Hvordan ser uka ut for en med skrivingen som levebrød? Sønnavind-forfatter Frid Ingulstad har skrevet dagbok fra uka som gikk.

Søndag 20. februar.

Utenfor vinduet til arbeidsværelset mitt skinner en blek morgensol på et vindstille og iskaldt landskap. Klokken er snart ni, og først for litt siden satte jeg meg til pc’n. Det var deilig å ligge lenge for en gangs skyld og stå opp i dagslys!

Det er stille i huset. Barnebarnet (fosterbarnet) på 15, har dratt på vinterferie. Jeg gledet meg til å få en rolig skriveuke, men savnet ham etter bare noen timer. Når det kommer til stykket, liker jeg liv og røre rundt meg.

Hos Elise i Sønnavind er det slutten av mars (året 1919), snøen har smeltet og drypper fra takene, og i dag så hun de første hestehovene. Jeg lurer sånn på hvordan det går med alle sammen. Jeg er så bekymret for … Nei, det kan jeg jo ikke røpe.

Snart får jeg ta meg en tur opp til Maridalsveien igjen. Det unge paret som bor i nr. 76 har tilbudt meg å få studere den gamle stallen; verkstedet til Johan. Huset har jeