk forsiktig hodet innenfor.

– Hvorfor er du så sen? spurte hun krassere enn hun hadde tenkt mens hun strøk seg over magen.

– Beklager, jeg … Han skrittet inn i rommet og fant en pinnestol i hjørnet. Hun la merke til at han var svært andpusten.

– Vi må være raske, Nanna har jaktet på meg fra morgen til kveld, hun kan hvert øyeblikk oppdage at jeg ikke ligger i senga mi, eller kanskje hun allerede er på vei.

– Hvorfor det?

– Jeg tror de har funnet ut at jeg har besøkt deg, jeg har ikke hatt en ledig stund siden vi møttes sist, jeg sverger. De har satt meg til alle mulige slags oppgaver for å holde meg geskjeftiget. Eva, jeg tror de er redde for at du skal trosse dem.

Eva tygde på leppa. – Er det sant? Du driver ikke bare gjøn med meg? Øynene hans ble blanke, og han fikk et sårt uttrykk i øynene. Hun kom til å tenke på skikkelsen hun hadde sett i skogen. – Jeg løp hele veien.

– Jeg ser det. – Vi må være kjappe, vil du bli med meg eller ikke?

Eva visste ikke hva hun skulle gjøre. For tre dager siden ville hun ha sagt ja, men nå … Kunne hun stole på at han ikke ville bryte løfter igjen? Men hun hadde da kjent ham en stund også, hun visste at han ikke var typen til å bryte løfter.

– Jeg blir med deg, sa hun plutselig før hun fikk stoppet seg.

Han smilte. Han hadde pene trekk i ansiktet som hun ikke hadde lagt merke til før, et litt skjevt smil, snille øyne.

Da er det gjort, tenkte hun.

Fru Aspevik var en meget respektabel kvinne, som utad ble oppfattet som svært omtenksom. Hun hadde tatt imot flere fattige piker fra bygda – mot hardt arbeid. Men de fleste av dem pleide å dra igjen ganske fort. Fru Aspevik fnyste. Det var takken hun fikk. Heldigvis var Eva bedre. Hun kunne hun stole på.

Dersom man hadde vært flue på veggen akkurat da, ville man kanskje ha undret seg over hvor forunderlig sprek den middelaldrende damen var, til høygravid å være. Hun listet seg ned trappen uten det minste besvær. Men hvorfor skulle hun liste seg slik gjennom kjøkkenet slik en katt jakter på en mus? Og hvorfor for hun sammen da det knirket i hengslene i utgangsdøra?

Fru Aspevik hadde tenkt å avlegge Eva en visitt, og hun regnet med at dersom hun kom seg ubemerket ut av huset, ville ingen fatte mistanke til noe som helst. Men hvorfor kunne hun ikke bare stikke innom på dagtid; det ville da vært mye enklere? Jo, men ting som ikke tåler dagens lys, bør helst gå for seg om natten.

Samtidig, oppe i den vesle stua i den mørke skogen, begynte det å skje noe. Et halvkvalt hyl trengte ut gjennom de tynne veggene i den lille hytta. Ut gjennom dørsprekken, gjennom det lille hullet i ruta, gjennom plankeskjøtene tøt de frykteligste smerteskrik. En hare som var kommet helt opp til døra, spratt forskremt unna i lange, raske hopp. En kråke lettet fra skorsteinen. Deretter fulgte enda flere og enda høyere skrik. De tynne lingardinene var trukket for, men man kunne likevel se skyggen av en person som virret rundt innenfor ruta og så ut som om han ikke visste hva han skulle gjøre. Et øyeblikk sto skyggen stille, så snudde den seg for å hente noe, men

ombestemte seg og snudde seg igjen. Klødde seg i hodet og lurte på hva han skulle gjøre.

– Våt klut, mumlet Sigvart. – Ny våt klut. Nei, forresten … teppe, barnet må ikke …

Eva peste og skar grimaser, og svette og tårer rant i bekker langs foldene i huden. Ansiktet liknet en appelsin som har vært gjennom saftpressa, og brystet hevet og senket seg som om hun holdt på å drukne. Hendene knuget så hardt om madrassen at sømmene var nær ved å revne.

– Noe å holde i, kanskje. Eller noe å bite i. Fort. Fort. Sigvart så seg om i rommet, men akkurat da utstøtte hun et nytt skrik, og han mistet alt han hadde i hendene.

Sigvart svettet om mulig enda mer enn Eva. Han var blek som et spøkelse ettersom han aldri hadde vært med på en fødsel før og aldri trodd at han ville komme til å være med på en. Jo mer Eva skrek, desto mer nervøs ble han. Det hendte jo faktisk at kvinner døde under fødselen. Kunne noen virkelig stå over de grusomme smertene som sto skrevet i ansiktet på den kommende kona hans?

Straks etter fylte en ny lyd den lille stua. Lyden av barnegråt. Sigvart løftet opp den lille bylten med plutselig skam. Barnet var jo egentlig ikke hans. Likevel vasket han den nyfødte gutten i vaskevannsfatet like varsomt som om det var hans egen sønn og tullet ham inn i et teppe. Gutten hadde små mørke hårtuster på hodet, øynene virket klistret igjen og han var full av rynker. Han grep med de bitte små fingrene om pekefingeren hans.

Men det var noe som var galt. Han følte det mer enn observerte det. Det prikket i huden, og Eva prustet og peste fortsatt. Så satte hun i et nytt hyl. Sigvart kunne ikke tro sine egne øyne. Det kom en til. Det kom et barn til. Det kunne bare ikke være mulig. Det kom et barn til!

Han ordnet fort et lite leie til den lille gutten og hastet tilbake for å støtte opp hodet til det andre barnet som var på vei ut. Mens han tok imot det andre barnet så godt han kunne, grunnet han over hvilke nye muligheter som nå hadde åpnet seg. Kunne det være mulig å gi ett barn til fru Aspevik og beholde ett selv?

Han hadde ikke før tenkt tanken før døren ble revet opp bak ham. Da han snudde seg, sto fruen selv i døråpningen. Munnen hennes var like åpen som på barnet han holdt i armene sine.

Kapittel 6

Fru Aspevik sto bredbent på gulvet like innenfor døren. Blikket hennes gikk fra Eva og over til Sigvart med babyen i hendene, tilbake til Eva igjen og deretter bort til det andre barnet som lå innpakket og klynket svakt. Munnen hennes beveget seg, men det kom ikke en lyd ut mellom de bleke leppene hennes.

Sigvart kjente en ny styrke strømme igjennom seg. Han følte seg rolig mens han bandt over og kuttet navlestrengen til det lille pikebarnet han nettopp hadde tatt imot. Hun var så bitte liten, virket slapp i armene hans og han tok instinktivt og gned ryggen til den lille. Hun pustet i hvert fall, selv om hun ikke skrek. Han pakket henne varsomt inn i et rent håndkle, tørket henne forsiktig og la henne ned ved Evas bryst, hun trengte morens varme.

Fruen hadde endelig fått igjen stemmens bruk. – Hva gjør du her? Spørsmålet var rettet mot Sigvart, som snudde seg og rettet seg opp i sin fulle høyde. Han raget godt over fru Aspevik, han var en høy og kraftig bygd kar. – Jeg hjelper Eva med å ta imot barna hennes, svarte han og stirret trassig tilbake på arbeidsgiveren sin.

Fru Aspevik snappet etter pusten og nølte et øyeblikk. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle gripe an denne uventede situasjonen. – Ja, ja det er fint, men nå kan du gå. Jeg kan ta over.

– Fru Aspevik. Det var så vidt de hørte Eva, som stønnet svakt borte fra sengebenken. – Ja, jeg er her, kjære du, svarte fru Aspevik prøvende, og tok et skritt fram for å

bevege seg bort til den svette og avkreftede jenta, men Sigvart stilte seg i veien for henne. – Jeg har bedt Eva om å bli min kone. Jeg skal ta meg av henne og barna. Fru Aspevik tok et skritt bakover og holdt på å falle over en krakk som sto der,

det var trangt i det lille rommet. – Hva? gispet hun. Hva er det du sier? – Eva, nærmest skrek hun, hva er det han mener?

Eva var så sliten, så sliten. Den lille piken som lå på brystet hennes, klynket. Eva tittet ned på det bitte lille røde og rynkede ansiktet, hun ble overveldet av en dyp kjærlighet, og visste i det samme at hun aldri ville klare å gi fra seg barnet sitt – ingen av dem. Hun la armene beskyttende rundt den nyfødte datteren og sa med så sterk stemme hun klarte å frambringe: – Ja, det er sant. Jeg er lei for det, men jeg klarer ikke å gi fra meg barna.

Fru Aspevik rygget ut døren, ansiktsutrykket hennes var ubeskrivelig. Sjokk, vantro, raseri, alt på én gang. – NEI! skrek hun. Nei, du lovet meg! Dette godtar jeg ikke! Siste ord er ikke sagt i denne saken! Så stormet hun ut og etterlot seg en øredøvende stillhet i den lille hytta, kun avbrutt av et lite klynk fra en av de to nyfødte.

Fru Aspevik sprang ned mot gården. Hun så ikke hvor hun løp i mørket, snublet og falt, reiste seg igjen og løp videre. Adrenalinet raste gjennom kroppen hennes. Hun hadde aldri vært så panikkslagen og rasende på samme tid. Håret hadde løsnet fra knuten i nakken og flagret rundt hodet hennes mens hun løp. Hvis noen hadde sett henne

stormende nedover dalsiden i månelyset denne natten, ville de kanskje trodd de så en overnaturlig skapning og korset seg.

Den eneste tanken hun hadde i hodet, var at hun måtte finne en måte å ordne dette på. Hun visste hvem hun skulle snakke med.

Nanna ble revet ut av en dyp, drømmeløs søvn og stirret forskrekket på den storøyde, skjelvende kvinnen som hadde ristet henne våken.

– Men kjære frue, hva har skjedd med deg?

Fru Aspeviks hår var i total uorden, hun var skitten på klærne og i ansiktet, den ene armen var oppskrubbet og hun virket helt hysterisk.

– De skal gifte seg, hun vil ikke gi fra seg barnet, det var to unger, hva skal jeg gjøre Nanna, hva skal jeg gjøre? Fru Aspevik pustet tungt og pratet usammenhengende mens hun holdt Nannas overarmer i et jerngrep og nesten ristet henne.

– Hysj, du vekker jo hele huset! Nanna gjorde seg bestemt fri fra grepet hennes og fikk henne til å sette seg ned på sengebenken.

– Ro deg ned nå, frue. Jeg skjønner at noe har skjedd med Eva, men vi må få deg i presentabel stand i tilfelle han sjøl eller noen andre i huset våkner, og så får du fortelle meg hva som har skjedd. Vi skal nok finne en løsning.

Hun kikket forsiktig ut i gangen og forsikret seg om at ingen så dem, før hun geleidet den skjelvende fru Aspevik til fruens eget rom, hvor hun fikk av henne de skitne og fuktige klærne, ordnet håret hennes og vasket vekk det verste. Med skjelvende stemme fortalte fru Aspevik hva hun hadde opplevd oppe på plassen, hvilken uventet vending planen deres hadde tatt. Nanna lyttet ettertenksomt. Det var første gang hun hadde sett

tårer på fru Aspeviks kinn i alle de årene hun hadde vært ansatt der i huset. Dette måtte ha rystet henne dypt.

Det begynte å lysne av dag utenfor vinduet, og Nanna bestemte seg for å være praktisk.

– Nå skal du høre, frue. Jeg må gå ned på kjøkkenet og sette Undine og den nye jenta i arbeid med morgenstellet. Når jeg er ferdig, kommer jeg opp med frokost til deg. Man tenker bedre med litt mat i kroppen, og så får vi sette oss ned og finne ut hva vi skal gjøre. Se om du får sovet litt. Fru Aspevik nikket, selv om de begge visste at akkurat det ikke var særlig sannsynlig.

Dagslyset begynte å sive inn gjennom gardinene oppe i den lille koia i skogen, hvor antallet beboere i løpet av noen dramatiske nattetimer hadde fordoblet seg. To nye liv var kommet til verden, men Sigvart var bekymret for hvor lenge de små ville klare å klamre seg til livet. Verst var det for henne som kom sist, det lille pikebarnet virket svakt og beveget seg nesten ikke. Han prøvde å gi henne av sin egen styrke og strøk den lille kroppen forsiktig for at hun skulle holde seg varm. Eva prøvde å få datteren til å ta brystet, men det virket ikke som hun hadde krefter til å suge. Det var tydelig at barna ikke var fullbårne, gutten var heller ikke sterk, men han var større og tok brystet og prøvde å suge når Eva la han inntil.

Sigvart sto og grunnet en stund, så tok han en avgjørelse og la begge barna ned sammen med Eva i sengebenken. Han tok hendene hennes og strøk henne ømt over håret. Han hadde stelt og vasket henne med all den kjærligheten han hadde i seg, men håret var

fortsatt fuktig og klebet seg til hodebunnen hennes. – Kjære Eva, jeg må forlate deg en liten stund.

– Nei Sigvart, du må ikke gå fra meg. Jeg er redd. Jeg kan ikke være alene med barna, jeg er så svak, hvisket hun.

Hun ble panikkslagen med tanken på å være alene igjen med de to små.

– Kjære lille venn, det går bra, prøvde Sigvart å trøste. – Jeg må ned til gården. Det tar under en time å gå ned dit, litt lengre tid å gå tilbake. Fru Aspevik var skrekkelig opprørt da hun for ut herfra i natt, så jeg må ned og se hva som skjer. Dessuten må jeg hente sakene mine, si fra til han sjøl at jeg drar og få lønn for den siste måneden. Vi trenger de pengene nå. Jeg er tilbake før du vet ordet av det. Jeg skal ta meg av deg og barna, Eva, uansett hva som kommer, så møter vi det sammen.

Tårene trillet ned Evas kinn, men hun nikket tappert. Han snudde seg i døråpningen og smilte oppmuntrende til henne, hun ville rope at han ikke skulle gå, men ordene kom ikke ut, og hun følte seg totalt hjelpesløs.

De to kvinnene satt ved vinduet på fruens rom. Margoth Lovise Aspeviks rom fortalte ikke så mye om kvinnen som sov der. Det var sparsomt møblert, med den samme store ektesengen som alltid hadde stått der, en kommode, et skap, et lite toalettbord med speil og en krakk samt et lite bord med to stoler hvor Nanna og fruen nå satt. Det var det største rommet i andre etasje og hadde vært ekteparets værelse, men nå var det noen år siden Arent hadde flyttet inn på rommet ved siden av. Angivelig for ikke å forstyrre Margoth når han kom sent opp.

Fru Aspevik forsøkte å presse i seg en skive av Nannas nydelige brød med geitost på, men klarte bare å få i seg halvparten. Det gikk bedre med kaffen, den gled ned og varmet den fortsatt lett skjelvende kroppen. De hadde snakket lenge uten å finne noen løsning. Nanna hadde forsiktig antydet at fruen kunne falle og ”miste barnet”, men hun ville ikke høre snakk om det. De siste månedene hadde vært både fantastiske og grusomme for fru Aspevik. Hun hadde trodd at det største problemet ville bli å holde Arent unna, men det hadde gått greit. De siste årene hadde han ikke kommet så ofte til henne på nattlig besøk. Det var så lenge siden at hun hadde regnet litt på det, men funnet ut at det ikke var lenger siden enn det burde være, men allikevel lenge nok til at han ikke ville tenke tilbake og undres over at kroppen hennes ikke hadde forandret seg før nå.

Etter at hun hadde fortalt ham at hun var med barn, kom han ikke inn til henne mer, og det var en lettelse å slippe å finne på unnskyldninger for å holde ham unna. Litt mer problematisk var det å overbevise ham om at hun ikke trengte tilsyn av legen, og at Nanna visste best alt som dreide seg om svangerskap og fødsel, men hun fikk det som hun ville. Allikevel var hun redd hver eneste dag for å bli avslørt, og holdt seg mest for seg selv på kammerset sitt eller i dagligstuen hvor hun satt og strikket, heklet eller sydde på klær, bleier og utstyr til babyen. Nanna fikk ta seg av husholdningen, noe hun gjorde med glede.

Det gledet henne også å se hvor fornøyd Arent var, hun kunne nesten merke hvordan han vokste da hun fortalte at han skulle få en arving. Han spradet rundt som en hane og var tydelig stolt over at han endelig hadde klart å gjøre sin kone gravid.

Alle disse årene med lengsel og skuffelse hver eneste måned. Til slutt hadde hun avfunnet seg med at hun aldri ville bli mor, og at barneværelsene på Aspevik ville stå

tomme. Helt til den dagen hun fikk vite om Evas ulykke. Hun fikk en sjanse, og hun grep den i desperasjon. Endelig skulle lyden av barnelatter og gråt høres på Aspevik.

Nanna avbrøt tankene hennes med et dypt sukk. – Vi kan kanskje klare å overtale Eva til å la oss få ett av barna.

De hadde diskutert den muligheten og var enige om at det var den beste sjansen de hadde.

Rop og skrik ute fra gårdstunet fikk dem begge til å reise seg opp. Hva nå, da? sa Nanna og kikket ut av vinduet, men vinduet på fru Aspeviks rom hadde ikke utsikt den retningen bråket kom fra. – Vent her, du, så skal jeg gå og se hva det er som står på. Nanna skyndte seg ut av rommet.

Fru Aspevik satt lenge og ventet, men Nanna kom ikke tilbake. Hun hørte høye stemmer utenfra og bestemte seg til slutt for å gå ned og se etter selv. Nede på kjøkkenet møtte hun imidlertid Nanna, som akkurat var på vei opp igjen. – Fant du ut hva alt oppstyret dreide seg om? spurte hun. Nanna svarte ikke, trakk henne bare med seg opp trappen, inn igjen på fruens rom og lukket døren etter seg. Hun snudde seg mot fru Aspevik, og håpet tentes i fruens ansikt da Nanna lettet sa: Jeg tror problemet vårt nettopp løste seg av seg selv.

Eva skvatt til, hun hadde visst duppet av et øyeblikk. Hun skyndte seg å se til de små, men de sov begge fortsatt. Hva kunne klokken være? Sigvart skulle ha vært tilbake for lenge siden. Han hadde lagt godt i ovnen før han gikk, men den var slukket nå. Solen hadde skint hele dagen, og det var fortsatt varmt i været, så det var heldigvis ikke kaldt i rommet. Eva heiste seg forsiktig opp for ikke å vekke barna og støttet seg på den ene

hånden mens hun kikket ut av vinduet. Hun kikket innover i granskogen, speidet etter Sigvarts trygge, gode skikkelse, men det eneste hun så, var et bustete ekorn som hoppet fra gren til gren før det forsvant blant tretoppene. Hun la seg ned igjen, følte seg så svak, og lurte på om hun turde å prøve å reise seg opp av senga. Sigvart hadde støttet henne så hun fikk gjort sitt fornødne i morges, men nå kjente hun at hun måtte tisse igjen.

Hun måtte opp, kunne ikke ligge her lenger, selv om hun visste at barselkvinner bør ligge til sengs en tid. Det svartnet for øynene da hun prøvde å sette seg opp. Hun la seg ned igjen, kanskje hun skulle vente en liten stund til. I det samme hørte hun noen utenfor. Endelig kom han tilbake, hun kjente først nå hvor engstelig hun hadde vært for ham. Den vaklevorne døren gikk opp, men det var ikke Sigvart som sto i døråpningen, det var Nanna.

Nanna kom inn, men hun sa ingenting. Hun hadde en sekk på ryggen og begynte å pakke ut. Hun hadde med mat, et par flasker melk og en del tøy. Eva ville spørre etter Sigvart, men noe holdt henne igjen.

Det var Nanna som brøt tausheten. – Hvordan går det med deg? Hvordan går det med barna?

– Barna har det bra, men de er så små. Det er bra med meg òg, jeg er bare så utrolig sliten. Tror du du kunne hjelpe meg ut på do?

Nanna nikket, hun flyttet barna over i det leiet Sigvart hadde laget til dem av en vaskebalje og et stort teppe, og lot Eva lene seg til hennes sterke kropp.

Nanna fyrte opp i ovnen og varmet vann. Hun så på mens Eva prøvde å få barna til å ta brystet. Det var viktig at de fikk den første råmelken. Guttebabyen fikk i seg litt,

og for første gang kjente Eva at jentebabyen også tok tak i brystet, men hun var usikker på om hun fikk i seg noe særlig.

Etter at Eva hadde prøvd å få i barna næring, tok Nanna og vasket og stelte dem etter tur. Eva spiste noe av maten Nanna hadde tatt med, og motet seg opp til å spørre.

– Hvor er Sigvart?

Nanna svarte ikke. Hun hadde lagt jenta i armene på Eva og begynte å kle på gutten en ulldrakt og ullue hun hadde hentet opp av sekken. Eva stirret forskrekket på henne, en snikende redsel la seg rundt hjertet hennes og fikk det til å slå raskere.

– Hvorfor kler du på ham så mye klær? Nanna, svar meg, hvor er Sigvart?

Nanna svøpte den lille gutten i et teppe og tok ham i armene sine. Hun snudde seg mot Eva.

– Dette er barnet du har lovet fru Aspevik, sa hun hardt. – Fruen kommer til å ”føde” i natt. Han sjøl er ikke hjemme på grunn av alt som skjedde i dag, så det passer bra.

Eva prøvde å reise seg opp i sengen, men det svartnet for øynene hennes. – Du får ikke ta ham! Sigvart og jeg skal gifte oss, han skal ta seg av meg og

barna.

Det lyste et øyeblikk av medlidenhet i Nannas øyne da hun så på Eva som desperat strakte armen ut etter sønnen sin, men Nanna visste hvor lojaliteten hennes lå.

– Tingene har endret seg nå, Eva. Det skjedde noe på Aspevik i dag, noe som du må få vite.

Det suste i ørene på Eva, og hjertet føltes som det skulle hoppe ut av brystet på henne mens Nanna fortsatte. – Laurits kom overraskende tilbake til Aspevik i dag

morges. Det kom til munnhuggeri og etter hvert håndgemeng mellom ham og Sigvart. Sigvart skal ifølge vitner ha slått til Laurits så han falt bakover og slo hodet mot en stein. Han ligger bevisstløs i drengestua, doktoren sier det kan gå begge veier, vi må bare vente og se. Lensmannen har tatt Sigvart i forvaring, han skal avhøres. Hvis Laurits dør, blir han drapsmann.

Eva satt som lamslått.

– Kanskje jeg klarer å overtale fru Aspevik til å la deg komme tilbake til gården igjen. Det vil si, hvis datteren din overlever, må du nok uansett finne en annen plass å få losji, men for å være ærlig, Eva, så tror jeg du må forberede deg på at hun ikke kommer til å klare seg.

I et anfall av barmhjertighet snudde Nanna seg idet hun gikk ut av døren, og sa: – Jeg lover å komme tilbake og se til deg.

Idet døren slo igjen bak Nanna, falt også Evas verden i grus. Det lille hjertet til datteren banket fortsatt mot hennes, men et endeløst mørke fullt av fortvilelse senket seg over Eva og oppslukte henne fullstendig.

Kapittel 7

Det var en av de dagene man bare ønsker skal vare. Solen skinte, spredte sine livgivende stråler ned over den vesle bygda Grønnfjord i Nordland amt, og ble til en siste streng av sommer, til tross for at kalenderbladene viste en av de aller første dagene i september. Folk gikk rundt med brede smil om munnen, kjente seg lette og lyse til sinns, pratet og lo. I en liten vik hadde det samlet seg noen unger, de vasset ut i vannet og påsto kjekt overfor hverandre at det slett ikke var kaldt.

Havet viste seg fra sin beste side, fjorden lå stille og ikke et vindpust beveget bladene på trærne som omkranset den. Bølgene klukket vennlig, lyder som minnet om godmodig latter, og solen speilet seg i fjorden og fikk sjøen til å skinne som det reneste sølv. En sann idyll.

Å, men under havoverflaten fantes det nok ett og annet som ikke var fullt så idyllisk; det var farlige strømmer og brådype partier, brennmaneter og ufisk. Og blant menneskene som levde ved fjorden, fantes det også én og annen som ikke helt klarte å glede seg over denne aller siste sommerdagen.

Arent Aspevik var denne lyse, varme formiddagen en lykkelig mann, enda han kom sent i seng kvelden i forveien og ble vekket med beskjeden nokså tidlig. Endelig! En ektefødt arving. Det hadde han ønsket så lenge han kunne huske, men til tross for stadige forsøk – i hvert fall fra hans side – hadde Margoth Lovise ikke blitt fruktsommelig. Ikke før nå nylig. Det var et Vårherres mirakel, intet mindre, og for en tur at det ble en gutt! Men én sak forstyrret gleden over den etterlengtede sønnen: Han manglet en dreng. Sigvart, den tåpskolten, satt i arresten, og hvem visste når han kom ut derfra, om noensinne? I drengestua lå Laurits Larsen, en forhenværende dreng som plutselig hadde dukket opp på gården igjen, uvisst av hvilken grunn. Sist de hørte noe fra Laurits, var han nesten en storkar, forlovet som han var med en doktordatter. Men så hadde han vel soset seg bort igjen, det kunne være likt ham. Nå svevde han mellom liv og død etter at de to brushanene hadde røket uklare, og Arent

visste at han burde ha gitt Laurits’ nærmeste beskjed, men hvem var nå egentlig hans nærmeste pårørende? Det måtte vel være over med doktordatteren ettersom Laurits hadde dukket opp på Aspevik igjen? Han var i villrede. Ja ja, noen kommer, noen går, tenkte han sjøl med et sukk, og tuslet inn på kjøkkenet der Nanna bød på sterk kaffe og brun mandelkake.

Nanna Andersen kjente seg så sliten som hun aldri noensinne hadde vært. Hun frøs. Det var som om kulden hadde satt seg innabords, enda så varmt det var i dag. Hvor mye hun enn forsøkte, klarte hun ikke å bli kvitt lyden av den desperate gråten til en ung barselkvinne som har mistet sitt ene barn, står i fare for å miste det andre, og ikke har noe sted å gjøre av seg i verden, ingen å støtte seg til. Nanna hadde båret den lille gutten hele veien ned til bygda, tett inntil seg for at han skulle holde varmen. Han var som en fugleunge, skrek ikke, klynket bare svakt nå og da, veide nesten ingenting. Hun ble stående i skogkanten, i skjul, inntil hun var sikker på at alle sov. Da stjal hun seg inn i hovedhuset og opp på rommet til fruen. Det gikk som smurt, ingen merket noe, og da det grydde av dag, vekket hun han sjøl og fortalte at han hadde fått en sønn. Hun hadde gjort det som var ventet av henne. Nanna visste godt at hun ville bli rikelig belønnet. Hun tjente usedvanlig godt som husholderske på Aspevik, og dette kom sannsynligvis ikke til å gjøre lønnen noe dårligere. Hun burde ha vært fornøyd; hennes arbeidsgiver og venninne var lykkelig, det var en nydelig dag, alle frydet seg tilsynelatende. Likevel greide hun ikke å nyte finværet. Det var noe ved følelsen av den forsvarsløse nyfødte tett inn mot kroppen hennes. Hun hadde selv aldri blitt velsignet med det barnet hun drømte om som ung og nygift kone. Nå var det for sent for henne, det var et sår som verket hver gang skorpen ble revet vekk. Vondt. Men hvordan føltes det da å bære et barn under hjertet i mange lange måneder, føde det til verden, for så bli fratatt det?

Sigvart satt på en enkel brisk i arresten, duknakket og sulten. På et brett ved siden av ham lå det et par brødskiver lensmannens hjelper hadde brakt inn til ham, men han klarte ikke å ta til seg mat. Fortvilelsen truet med å kvele ham.

Hvis noen for et par uker siden hadde fortalt ham at han skulle komme til å sitte her, som en forbryter, hadde han begynt å skoggerle. Men nå satt han her. Og det var ingenting å le av.

Det var Laurits som hadde slått først. Sigvart tok seg til tinningen, det var fortsatt ømt. Laurits hadde kommet vandrende, med hendene i lomma, plystrende, ubekymret. Som om alt var som før.

– Hva gjør du her? hadde Sigvart spurt, forskrekket, selv hadde han akkurat kommet tilbake fra husmannsplassen langt oppe i skogen, og det var kun for å si i fra om at nå dro han og kom aldri mer tilbake. Det hadde han imidlertid ikke rukket før det smalt.

Laurits hadde flirt. – Hva jeg gjør her? Jeg har blant annet en kjæreste her. Eva. Jeg kommer etter henne.

– Etter Eva? Hvorfor det? Det hadde ikke falt ham inn å fortelle at Eva ikke lenger befant seg på gården, og i hvert fall ikke hvor hun faktisk var.

– Det er vel egentlig ikke din sak, Sigvart, men du har alltid vært en grei kar, jeg har alltid likt deg, så jeg skal fortelle deg hvorfor. Du har sikkert hørt at jeg har blitt godt gift og vel sørget for. Laurits lo igjen. – Å ja, det er det reneste paradis. Svigerfar har kjøpt et staselig hus til oss, og som du ser, er jeg så pen i tøyet som selveste presten. Søndagsmat har vi på bordet hver eneste dag, og jeg mankerer ingenting. Nå, nesten ingenting, i alle fall. Det har seg sånn at min lille kone er så fint oppdratt. I sengen ligger hun stiv som en pinne, Anne Sophie, med øynene lukket og lider seg gjennom det mens hun venter på at jeg skal bli ferdig. Jeg liker det ikke, jeg er bedre vant. Han knegget igjen.

– Hva har det med Eva å gjøre, om jeg tør spørre? sa Sigvart fiendtlig. Han likte ikke måten Laurits snakket på, viset han omtalte sin hustru på, var nedrig.

– Eva er en varm kvinne, en het liten tøs. Med henne kan man gjøre akkurat som man vil, hun er med på notene, for å si det sånn. Jeg tenker å ta henne med meg til Svolvær og ha henne som taus. Og litt annet …

Sigvart hadde kjent hvordan raseriet tok bolig i ham. Sto ikke Laurits der og omtalte Eva som en slags simpel hore han kunne forlyste seg med når det passet! Enda så grovt han hadde sveket henne tidligere! – Det kan du bare glemme, ga han beskjed om.

– Å, hvorfor det?

– Fordi, min godeste Laurits, at Eva skal bli min kone, hun vører ikke deg lenger, svarte han sint.

– Nå, det skal vi få se på. Når jeg er i nærheten, har lille Eva en tendens til å glemme alt rundt seg. Hun kommer til å følge meg uansett.

Sigvart hadde vært rasende sint, men han hadde blitt redd også. Han visste godt at Eva hadde vært hodestups forelsket i Laurits, det hadde han ikke kunnet unngå å merke seg i tiden før forrige lofotsesong tok til. Selv hadde han bare hatt øye for henne, helt siden første gang han så henne. Det mørke håret, de blå øynene… Han elsket henne. Og selv om han innerst inne ikke trodde noe på at Eva ville følge med Laurits til Lofoten, ble en del av ham usikker. Og svartsyk! Laurits hadde eid Eva på en måte han selv aldri hadde, Laurits hadde kjent kroppen hennes tett mot sin, holdt om henne, trengt inn i henne …

Munnbruken dem i mellom hadde blitt stadig hardere, og til slutt hadde Laurits slått. Sigvart hadde villet dytte ham vekk, men så hadde det gått så uendelig forkjært. Nå lå Laurits i uvett, og man visste ikke hvilken vei det bar, ifølge lensmannen. Måtte han ved Gud i himmelen stå det over! Ellers var det ute med ham selv. Da bar det strake veien til fengselet, og hvordan i alle dager skulle Eva klare seg da? Nå lå hun vel til sengs alene i den forlatte

koia så langt fra folk, et helt døgn hadde gått, og ennå hadde han ikke kommet tilbake. Trodde hun at han med vilje hadde sviktet henne? Og hvordan gikk det med barna? De var så uendelig små, de stakkars krekene, nesten ikke for ordentlige mennesker å regne ennå, likevel følte han en uendelig ømhet og kjærlighet for dem, følte at de var hans egne barn. Hans og Evas.

Sigvart foldet hendene og ba. Han visste at det ikke var særlig mandig, men etterpå lente han ryggen mot murveggen bak seg og lot tårene strømme fritt. – Jeg gir dere aldri opp, Eva! hulket han. Så knyttet han nevene. Den forferdelige fru Aspevik; hadde det bare ikke vært for henne! Hun var en djevel i kvinneskikkelse.

På sitt eget rom denne formiddagen lå Margoth Lovise Aspevik, en middelaldrende kvinne som ingen noensinne kunne huske å ha sett ute av fatning. Nå var ansiktet hennes forsvarsløst nakent, de små rynkene trådte tydeligere fram, øynene var hovne og forvåkede. De siste to nettene hadde hun nesten ikke smakt søvn, særlig ikke den siste natten. I armene hennes lå det et spedbarn, et guttebarn, og han var kledd i nydelig barnetøy av ypperste kvalitet. Gutten sov, munnen hans bevet seg litt i søvne, men ellers lå han rolig. Øyenvippene hvilte lange og sorte mot ørsmå kinn, og hun kunne nesten ikke se seg mett på ham. Ti små fingre hadde han, vesle-Arent, alle med perfekt buede negler, dessuten hadde han mørke fjon på hodet og den søteste oppstoppernese. Da Nanna kom med ham sent i går kveld, i ly av mørket, hadde hun følt en enorm lettelse. Han var det vakreste guttebarn hun noensinne hadde sett, og Arent – han sjøl – var stolt som en hane over å ha fått en sønn. En arving. En som kunne føre slekten, blodet og gården videre. Han hadde vært inne hos henne i morges, etter at Nanna overbrakte ham beskjeden. I ren henrykkelse hadde han lovet henne både gull og diamanter. Det skulle han personlig bringe henne ved neste leilighet, sannsynligvis i forbindelse med neste lofotfiske. Fru Aspevik burde ha vært verdens lykkeligste kvinne, en nybakt mor i hennes alder; et rent mirakel. Hjertet hennes var allerede breddfullt av ømhet

overfor den vesle bylten i armene hennes. Vesle-Arent var hennes barn nå. Ingen skulle få lov til å ta ham fra henne. Hun ble liggende og stirre på ham, mens urolige nyver spredde seg i ansiktet hennes. Aller helst ville hun stå opp, hun følte seg urolig ved å ligge til sengs, isolert fra det som skjedde på gården. Men hun skulle spille sin rolle godt. Ingen skulle behøve å ha et snev av tvil om at hun nettopp hadde født et barn. Hun fikk holde sengen den første tiden, men helt isolert var hun tross alt ikke. Hun hadde Nanna. Fru Aspevik grep en bjelle som sto på nattbordet og ringte iltert med den. Hun følte seg langt fra trygg, for Eva hadde ikke vist seg så pålitelig som hun først trodde hun skulle være. Hvem visste hva slags rabalder hun kunne komme til å stelle i stand?

– Jeg er nødt til å sørge for hennes taushet, mumlet hun for seg selv og spratt opp fra sengen og bort til skatollet der hun oppbevarte skrivepapir og penger.

Eva gråt ikke. Hele det siste halve døgnet hadde tårene sildret, som våryre bekker, ustoppelig. Nå var hun tom for tårer, utmattet til det innerste. Samtidig hadde en sped spire av stahet tatt bolig i henne. Hun måtte ikke la seg knekke! Vesle-Sigvart, som hun i sitt hjerte kalte ham, var tatt fra henne. Sigvart satt i arresten og kunne ikke hjelpe henne, så hun ble nødt til å kjempe for barnet sitt selv. Hun skyldte ham det.

Brystene hennes verket, store og melkesprengte. Pikebarnet som hun fortsatt hadde hos seg, var så slapp, så liten. Det var så vidt den lille munnen greide å gape over brystknoppen. Hun forsøkte å die litt, men ble så fort trett. Eva hadde forsøkt å melke ut litt med hendene sine, ha det over i et krus og helle de livgivende dråpene inn i munnen på den lille. Det hjalp litt på, hun smattet og svelget unna en del, men det ble så forsvinnende lite. Hun skrek ikke engang, det var som om hun ikke orket.

Nå kledde Eva på den lille kroppen. Hun hadde gitt henne navnet Othilie, etter moren hennes. Othilies øyne var lukket, hun visste ikke om datteren sov eller bare ikke orket å holde

øynene åpne. Ville hun stå det over? Nannas harde ord kvernet om og om igjen i Evas hode. Du må forberede deg på at hun ikke vil klare seg. Kunne man det? Forberede seg på å miste et barn? Nei! Alt i henne strittet imot, hun kunne ikke, og ville ikke forberede seg på å miste Othilie.

– Du må prøve å ta til deg litt mer melk, mumlet hun mykt til datteren.

Hun stelte den lille, svøpte henne og knyttet sjalet sitt løst omkring overkroppen sin. Det ble akkurat plass til Othilie der inne, nå lå hun inne i sjalet, trygt og mykt og varmt mot sin mors kropp. Helst burde de ha blitt værende i sengen i lang tid ennå, men Eva kunne ikke. – Nå må du tilgi meg hvis turen ned til bygda blir strevsom for deg. Vi er nødt til å ta denne turen, for faren din og broren din sin skyld. Sigvart og vesle-Sigvart, hvisket hun inn mot Othilies dunete barnehode.

Angsten klemte om Eva som en klo. Gjorde hun det riktige nå? Tenk om denne ferden ble for mye for det svakelige spedbarnet? – Vi , hvisket hun for seg selv. – Jeg er nødt til å oppsøke lensmannen, legge alle kortene på bordet.

Det hjalp å si det høyt, det satte mot i henne. Men ville lensmannen tro henne? Det ble hennes ord mot fru Aspeviks, en velansett fin frue mot en fattig taus. Nå, hun fikk i alle fall prøve, for hun kunne ikke gi opp vesle-Sigvart. Kroppen hennes skrek etter ham, barnet hennes!

Svetteperlene piplet fram i hårfestet hennes allerede ved de første stegene hun tok. Dels var det varmen, dels var hun utslitt etter de siste dagenes strabaser; ikke minst fødselen. Det svimlet for henne, og hun var nødt til å støtte seg til en vindskjev bjørk, men tvang seg selv til å fortsette. Høyre fot foran den venstre. Ett steg av gangen. Og ett til. Hele tiden mens hun varlig holdt armene om det vesle pikebarnet som lå inni sjalet på brystet hennes.

På Aspevik hadde Nanna straks kommet hastende da hun hørte bjellen fra fruens værelse. Hun ble blek da fruen framførte sitt ærend.

– Jeg vil at du straks løper til Ole fra Tolleviken med et brev fra meg. – Ole Olesen? Men … er han ikke på straff? – Ikke nå lenger, det er lenge siden han kom hjem. Jeg trenger hans hjelp. – Gud hjelpe oss alle, frue, jeg vet rett og slett ikke om jeg våger å oppsøke ham.

Mannen har sittet i fengsel i flere år for å ha tatt livet av sine skyldfolk. Han er ikke som andre, jeg tror det er noe galt med …

Fru Aspevik mørknet i ansiktet. – Nekter du å følge ordre? avbrøt hun, truende. – Nekter og nekter, sa Nanna og var spak. – Jeg kan love deg én ting, Nanna Andersen, sa fru Aspevik, og lignet slett ikke på den

elskverdige venninnen hun somme ganger kunne være. – Gjør du ikke som jeg sier, kommer jeg til å fortelle alle, både høy og lav, om at du har gått bak min rygg og horet med drengene, og dessuten stjålet både sølvtøy og andre verdigjenstander fra gården.

Nanna sperret øynene opp. – Du vet godt at det ikke er sant, gispet hun, rystet over hvor ondskapsfull den andre kunne være.

– Hva jeg vet, er én ting. Hva jeg sier, er en annen ting. Jeg er en høyt respektert kvinne her i egnen. Jeg er på talefot med både prestefruen og doktorfruen. Folk hører etter når jeg snakker. Jeg er ikke kjent for å fare med usannheter. Så om jeg var deg, Nanna, ville jeg løpe ned til Tolleviken med det samme. Sørg for at ingen ser deg. Fru Aspevik rakte Nanna en forseglet konvolutt. Hun tok den motvillig imot. – Si at han får resten av pengene når oppdraget er utført, og be ham for Guds skyld om å brenne brevet mitt. Ingen må få vite noe!

Eva var kommet omtrent halvveis på veien ned mot bygda, da hun fikk se en skikkelse lenger nede. Det var en mann. Nå kommer Sigvart likevel, for det gjennom henne. Gleden boblet opp

i henne. Hun skygget for øynene med neven for å se bedre, og skuffelsen seg innover henne med det samme. Det var jo ikke Sigvart. Denne mannen var annerledes i ganglaget, grovbygget og med fillete klær. Håret og skjegget virket bustete og ustelt, mannen lignet en kjempe, selv når hun så ham på lang avstand. Det gikk et sting av redsel gjennom henne. Han lignet Ole i Tolleviken, han som hadde slått i hjel flere familiemedlemmer, han var visst ikke helt rett i hodet. Men det måtte da være en annen, en som lignet? Ole satt helt sikkert fortsatt fengslet. Hun tok enda et skritt, litt nølende nå.

Samtidig, på Aspevik, en drøy halvtimes gange lenger nede i dalen, kom Undine springende inn i kjøkkenet. Hun hadde vært i drengestua for å se til den skadde.

– Dere må komme, kauket hun så høyt hun kunne. – Hva er det som står på? spurte Nanna. – Det er Laurits! Kom fort!

Kapittel 8

Undines skingrende stemme fikk Nanna til å slippe det hun hadde i hendene og ta seg til drengestua så fort hun maktet i den fotside serken sin. Laurits lå svak og blek i sengebenken, og det gikk så vidt an å se at brystkassen hevet og senket seg når han pustet. Ansiktet hans glitret av svetteperler, og puten var våt av svette.

– Send Edvin etter doktoren, beordret Nanna. – Si at han må komme med en eneste gang, for Laurits holder på å dø fra oss! Vettskremt sprang Undine av gårde med beskjed til drengen. Nanna ble igjen for å ta seg av den feberhete Laurits. Hun dynket forkleet sitt i stampen og overførte det kalde vannet til pannen hans for å kjøle ham ned. Hun ristet på hodet i fortvilelse, og tankene hennes gikk til de nyfødte som han nok aldri ville få se.

Oppe i fjellsiden måtte Eva tenke fort. Hun sjekket nervøst at sjalet dekket Othilie, mens hun tok små prøvende skritt nedover stien for å kjøpe seg litt tid. Hvorfor var Ole her? Hvilket ærend hadde han i dalen? Hadde fru Aspevik sendt ham etter henne? Hun kunne ikke være sikker, men følte på seg at det måtte ha noe med henne å gjøre. Alle visste hvem Ole var siden han hadde sittet inne for drap, men Eva håpet og trodde at han ikke visste hvem hun var. De hadde jo aldri truffet hverandre før, og da hun begynte i tjeneste på Aspevik, var Ole allerede i fengsel.

Selv om hun var svak etter fødselen, følte Eva seg plutselig sterk. Hun måtte ikke la noen få true henne eller barna hennes, ikke nå som hun var på vei til lensmannen for å fortelle sannheten. Hun skulle hente med seg Sigvart og Vesle-Sigvart, og sammen skulle de leve som en familie!

Othilie lå helt i ro inntil henne og sov. Så liten som jenta var, og måten hun ble båret på – inntullet i sjalet – gjorde at Eva bare så litt lubben ut. For en som ikke visste bedre, ville det være lett å konkludere med at hun sikkert var svak for flesk og andre godbiter – ikke at hun bar på et nyfødt barn.

Eva fortsatte nedover dalen, og støtte rett på Ole fra Tolleviken. – God dag, sa Ole, og mønstret henne med et mistenksomt blikk. – God dag, svarte Eva, og møtte blikket hans uten å blunke. – Jeg er på vei til koia der oppe, er det der du kommer fra? spurte Ole. – Nei, jeg har bare vært på en liten spasertur, sa Eva, – men nå må jeg tilbake til Aspevik for å gjøre klart til middagstid. Eva nikket kort til avskjed, og gikk videre nedover stien. Hun tvang seg til å puste rolig og ba inderlig om at Othilie ikke skulle bevege seg eller våkne, for nå måtte de komme seg ned til bygda og i sikkerhet. Ole ble stående og se etter henne, men gjorde ikke noe forsøk på å stoppe henne eller følge etter. Til slutt snudde han seg og gikk videre oppover mot koia. Eva pustet lettet ut. Ole var visst ikke ute etter henne likevel. Da hun ikke kunne se ham lenger, begynte hun likevel å småspringe nedover. Hun var sliten og skjelven, men kunne ikke stoppe nå som det ikke var så langt igjen til gården. Othilie var begynt å røre på seg og klynket svak. Hun måtte finne en sikker plass der hun kunne amme henne.

Eva snek seg inn bakdøren til drengestua, og satte seg ned på gulvet i vindfanget for å amme. Othilie søkte utålmodig etter brystvorten, og lagde fornøyde lyder etter hvert som den næringsrike melken tilfredsstilte sulten og tørsten hennes. Eva så på sitt mirakel av en datter, som var sterkere enn hun så ut, og hun følte med sikkerhet at alt kom til å ordne seg til det beste. Laurits hadde sviktet henne, men hun ville få det godt med Sigvart. Han var snill og pålitelig, og kom til å bli en god far for tvillingene. Hun tenkte på Laurits, som hun hadde hørt lå bevisstløs her på Aspevik, og kjente at hun ikke lenger hadde følelser for ham. Til det var sviket for stort. Hun visste at hun nå gjorde det rette.

Mens hun satt der og ammet, følte hun seg så inderlig sliten, og øyelokkene ble tunge. Turen fra koia hadde vært lang og skremmende. Nå ville hun bare lukke øynene en liten stund og samle krefter før hun gikk til lensmannen.

I arresten satt Sigvart, uvitende om alt oppstyret rundt Laurits. Heller ikke visste han at Eva hadde tatt seg ned til bygda. Han hadde tenkt i flere timer på basketaket med Laurits og fundert på hvordan han skulle få forklart seg på en slik måte at han ville bli trodd. Han ønsket ikke å fortelle lensmannen om Eva og de nyfødte tvillingene, for da ville det bli snakk om hvem som var faren til barna. Så ville det bli spørsmål om hvor det ene barnet var blitt av, og hvordan det kunne ha seg at herr og fru Aspevik – som hadde prøvd så lenge uten hell å få barn – hadde blitt velsignet med barn samtidig som Eva. Situasjonen var så vanskelig og innviklet, og Sigvart visste ikke sin arme råd. Morgendagen nærmet seg, og da skulle han forklare seg for lensmannen. Det kom til å bli en lang kveld og en søvnløs natt. Han måtte få orden på tankene sine.

Han hørte raske fottrinn på gaten utenfor arresten, og noen som andpusten ropte på doktoren. Det hørtes ut som Edvin. Hva var det som foregikk? Hvorfor måtte doktoren hentes? Var det Eva eller den lille, hjelpeløse datteren hennes som trengte tilsyn? Var det sønnen hennes, som herr og fru Aspevik nå viste frem som sin egen, som var blitt dårlig?

Det falt ikke Sigvart inn at det kunne være Laurits som trengte legehjelp, nei, han var sikker på at Laurits spilte for galleriet for å få sympati fra alle rundt seg, slik at han kunne få komme tilbake som dreng på Aspevik og få sjansen til å vinne Eva tilbake. I kampens hete, like før han sjøl og Edvin hadde dratt ham av Laurits, hadde Laurits smilt det lure, sleipe, smilet sitt, som for å si ”jeg vant!”. Så hadde han sukket dramatisk, lukket øynene, og ”mistet” bevisstheten. Han var litt av en skuespiller, det var Sigvart helt sikker på!

Om han bare kunne få snakke med Edvin, så kunne han i alle fall be ham om å dra til koia for å se til Eva og jentebabyen, og gi beskjed om hvorfor han ikke var kommet for å hente dem som han hadde lovet. Eva måtte jo tro like ille om ham som om Laurits, ja, nå trodde hun sikkert at han også hadde sveket henne.

– Edvin! ropte han så høyt han kunne. – Edvin, det er Sigvart, kom bort til vinduet! Han lyttet, men ingen kom, og snart forsvant lyden av fottrinn i det fjerne. Sigvart ség fortvilet ned på gulvet. Hva ville skje med ham, og hvordan skulle det gå med Eva og de to nyfødte?

Doktoren var kommet til drengestuen og betraktet Laurits i sengebenken med en alvorlig og betenksom mine. Visst var unggutten forslått og slapp, men han syntes han så noen rykninger rundt nesen og øynene som han ikke tidligere hadde sett hos bevisstløse pasienter. Det fikk ham til å lure.

Doktoren snudde seg mot Nanna. – Har Laurits vært våken siden slåsskampen? spurte han. – Nei, det tror jeg ikke, svarte Nanna, – og jeg synes han ser forferdelig dårlig ut. For meg ser det ut som om hans siste time er kommet.

– Hva tror du, doktor? Er det noe håp for ham? spurte Undine stille. Doktoren svarte ikke med en gang, men studerte Laurits nøye. Han var ikke helt sikker, men mente han hadde sett halvåpne øyne som hadde lukket seg fort, hos pasienten. – Jeg må bare undersøke ham litt, sa han så. Han åpnet legekofferten sin og tok ut nål og tråd, en saks, litt bomull, og bandasje. – Jeg tror han vil klare seg, sa han. – Jeg vil bare sjekke at såret i bakhodet ikke er betent, og kanskje sy noen sting. Det er nok ikke nødvendig med bedøvelse siden han likevel er bevisstløs. Kan du være snill og holde hodet hans til siden for meg?

Plutselig stønnet Laurits høyt og blunket med øynene. Han tok seg til hodet og så seg forvirret rundt. – Hva skjedde? sa han med skjelvende stemme. – Å, Laurits, sa Undine glad

og overrasket, – du er våken! – Ja, Laurits, la doktoren til med et hardt blikk, det var jammen heldig at du våknet.

Doktoren følte at mistanken hans hadde vært berettiget. Laurits hadde vært ved bevissthet hele tiden og hadde latt som om han våknet da det ble snakk om å sy sting uten bedøvelse. Dette måtte han skrive i rapporten som lensmannen hadde bedt om. Doktoren var en hederlig mann, og han kunne ikke ha det på samvittigheten sin at Sigvart – som han hadde kjent som lovlydig og ordentlig inntil denne uheldige episoden – skulle sitte innesperret når Laurits var i mye bedre stand enn han først hadde trodd. Han pakket tingene sine ned i den lille legekofferten sin og sa: – Det blir ikke nødvendig å sy likevel. Du vet hvor du finner meg hvis tilstanden forverres, fru Andersen. God ettermiddag. Nanna og Undine takket og neide for doktoren, og han var rask ut døren.

– Undine, sa Nanna. – Kan du se om sekken til Laurits fortsatt står i vindfanget? Han fikk ikke pakket ut før han røk i tottene på Sigvart, og nå har han svettet så mye at han trenger å skifte til tørre klær.

Undine gikk tvers gjennom drengestuen og åpnet døren til vindfanget. Hun snublet i noe og måtte ta seg for så hun ikke falt. Det tok noen sekunder å bli vant til det dunkle lyset i det vindusløse rommet, og hun gispet høyt da hun så at hun hadde tråkket på bena til Eva, som fortsatt sov på gulvet. Nanna hørte utbruddet hennes og ropte bekymret: – Hva er det? – Ingenting, svarte Undine fort, – bare en edderkopp. Jeg har funnet sekken hans og kommer straks.

– Eva, Eva, du må våkne, hvisket Undine og ristet lett i skuldrene hennes. – Hva? sa Eva forfjamset, og gned seg i øynene. – Du må våkne og komme deg vekk herfra, ellers er du ille ute, sa Undine innstendig, men så lavt at det var så vidt Eva hørte henne. Undine tok sekken og gikk tilbake til Nanna og Laurits, mens Eva reiste seg på ustø ben, løftet opp vesle Othilie og smøg seg stille ut bakdøren på drengestuen.

Ole fra Tolleviken var frustrert, nesten sint. Tonen i brevet til fru Aspevik hadde vært meget bestemt, med detaljerte instrukser om hva hun ønsket utført. Han skulle ta seg til koia, der han ville finne en ung jente med en baby. Så skulle han gjøre det klinkende klart for denne jenta at hun var uønsket i bygda, og at det ville være verst for henne om hun noensinne kom tilbake. Med tanke på Oles bakgrunn hadde nok fru Aspevik håpet at det ville være mer virkningsfullt om advarselen kom fra ham enn fra henne selv.

Da Ole kom frem til koia, var det lett å se at det nylig hadde vært folk der. Det var aske i peisen, mat i skapet og vann i muggen, og det luktet ikke innestengt som det pleide å gjøre når en husmannsplass ikke hadde vært luftet på en stund. Men det var ingen til stede, og det var dette som gjorde ham frustrert. En jente som nettopp hadde fått barn, burde holde sengen, ikke leke gjemsel med ham! Han fikk ikke resten av pengene før oppdraget var utført, og han måtte ha med seg bevis tilbake til fru Aspevik. Han hadde tenkt at en hårlokk ville gjøre susen.

Det kunne ikke ha vært småjenta han traff på vei opp. Hun hadde jo ikke båret på noen baby. Han funderte på dette og fant ut at han fikk vente i koia en stund og se om dens beboer kom tilbake. Hun var kanskje bare ute etter mer ved. Og når han først var der, kunne han like godt bruke ventetiden til å spise litt av maten han fant. Han var skrubbsulten etter turen opp fjellsiden. Han satte seg ved spisebordet og forsynte seg grovt.

Det var blitt sent på ettermiddagen, og fru Aspevik travet nervøst rundt i rommet mens hun ventet på melding fra Ole om at oppdraget var utført. Hun ønsket så inderlig å komme i gang med resten av livet sitt – som lykkelig mor til Vesle-Arent – uten å måtte bekymre seg for om Eva ville røpe hemmeligheten deres eller forsøke å ta gutten fra henne. Tanken var ikke til å holde ut, og fru Aspevik ville gjøre absolutt alt som sto i hennes makt for å unngå at det ville skje.

Ole var sen, han skulle ha rapportert tilbake for flere timer siden. Fru Aspevik kjente at panikken begynte å bre seg. Hun ringte iltert med bjellen. Nanna fikk ta seg en tur til koia for å se om Ole hadde gjort jobben sin.

Da Eva snek seg ut av drengestua, bestemte hun seg for å vente til det ble mørkt før hun gikk til lensmannen, spesielt med tanke på Undines advarsel tidligere. Nå satt hun delvis under en gran i skogholtet, ikke langt fra stien hun hadde brukt tidligere på dagen. Det var så vidt begynt å skumre, og hun skalv lett i den tynne sommerkjolen. Høsten hadde meldt sin ankomst, med varmt solskinn på dagtid og fallende temperatur når kvelden kom. Hun var sulten og redd.

Lyden av en kvist som knakk på stien, fikk henne til å fare sammen. Hvem kunne det være? Hadde Ole kommet ned fra fjellet igjen? Var han likevel ute etter henne? Redd som hun var, visste hun ikke om hun skulle strekke seg opp for å få bedre overblikk over stien, eller trekke seg mer sammen for å være sikker på at hun ikke ble sett. Avgjørelsen ble tatt av Othilie, som begynte å klynke. Eva var på beina så fort hun maktet, klar til å flykte dersom det ble nødvendig. Hun kunne se en person mellom trærne, det så ut til å være en kvinne. Kunne det være …? Ja, det var Nanna!

– Nanna! ropte hun så høyt hun torde. – Her borte! Det er meg, Eva. Nanna stoppet opp ved lyden av stemmen hennes, og kikket forsiktig rundt seg som for å sjekke at hun ikke ble fulgt etter. Så gikk hun vekk fra stien og mot gjemmestedet til Eva. – Du store min, sa Nanna, hva gjør du her? Jeg trodde kanskje at Ole … Nanna stoppet brått og holdt seg for munnen. – Hva mener du? spurte Eva. – Jeg traff Ole tidligere i dag, han sa han var på vei opp

til koia. Jeg tenkte at det kanskje var en annen koie han skulle til, siden han lot meg gå videre da vi møttes på stien. Da var han altså ute etter meg likevel, da …

– Han var nok det, sa Nanna stille. – Jeg er lei for det, Eva, men fru Aspevik ga ham i oppdrag å skremme deg vekk fra bygda. Hun skrev et brev som hun ba meg levere til ham tidligere i dag. Han gikk for å finne deg med det samme han hadde lest brevet, men han har ikke kommet tilbake. Nå er jeg på ærend fra fruen for å sjekke om han har gjort jobben sin. Du bør holde deg borte, Eva, det er ikke trygt for deg her nå. Gutten din vil få det godt her på Aspevik. Hvil deg her mens det er mørkt, men før daggry må du gå. Lov meg det, så skal jeg ikke fortelle noen at jeg har sett deg.

– Men du forstår ikke, utbrøt Eva utålmodig. – Jeg er kommet for å fortelle sannheten til lensmannen, og for å hente Sigvart og Vesle-Sigvart. Jeg kan ikke dra min vei uten dem!

– Hør på meg, sa Nanna innstendig. – Sigvart sitter fortsatt i arresten etter slåsskampen, men Laurits har våknet nå, og sjansene er gode for at Sigvart slipper ut med bare en advarsel. Da kan i det minste du, datteren din og Sigvart være sammen. Glem guttungen din, Eva, du klarer aldri å få ham tilbake! Til det er Aspevik sine for mektige for deg.

En enslig tåre trillet nedover kinnet til Eva, som følte seg liten og maktesløs. – Jeg må gå videre nå, sa Nanna, men jeg kommer tilbake om noen timer, da kan jeg finne litt mat og drikke til deg. Her, ta koften min så lenge, det er begynt å bli kaldt. Jeg kan ikke hjelpe deg mer enn dette, Eva, og får fruen nyss i noe av dette, vil jeg nekte for alt – ellers kaster hun meg på dør! Nanna begynte å gå tilbake mot stien. – Vent her på meg, og hold deg godt skjult!

Plutselig skar et skrik gjennom luften. – Det kom visst fra hovedhuset, hvisket Eva redd. Nanna snudde på flekken og løp tilbake mot tunet. Hun så fru Aspeviks silhuett på balkongen. – Barnet mitt, hikstet hun, barnet mitt er borte! Hvem har tatt gutten min?

Kapittel 9

Fru Aspeviks stemme skar gjennom skumringen. Ble en kniv som flerret den kjølige tidligkvelden. Himmelen som var Evas tak, hadde mørknet såpass at bleke stjerner tittet frem.

Det kunne ha vært en vakker kveld, men det fantes ingenting vakkert ved dette. Det var som en maredrøm. Eva skalv. Hun huket seg sammen i skyggen av den skjeggete granen og holdt tett omkring Othilie. Kulden som skaket kroppen, kom aller mest innenfra. Fortsatt sto fruen til Aspevik der på balkongen og jamret seg. Nanna hadde rukket frem til henne nå. De snakket opphisset sammen. I den vindstille kveldinga bar stemmene godt.

 – Kjære frue, nå må du ta deg sammen. Fortell meg hva som har hendt, ba Nanna. Eva kunne høre at hun strevde med å holde seg rolig. Også Nanna var nok mer enn bekymret. Hun var innblandet i dette – den skitne handelen, hvis det nå kunne kalles en handel når den ene parten satt igjen med ingenting. Eva ville uansett aldri ha solgt barnet sitt. Hun hadde blitt frarøvet det.

– Ta meg sammen? gjallet fru Aspeviks stemme. Hun satte i en uhyggelig latter som fikk det til å gå kaldt nedover Evas rygg. Nanna snakket igjen, mer lavmælt nå. Eva kunne ikke lenger høre hva hun sa, men skimtet så vidt at Nanna la en hånd på fru Aspeviks skulder og førte henne innomhus. Døren slo igjen bak dem. Men det fantes ingen tvil om at de andre på gården også måtte ha hørt fruens fortvilte skrik. Nå myldret de antagelig rundt der inne, på leting etter vesle-Sigvart. Bare de fant ham like hel!

 Hva kunne ha hendt der inne? Noe så uskyldig som at Undine hadde tatt ungen for å stelle ham, uten at fru Aspevik var klar over det? Eva stirret ut i det stadig tettere mørket. Så skjedde det noe. Hun hørte hesten knegge, og øyeblikket etter så hun vognen rulle ut fra gårdsplassen i stor hastighet.

 I mørket kunne hun ikke se hvem som kjørte, men sannsynligvis var det Edvin. Han sjøl var det neppe. Ikke i den farten. Tusen tanker for gjennom hodet hennes. Hvor skulle drengen i slik hast? Til doktoren? Bare ikke vesle-Sigvart var skadd! Redselen knep henne om hjertet med jernklo. Men vognen fortsatte ikke nedover veien. I stedet kom hesten løpende rett mot skjulestedet hennes. Forskrekket presset hun seg inn mot trestammen og torde nesten ikke å ånde. Lukten av kvae ble sterkere.

 Hesten ble stanset like ved. Kusken hoppet ned, og ble stående like foran granen. En mørk skikkelse som ruvet over henne. Hun kjente skikkelsen. Ikke Edvins smale hofter og lett hjulbeinte fremtoning. Ikke han sjøl med pondus og potetnese.

 Laurits. Luggen lyste hvit i mørket omkring ham. Han beveget seg, pustet og var aldeles ikke døden nær, slik hun hadde hørt at han skulle være. Det var kanskje stygt av henne, men hun hadde ikke beklaget det – ikke egentlig.

Laurits hadde sviktet. Han betød ikke lenger noe for henne. Sigvart hadde rakt ut en reddende hånd. Tilbudt henne kravløs kjærlighet. På et stillferdig vis hadde hun blitt glad i ham allerede. Det var ham hun så på som tvillingenes far.

 Laurits var den kjødelige faren, men det skulle han aldri få vite. Hun trakk sjalet med Othilie i tettere omkring seg. – Du kan bare komme frem, Eva. Jeg vet at du er der. Stemmen hans var rolig. Sikker. Skjelvende krøp hun frem fra skjulestedet. Lemmene kjentes stive, hun hadde sittet stille lenge. Dessuten var det kaldt.

 – Kom, sa han. Bare det ene lille ordet. Hun ristet fort på hodet, tenkte tilbake på senvinteren. Da hadde hun ventet på ham. Lengtet. Fylt dagene med søtladne dagdrømmer om hvor fint de skulle få det – når han bare kom tilbake. Nå sto han foran henne og sa at hun skulle komme.

 Hun ble stående. – Vi har ikke mye tid. Snart vil idiotene på Aspevik finne ut at jeg har lånt hesten. Og guttungen …

 Guttungen? Eva kjente hvordan halsen snørte seg sammen. Guttungen … Det kunne ikke være noen annen enn vesle-Sigvart. Raskt kløv hun opp i vogna, og ble var en bylt som så vidt beveget seg i bunnen av vogna. Hun tok ikke notis av at Laurits hadde svingt seg opp på kuskesetet og tvang hesten opp i en vill galopp. Hun satt på bunnen av vogna og holdt seg fast så godt hun kunne, mens hun knuget vesle-Sigvart og Othilie inntil seg. Det føltes som om hjertet var i ferd med å sprenges i brystet hennes.

 Så vakker han var, veslegutten hennes! Tårene sto i øynene hennes mens hun betraktet ham. Mørke spedbarnsøyne. Han var større enn Othilie; annerledes i trekkene, selv om de lignet hverandre på et vis. Han veivet med små knyttnever. Men han skrek ikke, barnet hennes.

– Så da, gutten min, nå er jeg her, sa hun lavt inn mot pannen hans. – Nå skal vi ikke skilles igjen. – Gutten din, ja, sa Laurits. – Og min. Hadde du ikke tenkt å fortelle meg at jeg har en sønn? Og en datter, som du fortsatt skjuler inn mot barmen?

Stemmen hans lød hard i mørket. Han drev hesten fremover så trærne flimret forbi dem og svetten gjorde hestekroppen enda mørkere. – De er ikke dine. Løgnen smakte ikke beskt. Det var Sigvart som var far, slik Eva så det.

 Laurits lo kort. – Og hvem sine unger er det da? Du er moren deres.

– Ja, innrømmet hun.

Det kostet ikke mye. Hun kom aldri til å gi fra seg veslegutten sin igjen. Laurits kunne like gjerne vite at begge barna var hennes.

 – Hvordan vet du det? spurte hun i øyeblikket etter.

Han lo igjen. – Jeg så dere, sa han. – Deg og Nanna, i skogkanten. Jeg så ungen. Jeg er ikke dum, Eva. Jeg var ikke av dem som fikk stå fremst i kirka da jeg gikk for presten, og jeg kan ikke huske noensinne å ha fått annet enn rapp med spanskrøret over fingrene fra læreren.

Ingen ros i alle fall. Men jeg kan regne. Telle måneder bakover. Og at fru Aspevik skulle ha blitt fruktsommelig ved et mirakel, samtidig som du ble gående barntung? En litt vel usannsynlig tilfeldighet, ikke sant? Jeg var din første, Eva. Din eneste. Du kan like gjerne innrømme at jeg er faren deres.

– Det skal mer til enn et par hastige favntak i en trekkfull låve for å bli far!

Hun kastet ordene mot ham, mer heftig enn hun hadde tenkt. Samtidig visste hun at det var sant. Det var Sigvart som hadde ønsket barna velkommen til verden. Han hadde elsket dem fra første stund, enda de ikke var hans. Han regnet seg som faren deres. Hun regnet ham som faren deres. Blod var ikke nødvendigvis tykkere enn vann. Ikke når det kom til dette.

 Herregud, hvor var Sigvart nå? Fortsatt innelåst på en trang, kald celle? Og hvor var Laurits på vei i denne avsindige farten?

 – Det har jammen blitt mer krutt i deg siden sist, bemerket Laurits. Det hørtes ut som han moret seg. – Jeg liker det.

 – Hva er dette, Laurits? Hvor skal du? Uansett vil jeg at du skal stanse hesten og la meg og barna gå av. Jeg er takknemlig for at du hentet vesle-Sigvart for meg, men nå vil jeg  av. – Vesle-Sigvart? Er det navnet hans? Laurits snudde seg halvt mot henne og kastet et blikk på henne. – Morfaren min het Sigvart, så det passer godt, selv om du neppe tenkte på meg da du navnet guttungen. Nei, du hadde ikke tenkt å fortelle meg at jeg har barn i det hele tatt …

– Er det så rart? Så vidt jeg husker, var det du som sviktet. Du lovet – om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i alle fall en ring. Vi skulle giftes, husker du? Men etter hva jeg har skjønt, er ikke det lenger en mulighet, Laurits. Du er allerede gift nå. Og selv om du ikke var det, ville jeg ikke ektet deg. Du har vist ditt sanne vesen. Sleipere enn småsei en junidag. Jeg ser deg klarere nå.

– Eva, Eva. Han lo knapt hørbart. – Vi kan ikke giftes. Men vi skal ikke atskilles heller. Du skal bli med meg hjem. Jeg kom etter deg, og nå tar jeg deg med meg. Visst er jeg en gift mann, men jeg har likevel ikke glemt deg. Du er som en brann i blodet mitt, Eva. En tørst som må slukkes. Igjen og igjen. Du er is og ild og jeg vet ikke hva. Pen er du, men det finnes mange billedskjønne kvinnfolkansikt. Slikt falmer. Du er mer enn det. Det er noe ved deg, noe jeg ikke kan forklare, men likevel eie.

– Og hvordan har du tenkt å forklare din kone at du kommer hjem med meg og to barn? Du må være forrykt, Laurits. Dessuten vil jeg ikke. Stans hesten og slipp oss av!

Han svarte ikke, svingte bare svepen over hestekroppen og fikk dyret til å springe enda fortere. Eva hadde ikke greie på hester, men hun trodde den kunne ha mistet en sko under den halsløse ferden gjennom den kveldsstille bygda. Den løp ujevnt. Ble kanskje halt. – Jeg slipper deg ikke nå, Eva. Og min kone skal du ikke bekymre deg for. Men be meg ikke om å stanse hesten, for det har ingen hensikt. Vi skal ikke så mye lenger, ikke med hesten. Jeg sa jo at jeg ikke hadde stjålet den. Bare lånt …

– Vær så snill, Laurits …

– Ti, Eva! Stemmen hans smalt nesten like hardt som svepen han med jevne mellomrom lot danse over hestens bakparti. Instinktivt visste hun at hun ikke måtte motsi ham, ikke nå, ikke før denne maren som åpenbart red ham, var over. Eva kjente ham ikke igjen. Det hadde kommet noe nytt over ham, noe hardere.

Hensynsløst. Han var en annen enn den hun husket ham som. En som gjorde krav på de tingene han ønsket seg. Kanskje hadde han alltid vært slik, hun hadde bare ikke villet se det. Hadde latt seg blende av lavmælte ord i halvmørket, godværssmil, blanke blikk og uvøren hvitlugg. Kanskje hadde hun aldri kjent ham.

 På Aspevik hadde de for lengst fått med seg at både Laurits og hesten var borte, i tillegg til lille Arent. Opplysningene hadde gjort Nanna redd. Hun hadde lettet sitt hjerte for fruen – ikke om at hun hadde advart Eva, men at hun hadde sett henne i skogkanten. Hun gjorde ordene sine romslige. Det kunne hende at det hadde vært Eva hun hadde sett. Kvinnen lignet.

Det var ikke direkte løgn, det hun fortalte sin arbeidsgiver. Men det var sannelig ikke langt ifra. Hun fortalte ikke at de hadde snakket sammen. Nanna hadde tatt turen tilbake til skogkanten, men verken Eva eller pikebarnet var å se.

Fru Aspevik hadde blitt blek. De to kvinnene snakket lavmælt sammen. Så hadde altså Laurits og Eva funnet tilbake til hverandre! Og forsvunnet. Med hest og vogn og begge barna.

Og sannheten om sønnen fru Aspevik hadde presentert som sin egen. Edvin hadde sprunget av sted og fått låne hest og vogn hos naboen. De kjørte av gårde i mørket, han sjøl, Edvin og fruen selv. Det var langt fra passende for en barselkvinne, men hun hadde mer enn insistert. Bare Nanna visste hvorfor det var så maktpåliggende for henne.

 Margoth Lovise Aspevik var av den typen kvinner som aldri ga opp. Aldri. Nanna ville nødig være i skoene til Ole i Tolleviken når fru Aspevik før eller siden ville oppsøke ham og kreve svar på hvorfor oppdraget hans hadde feilet. Han hadde hatt en klar instruks.

 Nanna bøyde nakken og foldet hendene i en slags bønn. Måtte Vårherre være så nådig at han ordnet opp i dette, til det beste for dem alle! Riktig hvordan en slik floke kunne løses, ante ikke Nanna noe om, men det lå i alle fall ikke i hennes røde arbeidskvinnehender. Det gikk i kjøkkendøra og Sigvart kom inn. Han var blek og huløyd.

– Hvor er Eva? spurte han med det samme.

– Sigvart? Du er ute av arresten? Gudskjelov! Nanna slo armene om ham i ren refleks.

– Ja, lensmannen er ikke aldeles urimelig, tross alt. Jeg skulle avhøres i morgen, men etter at han hadde fått en rapport fra doktoren, syntes han ikke at det skulle vente. Han sa at Laurits hadde drevet skuespill, og slett ikke var så hardt skadd som man først trodde. Lensmannen var nesten mild. Jeg fikk ikke akkurat noen klapp på skulderen, men etter noen formanende ord om å holde meg unna slåsskamper for fremtiden, fikk jeg gå. Jeg er en fri mann.

– Nei, Laurits var nok ikke ille skadd. Tvert imot må det nok sies at han er fullstendig restituert, sa Nanna tørt og slapp ham. Hun så mørkt på Sigvart.

– Det er godt, sa han. – Han er en skitstøvel, men jeg ønsker likevel ikke livet av ham. Men jeg bekymrer meg for Eva. Jeg fant koia tom. Det fantes ikke spor av verken henne eller den lille. All maten var borte også. En sped kvinne som henne kan ikke ha rukket å spise opp alt på denne korte tiden! Jeg tenkte kanskje du kunne vite hvor hun er …

Nanna sukket som om hjertet var i ferd med å briste, og ristet på hodet.

– Eva ser du ikke mer, Sigvart. Hun har dratt sammen med Laurits. At hun har tatt all maten med seg, tyder på at de har planlagt det. Det var mat for mange dager der oppe. De har tatt begge barna med seg, og stjålet både hest og vogn her på gården.

– Nei!

Sigvarts ansikt fortrakk seg av vantro og smerte. Han sank sammen på en av kjøkkenkrakkene han selv hadde snekret og malt i vinter, og la hodet i hendene. – Jeg kan ikke tro det!

– Det må du, Sigvart. Det må du. Det er kanskje ikke så rart heller. Når jeg tenker tilbake, merket jeg alltid at de to hadde et godt øye til hverandre. Og han kom tross alt tilbake hit helt fra Svolvær. Det må ha vært kjærlighet, det som bandt de to sammen. Skuldrene hans skaket voldsomt. Noen halvkvalte lyder unnslapp leppene hans. Nanna så hjelpeløs på ham og vred hendene urolig. Hun hadde aldri sett en mann gråte før. Det ellers så lune og koselige kjøkkenet rommet ingen hygge lenger. Bare de fortvilede hulkene til en voksen mann og hennes egne urolige hjerteslag.

Omsider dro Laurits i tømmene og stanset hesten. Den ble stående og puste tungt. Eva hadde vondt av den. De hadde stanset i en liten vik. En ensom færing lå klar. Seilet lå klart på bunnen. Hun holdt barna tett inntil seg, men var ikke sterk nok til å hindre Laurits i å ta vesle-Sigvart ut av armene hennes.

– Hva vil du egentlig, Laurits? Dette er galskap. Jeg kjenner deg ikke igjen. Gi meg barnet mitt, han er sulten og trenger å ammes.

– Du skal få rikelig med tid til å amme ham om bord i båten. Kom nå, Eva. Det blir en lang reise, og første del skjer i natt. Jeg har noen ulltepper i båten, så dere skal ikke fryse.

– Hvor er du på vei?

Eva spurte for å vinne tid. Aspevik-folket hadde nok oppdaget at både Laurits og hesten var borte nå, i tillegg til barnet. De hadde lagt to og to sammen og fått svar som lignet sannheten. Det fantes ingen tvil i henne om at de var på leting. Laurits gjennomskuet henne.

– Det nytter ikke å dra ut tiden. Og det er ikke jeg som er på vei noe sted. Det er vi, understreket han.

– Du forsøker å få meg med mot min vilje. Det er straffbart.

Han lo kort.

– Jeg tviler på at lensmannen vil dukke opp her i kveld. Aspevik sine har neppe varslet ham. De har for mye å tape på det.

Han gikk om bord i færingen med guttebarnet i armene.

– Jeg drar mot Svolvær nå. Det er mitt alvor. Og guttungen tar jeg med meg. Du får selv velge om du blir med meg eller blir her. Jeg tvinger ingen …

Det var tvang. Selvfølgelig var det tvang. Han visste at hun ikke kunne la ham reise av sted med det vergeløse guttebarnet. Skjørtekanten ble våt da hun tok steget opp i færingen. Laurits staket med årene, manøvrerte båten ut fra land. Selv satt hun på en tofte akterut og holdt om barna. Begge hadde våknet. De klynket svakt, snart måtte hun legge dem til brystet.

– Det er god vind i kveld, bemerket Laurits nesten muntert. – Om litt setter vi seil.

Eva svarte ikke. De befant seg allerede langt fra land. Hjertet sank i brystet hennes. Ut fra skogen kom det en hest og vogn. Sikkert Aspevik sine, tenkte hun sløvt. Hadde de enda kommet før … Kanskje kunne han snakkes til fornuft, Laurits.

– Ro meg tilbake, sa hun lavt. – Det kommer ikke noe godt ut av dette.

– Jeg ror ikke tilbake. Hør, Eva, jeg har lagt planer for oss. Du vet at jeg er godt gift. En holden mann. Jeg har alt i Svolvær – bortsett fra deg. Du skal ikke bo under mitt tak, men vi skal treffes … når jeg lyster, om du forstår hva jeg mener. Du skal få din egen lille stue. Ingen skal kunne si om deg at du er et lettsindig kvinnfolk. Folk vil se på deg som ærbar. Ungene skal du få ha hos deg. Jeg er ingen urimelig mann. Men et pent alenekvinnfolk vil straks få karfolkene til å reke rundt stua di. Det vil jeg ikke. Derfor skal du giftes, allerede i natt. Presten på Vik lot seg overtale. Jeg vet litt om ham. Ting han helst ser blir liggende dulgt.

Eva gispet. Laurits løftet på seilet, og frem krøp en eldre, uflidd kar. Håret hang tynt og langt under en svart filthatt. Han gliste og avslørte en heller glissen tanngard.

– Hils på Aslak, sa Laurits. – Han har ikke noe imot å dele på godene …

Kapittel 10

Eva ble sittende på tofta og stirre skrekkslagen på Laurits. Han kunne ikke mene alvor. Hun flyttet blikket over mot Aslak. Han hadde tatt av seg hatten og strøk det skitne, fete håret bakover med en brunbarket hånd mens han mønstret kroppen hennes med et lystent blikk. At hun skulle ektes med denne fremmede mannen, var helt vanvittig. Hun dro den rå sjølufta inn i lungene i et dypt drag, hun hadde rent glemt å puste i forskrekkelsen.

– Du er gal, nærmest ropte hun til Laurits. –Dette kan du ikke mene i fullt alvor.

– Du holder kjeften din, freste Laurits tilbake. – Du har ikke lenger noe du skal ha sagt. Du skal vær så god se presten inn i øynene og svare høyt og tydelig ja til at du ønsker Aslak til døden skiller dere ad.

Det glimtet ondskapsfullt i Laurits’ øyne. De samme øynene som hun en gang hadde stirret betatt inn i, fylt av attrå. Hun hadde følt slik glede over at han ville ha henne. Det var ikke til å fatte.

– Jeg nekter, sa hun sint, du kan ikke tvinge meg.

Laurits ga tegn til Aslak at han skulle ta årene, reiste seg og kom truende mot henne. Han satte seg ved siden av henne på tofta. Det lange, mørke håret hennes hang løst nedover ryggen, og med et raskt grep tok han tak i det og tvang hodet hennes brutalt bakover. Hun kunne kjenne den varme og kvalmende ånden hans mot kinnet sitt.

– Nå skal du høre, din lille tøs.

Han hveste ordene inn i øret hennes, mens små spyttdråper traff kinnet.

– Du har å gjøre som jeg har sagt! Jeg tar begge ungene fra deg og setter dem bort. Du får aldri se dem igjen. Jeg er faren deres og gjør som jeg vil med dem. Dessuten … Han presset leppene sine mot hennes, og stakk tungen sin inn i munnen hennes så hun følte hun ville brekke seg. Den ene hånden holdt fortsatt i håret hennes, mens den andre grep brutalt om det ene brystet. – … så tror jeg du trenger å kjenne et skikkelig mannfolk igjen, jeg husker hvor villig du var, kvinner som deg liker det.

Hånden hans hadde slått borti hodet til lille-Sigvart da han la hånden over brystet hennes, og den lille hadde begynt å gråte. Laurits slapp henne så brått at hun nesten falt bakover, men hun klarte å holde balansen og bøyde seg trøstende over gutten.

– Så, så lille venn, trøstet hun. Han hadde et lite, rødt merke på det ene kinnet, men det så heldigvis ut som det hadde gått bra.

Hun klemte det lille babyfjeset inntil sitt eget kinn. Da hun så på ham, var det lille ansiktet vått av tårer.

– Ikke gråt, lille venn, trøstet hun før det gikk opp for henne at tårene ikke kom fra lille-Sigvart, men fra henne selv. Hun var så fortvilet over den situasjonen hun befant seg i, at tårene strømmet. Hun måtte ta seg sammen, for barnas skyld. Hun måtte finne en løsning, en vei ut. Hun kjente dessuten et voksende sinne. Hvem trodde Laurits at han var? Hadde hun ikke vært så redd, skulle hun ha fortalt ham akkurat hva hun mente om ham, men en liten stemme inni henne ba henne være forsiktig. Det lureste var kanskje å spille med foreløpig, kanskje det dukket opp en mulighet slik at hun kunne komme seg unna hvis hun bare var på vakt. Én ting var sikkert, hun kunne ikke forlate barna, de uskyldige små skulle ikke havne i klørne på denne grusomme mannen som utrolig nok hadde vært med på å skape disse skjønne små skapningene. Eva kjente hjertet svulme av kjærlighet til Othilie og lille-Sigvart. –Kjære Gud hjelp oss, ba hun inni seg.

Arent Aspevik var en forholdsvis rolig mann på utsiden, men han kunne ha et eksplosivt sinne, og nå svor han som hans kone aldri hadde hørt før.

– Vi må kontakte lensmannen, sønnen min er i hendene på denne slampen!

Fru Aspevik sto fortvilet i fjæresteinene og stirret etter båten som i det øyeblikket forsvant bak et nes. Hun snurret rundt og møtte det rasende blikket til ektemannen.

– Nei Arent, sa hun fort, dette må vi ordne opp i selv, jeg vil ikke at dette skal komme ut. Tjenestefolket stikker av med odelsgutten på gården, hva vil ikke folk tenke? Vi må dra etter dem, de har nok satt kursen for Svolvær, vi kan ta dem igjen bare vi får båten på vannet.

– Jeg skjønner du er redd folkesnakket Margoth, men dette er et alvorlig lovbrudd, og lensmannen må få beskjed.

– Vær så snill Arent, la oss ordne opp i dette uten å blande inn øvrigheta. Når Laurits og Eva skjønner hva de har gjort, at de kan straffes … Jeg er sikker på at jeg kan snakke dem til fornuft.

Hun la hånden på armen hans og så på ham med det samme blikket som en gang for mange år siden sikret henne arvingen til Aspevik, og dermed muligheten til å leve et behagelig liv.

Han stirret på henne og sukket.

– Ja vel, vi forsøker på din måte først, men vi får skynde oss, åttringen ligger heldigvis klar, vi må dra tilbake.

Edvin hadde allerede snudd vogna, og snart hastet de tilbake mot Aspevik.

Sigvart satt på senga si i drengestua med hodet i hendene. Han kjente en slik tomhet i brystet at han var redd han aldri mer skulle føle noe igjen. Sigvart hadde ikke grått siden han var liten gutt, men dette hadde brutt ned alle forsvarsverkene hans. For første gang i livet hadde han følt en smak av lykke. Han hadde sett så tydelig for seg hvordan livet hans skulle bli fremover. Han og Eva, sammen. Selv om hennes følelser kanskje ikke var like sterke som hans, hadde han håpet og trodd at de ville vokse. Hun hadde virket så oppriktig, og de vakre øynene hennes hadde lyst så ærlig mot ham, da hun sa at hun og barna ville bli hos ham. Han svelget hardt, tårene hadde tørket nå, men klumpen i halsen satt fortsatt fast og truet med å kvele ham. I et kort øyeblikk var han inne på tanken om å gå på havet, men en slik synd ville han ikke begå.

– Nå ville han pakke sammen de få tingene han hadde på Aspevik og begi seg derfra uten å ta farvel eller snakke med noen.

– Jeg må si jeg er skuffet over deg.

Ordene smalt gjennom rommet så Sigvart støkk.

Nå løftet han blikket og så Undine stå i døråpningen. Hun holdt begge hendene på hoftene og stirret fortørnet på ham.

– Hva mener du? spurte han. –Hva har jeg gjort?

Den vanligvis så forsagte og stille jenta var tydelig opprørt.

– Hva du har gjort? Jo, det skal jeg si deg. Hvordan kan du gi opp så lett? Hvordan kan du tro at Eva vil gå tilbake til Laurits etter måten han behandlet henne på?  Tror du at hun ville svikte deg mens du satt i arresten for å ha forsvart henne? Jeg har lært å kjenne Eva godt den tiden vi har jobbet sammen på Aspevik, og det trodde jeg du også hadde gjort.

Sigvart reiste seg, nå var det Undine som måtte bøye nakken for å kunne møte blikket hans. Hun ble litt spakere i stemmen.

– Sigvart, jeg tror ikke Eva har blitt med Laurits frivillig. Tenk deg om, tror du virkelig hun ville dra av gårde med ham? Han er gift med en pike i Svolvær. Du fortalte meg at du hadde tilbudt henne ekteskap. Selv om hun fortsatt skulle ha følelser for Laurits, noe jeg ikke tror hun har, ville hun ikke bli med ham for å leve som hans tøs når hun kan bli din kone.

Sigvart ség ned på sengen igjen. Undines ord trengte langsomt igjennom alle lagene med sorg og smerte.

– Men hvis hun ikke har dratt med ham frivillig …  Sigvarts stemme var hes.

– Selv Laurits ville vel ikke tvinge henne?

Idet han uttalte ordene, forsto Sigvart at det var nettopp noe Laurits kunne være troende til. En isnende redsel fylte ham. Herregud, hva hadde den galningen gjort mot Eva for å få henne til å følge med?

En ny følelse bredte seg i kroppen hans, og han la hodet i hendene. Han skammet seg. Undine hadde helt rett, han burde ha visst bedre. Hvor var de nå? Eva og de to forsvarsløse små – hva gjorde den slampen mot dem? Han knyttet nevene og kjente et sinne bygge seg opp. Han så opp på Undine, som fortsatt sto i døråpningen. Hun så nesten like fortvilet ut som ham.

– Hva skal jeg gjøre? spurte han. –Jeg må finne dem!

Han reiste seg brått og hadde sprunget ut gjennom døren i samme øyeblikk, hadde ikke Undine stått der og sperret for døråpningen.

– Vent litt, Sigvart, sa hun og la en beroligende hånd på armen hans. –Vi må tenke oss litt om. Hvis han har tatt Eva og de to små med tilbake til Svolvær, må han ha hatt båtskyss. Det må vi ordne til deg også. Kom, bli med meg!

 Undine rygget ut av døra og dro Sigvart med seg ut av drengestua.

Eva hadde prøvd å amme de to små så godt hun kunne. Hun kunne kjenne Aslaks blikk på seg og grøsset. Nå prøvde hun å holde dem varme, bare de ikke ble syke, de var så små og skjøre.

Det blåste friskt, og Laurits hadde heist seilet så de holdt god fart. Lille-Sigvart hadde vært pakket inn i et varmt og tykt pledd fra Aspevik. Laurits hadde hatt forstand nok til å ta det rundt gutten før han stjal ham med seg fra gården. Nå la hun det godt rundt dem begge og lot dem ligge sammen, bror og søster, for å dele på varmen. Så holdt hun dem tett inntil sin egen kropp, slik at de skulle få varmen fra henne også.

Hun kjente sulten rive i magen, tørst var hun også, det var lenge siden hun hadde spist eller drukket. Bare hun nå ikke mistet melken av alt dette.

– Laurits, jeg trenger noe å spise og drikke, ropte hun så lavt hun kunne, Othilie og lille-Sigvart sov nå.

 Laurits nikket til Aslak, som lette frem en vannflaske og en bit brød som han rakte henne. Vannet var godt, men brødet var fuktig og smakte salt. Hun prøvde å svelge det, men ble overmannet av en plutselig kvalme og brakk seg over ripa.

Laurits stirret bistert på henne.

– Det er alt vi har, sa han.

– Hvor lenge skal vi seile før vi stopper? Jeg trenger næring skal jeg kunne gi mat til de to små.

Laurits svarte ikke, og Eva la seg ned i akterenden hvor det lå en presenning og noen striesekker. Hun holdt godt rundt barna sine, mens hjertet banket tungt i brystet. Det var tross alt bare to døgn siden hun hadde satt tvillingene til verden, og hun hadde mistet mye blod. Tankene hennes gikk til Sigvart. Satt han ennå i kasjotten, eller hadde han sluppet ut? Laurits var jo i høyeste grad i live og så ikke ut til å ha fått noen mén. Hva ville han tenke når han kom til koia i skogen og hun og barna var forsvunnet? Han var så god og snill, Sigvart, rake motsetningen til han som var far til barna hennes. Hun savnet ham inderlig, for han var blitt henne så kjær de siste dagene. De uselviske handlingene hans hadde vist henne hva ekte kjærlighet var. Han hadde lovet henne ekteskap, og hun ville ha blitt en god hustru for Sigvart. Han hadde kommet og reddet henne en gang før, var det for mye å håpe at han ville gjøre det igjen? Hun prøvde å påkalle ham i tankene. Hun var så trøtt, så trøtt, hun skulle bare lukke øynene en liten stund …

Hun våknet av at noen rusket hardt i henne.

– Eva, du må våkne.

Laurits sto bøyd over henne. Det var mørkt, og hun kjente at båten hadde sluttet å bevege seg. De måtte ha gått inn til land.

Barna! Hun lå på siden, med armen beskyttende rundt de to små og kunne lettet konstatere at de fortsatt sov begge to.

– Hvor er vi? Har jeg sovet lenge?

Hun kjente det sprengte i brystene, det var en stund siden hun hadde ammet.

– Bryllupet ditt skal stå i dag, det er best du står opp og gjør deg selv litt presentabel. Du vil vel være en så vakker brud som mulig?

Laurits lo, som om han hadde fortalt en morsom spøk. Eva begynte å lure på om han var vel bevart. Et normalt menneske ville da aldri sette seg fore å gjennomføre noe slikt som denne sinnssyke planen hans?

Hun reiste seg forsiktig opp og så seg rundt. Det var mørkt, men det begynte så vidt å lysne av dag. Båten var dratt opp i støa, men hun kunne ikke skimte andre hus enn et lite, vindskjevt naust. Bena skalv under henne, og det svartnet for øynene, men det ga seg, og hun kravlet seg møysommelig ut av båten.

– Laurits, du skjønner vel at de kommer etter oss. De vil ha lille-Sigvart.

– La dem bare komme, svarte Laurits, ungene er mine avkom. Men selvfølgelig, hvis de gjør det bryet verdt for meg, så kanskje jeg kan la meg overtale til å la dem få ham. De Aspevikingene er full av penger.

Han gliste igjen og tok Eva i armen. Ta med deg ungene, vi må gå.

Jeg må få i dem litt melk, og jeg trenger noe jeg også. Dessuten må jeg stelle meg.

Aslak dukket plutselig opp bak naustet, og Laurits dro Eva med seg.

– Aslak har en slektning som bor her, vi får mat og drikke der. Kom.

Eva hadde ikke annet valg enn å traske etter de to mennene.

Kanskje det gikk an å snakke fornuft med denne slektningen til Aslak. Han ville vel ikke være med på bortføringen av en kvinne og to spedbarn?

Håpet svant imidlertid da de kom inn i den lille stua. Rommet var tomt, bortsett fra en lurvete lapphund som knurret illevarslende da de kom inn. Den roet seg da Aslak snakket til den, og den trakk seg inn under det vaklevorne kjøkkenbordet som sto der.

Aslak viste henne inn i det tilstøtende rommet, som var lite og sparsomt møblert, med kun en seng og en krakk, og et bitte lite vindu. Hun la forsiktig barna ned på senga, sengeklærne så heldigvis ganske rene ut. Aslak gikk ut, men kom raskt inn igjen med et fat med vaskevann og noen kluter til henne. Hun nikket svakt til takk. Hun prøvde så godt hun kunne å gjøre ren og skifte på Othilie og lille-Sigvart. Hun trengte rene reiver til barna, og mat. Fortvilelsen truet med å overmanne henne. Vinduet var altfor lite til at hun kunne rømme den veien. Hva skulle hun gjøre? Aslak kom inn igjen, han satte et brett med en mugge vann og en brødskalk på krakken, gliste og forlot rommet igjen, lukket døren etter seg. Han hadde fortsatt ikke sagt et eneste ord. Det slo henne at han kanskje var stum. Hadde det ikke vært for de ekle blikkene han sendte henne, og vissheten om at han var villig til å ta del i Laurits’ planer, kunne hun kanskje ha følt sympati med ham. Mens hun spiste, begynte lille-Sigvart å klynke, og hun la ham til brystet. Han sugde heldigvis kraftig. Han var en liten kriger, sønnen hennes. Hun måtte vekke Othilie og få i henne litt melk, det gikk bedre og bedre for hver gang hun la jentungen til brystet. Hun hadde virkelig et håp om at den lille jenta hennes skulle klare seg. Etter at alle hadde fått i seg litt næring, sovnet begge barna, og Eva begynte på nytt å fundere på hvordan hun skulle komme seg ut av denne situasjonen. Hun kunne ikke høre de to mennene på den andre siden av døra. Hun åpnet den langsomt og kikket ut. Laurits og Aslak satt ved bordet og så opp.

– Hvor er lillehuset? spurte hun.

Aslak nikket mot døra og reiste seg.

– Nei, nei, la henne bare gå alene, sa Laurits. – Hun drar ikke fra barna.

Hun smatt ut, den friske morgenluften klarnet hodet hennes. Han hadde helt rett. Hun kunne kanskje ha klart å komme seg unna hadde hun vært alene, men med to spedbarn var det helt umulig. Hun måtte bare gjøre som Laurits sa og se hvordan tingene utviklet seg.

Fru Aspevik satt i båten og speidet. De hadde godt seilevær, og båten var rask, raskere enn færingen som Laurits og Eva seilte med. De burde ha en mulighet til å ta dem igjen.

Hun kunne kjenne Arents blikk på seg. Han lurte nok på hva som egentlig foregikk. Hvorfor Laurits og Eva hadde tatt med seg vesle-Arent og stukket av. Og det gjorde ham mistenksom at hun så desperat prøvde å holde lensmannen utenfor. Hvis hun bare fikk muligheten til å snakke med Eva alene først, kunne hun true eller lokke henne slik at Eva ga guttungen tilbake til henne. Hun kunne i verste fall bli nødt til å fortelle sannheten til Arent, men fryktet konsekvensene av sitt bedrag. Hjernen hennes jobbet på høygir for å finne en løsning mens vinden brakte dem stadig nærmere vesle-Arent.

Ingen – ingen – skulle få ta fra henne sønnen hennes.

Eva kjente lukten av gammelt fyll, selv om presten sto flere meter fra henne. Laurits sto tett inntil den skjelvende mannen og snakket truende til ham. Hun kunne ikke høre hva han sa, men forsto av de hoderistende bevegelsene til presten at han prøvde å protestere. Aslak sto ved siden av henne med et fårete uttrykk, og det luktet ikke særlig godt av ham heller. De befant seg i en liten, hvitmalt kirkebygning. De hadde gått i nesten en time før de kom frem, og deretter ventet de en halvtime før presten dukket opp. Eva var utmattet, og hun var skjelven i beina.

Til slutt ga presten etter og kom mot dem med nølende skritt. Laurits gikk bort til henne og snerret inn i øret hennes: Du vet hva du har å gjøre, husk på ungene dine.

Eva svelget og nikket. Hun hadde måttet forlate lille-Sigvart og Othilie i den lille stua sammen med en eldre kvinne som hadde dukket opp. Det var visstnok søsteren til Aslak, og det var hun som bodde i huset. Eva hadde protestert, men Laurits hadde nærmest dratt henne med seg etter håret.

– Hvis du gjør som jeg har sagt, har du ungene hos deg igjen før du vet ordet av det. Hvis ikke ser du dem aldri mer.

Eva kjente svetten piple i pannen, og hjertet slo så hardt i brystet at hun fryktet det skulle stoppe.

– Gjør det kort, sa Laurits henvendt til presten.

Hun oppfattet ikke hva den uflidde presten sa, hun så bare munnen hans bevege seg. Panikken truet med å overmanne henne, og hun vred hjernen desperat etter en utvei.

Presten hadde tydeligvis stilt sitt spørsmål, og de andre tre stirret avventende på henne. Munnen ville ikke åpne seg, tungen nektet å lystre. Laurits klemte henne hardt i armen.

– Eva, sa han truende.

I det samme smalt døren opp bak dem, og en andpusten stemme ropte: – Hva er det som foregår her?

Kapittel 11

Stemmen tilhørte Arent Aspevik, han sjøl. Han sto i døra sammen med fru Aspevik og Edvin. Laurits vred Evas arm, det gjorde så vondt at hun måtte hive etter pusten.

Herr Aspevik knep øynene sammen for å se bedre. – Eva? Eva Abelsen? sa han forbauset. – Skal du giftes med Lus-Aslak? Men … er ikke du hos far din, som ligger på det siste? Og hvor i helvete er sønnen min?

            Edvin korset seg, tydelig rystet over sin arbeidsgiver, enda han selv ikke gikk for å være blant de aller frommeste.

            – Dere kan ikke bare brase inn og forstyrre en hellig handling, sa Laurits.

Eva ynket seg under grepet hans.

            – Du vet hva som skjer dersom du ikke lystrer, hveste han til henne.

            Med uante krefter greide hun å vri seg mot Laurits, bet ham hardt i overarmen samtidig som hun kjørte kneet opp i hans aller mest følsomme legemsdeler.

– Au! Laurits slapp henne som om han hadde brent seg. Han sank sammen og jamret lavt.

            Eva la på sprang nedover kirkegangen. Hun kjente den metalliske smaken av blod – Laurits’ blod – på leppene, og grøsset.

Nå sto hun midt i kirkerommet. Laurits hadde kommet seg på beina igjen, og øynene hans glødet farlig. Han sto fortsatt sammen med Aslak og presten oppe ved alteret, men kroppen hans var i helspenn. Hun følte seg ikke trygg på ham i det hele tatt. Han kunne komme halsende etter henne når som helst. I så fall fikk hun prøve å søke seg til Edvin. Drengen var den eneste her hun kanskje kunne sette sin lit til, med mindre også han var kjøpt og betalt av fru Aspevik.

            – Du har ingen sønn, Arent Aspevik, sa hun høyt.

            Fru Aspevik gispet og tok seg til brystet.

            – Hun er forrykt, Arent! Du må ikke tro et ord av det hun sier. Det er noe galt med henne, hun skulle vært innesperret på Rønvik asyl, men jeg har vært snill og hatt henne i tjeneste.

            – Dette er et gudshus, og jeg kan ikke ta løgn i min munn her inne, sa Eva.

            Hun holdt herr Aspeviks blikk. Det fikk bære eller briste. Hun hadde ikke noen å lene seg til, men hun sto støtt, og merkelig nok fikk hun snakke uhindret. Selv Laurits sank en anelse sammen, og ryggen hans lutet lett.

            – I januar i år ble jeg med barn, begynte hun. – Som herr Aspevik vet, er jeg ugift.

            Han nikket uten å si noe, og hun ranket ryggen. Det var stor skam å få barn utenfor ekteskapet, men hun kunne ikke ønske det ugjort. Til det elsket hun barna for høyt.

            – Fru Nanna oppdaget det. Hun fortalte det til fru Aspevik. Jeg fikk valget mellom å bli satt på dør, alene med skammen, eller å føde barnet i hemmelighet – og gi det til fruen.

            Nå var det herr Aspeviks tur til å gispe.

            – Du tror vel ikke et ord av det hun sier? Nå hører du selv at hun er sinnsforvirret! sa fru Aspevik.

            – Ti, Margoth Lovise! smalt det fra ham, og fruen, som kjente til hans tidvis voldsomme temperament, holdt klokelig stille.

            Eva følte hvordan hun begynte å puste friere. Alle løgnene hadde tynget henne. Det fikk gå slik det ville nå, hun skulle i alle fall ikke spinne videre på noen av dem. Hun fikk seg ikke til med rene ord å fortelle at Laurits var barnefaren, men såpass trodde hun nok at han sjøl forsto.

            – Jeg gikk med på det. Jeg er ikke stolt av det, men den gang trodde jeg at det var til det beste. Fru Aspevik og Nanna lot meg bo på den forlatte husmannsplassen lengst unna gården. De sørget for at jeg ikke manglet noe, det skal de ha. Sigvart og Undine ante uråd, og Sigvart oppsøkte meg der oppe. Vi er blitt glade i hverandre, Sigvart og jeg. Vi vil gifte oss og leve sammen, vi to og barna. Det er tvillinger, en gutt og en pike. Jeg fortalte Nanna at jeg likevel ikke ville gi fra meg noe barn, men like etter fødselen, mens jeg ennå lå avkreftet og utmattet, kom Nanna opp til plassen og stjal guttebarnet med seg. Både Nanna og Undine vet at jeg snakker sant. Om de vil bekrefte det, vet jeg ikke. Nanna angrer nok på sin delaktighet i det hele, det har jeg skjønt, men begge kjenner de sin husfrue godt nok til å frykte for konsekvensene dersom de forteller hva de vet … Når det gjelder Laurits, tok han meg og barna om bord i båten mot min vilje, for å arrangere ekteskap mellom meg og … den mannen der oppe.

            – Har du hørt slik dårskap! sa fru Aspevik og strøk mannen sin over armen.

            Det pleide alltid å gjøre ham mer medgjørlig, tenkte hun, men for første gang hadde det vante kjærtegnet ingen virkning.

            – Jeg ba deg om å tie! sa herr Aspevik skarpt.

            Det ble stille i den lille kirken.

            – Nå vet alle her hvordan det gikk til, og nå må jeg hente barna mine, sa Eva lavt.

            – Jeg så henne jo, den dagen hun badet i kulpen. Hun var fyldigere – hun kan ha vært med barn, mumlet Arent Aspevik, nærmest til seg selv. – Men to barn?

            Han strammet seg opp, og kremtet.

            – Du, Edvin, følger Eva. Du bringer henne og barnet – eller barna – tilbake hit. Er det virkelig to barn, beviser det at hun snakker sant. I motsatt fall … Nå vel. Skynd dere, sa han myndig.

            Eva kjente fru Aspeviks blikk på seg idet hun fulgte Edvin ut fra kirken. Det var kjøligere enn en sprengkald januarnatt, men hun lot som om hun ikke merket det. Til sin forbauselse fikk hun se en hest og vogn stå utenfor kirken.

            – Han sjøl har lånt hest, forklarte Edvin. – Vi fulgte dere med båt hele natten gjennom. I morgentimene fikk fruen selv øye på færingen til Laurits oppe i fjæra. Vi la til land, og banket på døra til det nærmeste huset for å spørre etter dere. Kona som lukket opp, benektet at hun kjente noen som het Laurits, men jeg fikk øye på sekken hans der inne. Da tilsto hun at dere hadde vært der, men at dere var dratt til kirke, enda det slett ikke er søndag. Han sjøl fikk låne hest og vogn hos en av naboene hennes, mot en klekkelig betaling, naturligvis.

            – Det er der barna er, sa Eva engstelig. – Hørte dere ikke noe til dem? Ingen spedbarnsgråt?

            – Ingenting. Vi trodde at gutten var med dere til kirke – ja, for ingen av oss visste at det var snakk om to barn.

            Fruen visste.

            – Det er en helsikes historie du kommer med, Eva. Hadde det vært en annen som fortalte, hadde jeg ikke trodd på den, men du er ikke av dem som farer med usannheter. Jeg hadde virkelig ikke trodd at fru Aspevik kunne være så ond, og at Laurits er aldeles forstyrret, la han alvorlig til.

            – Det er som et mareritt, alt sammen. Kjør litt fortere om du kan, Edvin. Jeg klarer ikke å slappe av før jeg med selvsyn ser at barna har det bra.

Søsteren til Aslak satt ved kjøkkenbordet og så på henne med et sløvt blikk idet Eva hastet inn i kammerset for å finne barna. De sov gudskjelov tungt, de små englene hennes. Hun grøsset over hvor ustelt og skittent det var der inne.

            – Får ikke han Aslak seg kvinnfolk likevel nå da? ropte søsteren hans etter henne da hun gikk.

Både herr og fru Aspevik, Laurits, Aslak og presten kom ut på kirketrappa idet de hørte lyden av vognen som kom rullende opp mot kirken. Alle virket bistre og innbitte, hver på sitt vis. Eva trodde ikke at det hadde falt mange ord mellom dem mens hun og Edvin hadde vært borte.

            Han sjøl var raskest på foten. Han svingte seg opp på vogntrinnet og kikket ned i fanget hennes der de lå, vesle-Sigvart og Othilie.

            Eva holdt pusten.

            – Så var det vel for godt til å være sant, sa Aspevik stille. Han var tydelig beveget da han lot en butt pekefingeren gli varsomt over kinnet til barnet han inntil nylig hadde trodd var hans sønn. – Småunger er fine. Helt uskyldige og uvitende om all verdens ondskap, sa han grøtete.

            Han strøk lett over Othilies panne også, og betraktet tvillingene lenge.

            – De ligner deg, sa han til slutt.

            Eva nikket. Hun mente å se det selv også. Forhåpentligvis ville de ikke ligne mye på sin kjødelige far i oppførsel heller. Og hun fikk vondt av han sjøl, som tydeligvis hadde blitt ført bak lyset av sin hustru. En stund hadde hun fryktet at ektefellene var sammen om det.

            Arent Aspevik snudde seg. Han så med avsky på presten.

            – Du stinker jo som et helt bryggeri, sa han med vemmelse, og presten hadde skamvett nok til å se skyldbetynget og ulykkelig ut.

            Det var en kjent sak at Arent Aspevik var aktiv innen avholdsbevegelsen, noe som kom av at faren hans hadde vært en riktig djevel de gangene han var drukken. Det hadde satt dype spor i ham.

            – Jeg foreslår at du huter deg til prestegården og blir edru, og etterpå kan du begynne å pakke. Det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, er å skrive et skarpt brev til biskopen. Jeg kommer ikke til å omtale denne skammelige seansen i kirken i dag, men han skal så visst få vite om din ubendige trang til å supe.

            Presten var ikke sen om å følge anmodningen om å komme seg vekk. Han var blek om nebbet.

            – Jeg tror jeg går, jeg også, mumlet Aslak, og lusket av gårde. Så kunne han altså snakke.

            Han sjøl vendte seg mot Laurits.

            – Og du, Laurits Larsen, kan se til å få deg vekk. Jeg bryr meg ikke om hvor du tar veien, så lenge du holder deg langt unna Aspevik for fremtiden.

            Laurits svor stygt.

            – Du har ellers sprengt hesten min. Det var et fint dyr. Verdifullt. Jeg krever selvfølgelig erstatning, fortsatte han sjøl.

            – Det kommer aldri på tale. Jeg har ikke midler til slikt, avfeide Laurits.

            – Det var synd. Ja ja, jeg får sende kravet til doktor Bugge, da. Jeg hører at din svigerfar skal være en holden mann. Og når jeg i tillegg sender ham en fyldig forklaring på omstendighetene du stjal hesten min under …

            – Jeg skal betale, kvekket Laurits.

            – Fint. Innen én måned. Nå, Edvin, tror jeg vi returnerer til åttringen. Det blir en drøy seilas hjem. Bli endelig sittende, Eva. Du, Laurits, får komme deg tilbake til færingen din for egen maskin.

            Edvin hjalp fru Aspevik opp i vogna før han satte hesten i bevegelse. Hun hadde vært uvant spak, men nå øynet hun en siste sjanse.

            – Gi meg vesle-Arent, sa hun og strakte armene ut mot Sigvart, som lå på Evas fang. – Det er sant at Eva fødte tvillinger samme natt som jeg fødte vesle-Arent, men guttebarnet hennes døde, og så ble hun vel gal av sorg og fikk Laurits til å stjele barnet mitt.

            – Gi deg nå, Margoth Lovise. Eller skulle vi kanskje dra innom doktoren på hjemveien? Jeg antar at han kan gi oss et sikkert svar på hvorvidt du nylig har satt et barn til verden, tror du ikke? sa Aspevik hardt.

            Fru Aspeviks underleppe begynte å dirre faretruende, og det eneste som holdt henne fra å stortute, var tanken på at Nanna sikkert visste råd for å blidgjøre Arent. Lite visste hun om at både Nanna og Undine hadde forlatt gården, og at ryktet om at hun var en slavedriverske av dimensjoner skulle komme til å gjøre det nærmest umulig å få ansatt nye piker!

            – Det ser ikke ut til at du trenger båtskyss tilbake til Grønnfjorden med oss, sa Edvin idet de var tilbake ved fjæra.

            Eva fulgte blikket hans og fikk se en enslig mann i en liten båt med overbygg komme fossroende inn mot land.

            Sigvart!

Aspevik-åttringen var allerede på vannet da Sigvart nådde støa. Han brydde seg ikke med å stake båten helt inn til land, men hoppet uti og vasset til land mens han dro båten etter seg.

            – Eva!

            Han omfavnet henne og barna med en heftighet som overveldet henne. Først nå kjente Eva at hun frøs. Men Sigvart var varm, og så lenge hun kjente de sterke armene hans omkring seg, manglet hun ingenting.

            – Sigvart! Du aner ikke hvor glad jeg er for å se deg. Det må ha vært forferdelig å sitte i arresten! Er du en fri mann nå?

            Han bekreftet det.

            – Lensmannen fortalte at Laurits drev gjøn med oss alle. Han var slett ikke skadet.

            Eva kulset. – La oss ikke snakke om ham nå.

            – Hvor er han forresten? Undine mente at han måtte ha tatt deg med mot din vilje.

            – Det stemmer. Jeg skal fortelle deg alt siden. La oss bare komme oss bort herfra, og hjem.

            – Hjem? Sigvart så på henne.

            – Hjem til deg. Til oss. Hvis du fortsatt vil ha meg, da, etter alt dette …

            Han ble blank i blikket. – Selvfølgelig vil jeg det, Eva. Jeg var redd for at du heller ville være sammen med Laurits.

            – Aldri, sa hun bestemt. – Og om vi stanser hos presten på veien og ordner med lysning så snart som mulig, er det ingen som vil synes det er utilgivelig at vi bor under samme tak. Vi vil ikke bli de første, og sikkert ikke de siste heller.

            Hun smilte til ham, men ble straks alvorlig igjen.

            – Jeg sier ikke dette fordi jeg må. Ikke fordi det er en – høvelig løsning. Jeg vil gifte meg med deg fordi jeg holder av den du er, Sigvart. Jeg elsker deg …

            Eva så ham fast inn i øynene. Hun mente det virkelig. Det ble en berusende sang i blodet hennes.

            – Og jeg elsker deg, Eva Abelsen. Deg og barna våre, sa Sigvart og kysset henne mykt.

            – Nå drar vi hjem, sa han, men i det samme våknet tvillingene og begynte å gråte.

            – Det ser ut til at ungene begynner å opponere mot far sin allerede, ertet Eva.

Sigvart trakk på smilebåndet. – Det var tidlig.

            – Jeg får legge dem til brystet før vi drar, mente Eva.

Begge barna var sultne, og Othilie brukte fortsatt ganske lang tid på å få i seg melken. Datteren ble likevel sterkere for hver dag som gikk. Eva følte seg sikker på at de ville greie seg, begge to. Når de hadde klart alle påkjenningene de hadde hatt hittil, måtte de jammen være sterke!

Hun hadde endelig fått matet og skiftet på barna, og var klar til å gå i båten da Laurits kom gående mot dem. Eva kunne se at han var rød i ansiktet etter den lange spaserturen – og sikkert fortsatt sint.

            – Jeg håper du er fornøyd nå, hveste han mot henne. – Hvordan mener du at jeg skal få penger til å betale for den dumme hesten?

            – Det er strengt tatt ikke mitt problem, Laurits, sa Eva.

            Hun tvang seg til å være rolig, men innvendig ulmet hun av sinne. Laurits hadde vist seg å være både skruppelløs og ond. At hun for mindre enn et år tilbake hadde vært glødende forelsket i ham, var nesten ikke til å tro.

            – Jeg synes synd på deg, Sigvart, som må leve sammen med den troløse tøsen, sa Laurits.

            Sigvart stanset midt i en bevegelse. Øynene hans smalnet.

            – Jeg tror ikke vi har mer usnakket, sa han, men Laurits ville ikke gi seg. Han var irritert fordi han ville bli nødt til å tigge svigerfaren om penger, uten å røpe hva de skulle gå til. Han spyttet skrått og så Sigvart an.

            – Jeg trodde ellers ikke at du ville være så dum at du nøyde deg med annen manns ludder …

            Sigvart bet tennene sammen. Han visste at Laurits bare var ute etter å provosere, men det var vanskelig å beholde fatningen når den andre snakket så nedrig om det fineste mennesket han visste om.

            – Glem det, Laurits, sa han, tilkjempet rolig.

            Laurits kokte. Eva så det. Hun så det – og hun så at det blinket i stål idet han dro kniven fra slira og viftet truende med den.

            – Herregud, Sigvart, han har kniv!

            Eva skrek. Redselen gjorde henne iskald. Laurits var vel aldri så gal at han aktet å bruke kniven?

            Sigvart var ubevæpnet, men han var både rask og sterk. Laurits hogg etter ham, men Sigvart beveget seg lynraskt til siden, og øyeblikket etterpå fikk han tak i Laurits’ arm og bendte kniven ut av hendene hans. Han brølte av raseri idet han brøt den andre ned i fjæresteinene og satte seg overskrevs på brystet hans. Sigvart knyttet neven, hevet armen – og lot den synke igjen.

            – Vet du hva? Du er ikke verdt det, sa han til Laurits, før han reiste seg, børstet av klærne sine, og hjalp sin kommende kone om bord i båten.

            – Måtte jeg være forskånet for å se noen av dere nidinger fra Grønnfjorden igjen i løpet av min levetid! ropte Laurits fra land.

            Eva lo lavt. Han satte visst ikke pris på at hun hadde løsnet fortøyningen til færingen hans …

            – Jeg tror ikke vi vil se mer til Laurits, resonnerte Sigvart.

Det begynte å snø idet brudeparet kom ut på kirketrappa. Vinterens første snøfnugg danset rundt dem som for å ønske til lykke. Eva kunne ikke annet enn å ta det som et godt tegn. Hun hadde alltid elsket vinteren og snøen som la seg som et tykt og mykt teppe over landskapet.

            Sigvart omfavnet henne og kysset henne, enda alle kunne se dem. Eva ble varm av glede. Det var ikke henne imot å vise hele amtet at de hørte sammen nå, hun og Sigvart – og Othilie og vesle-Sigvart.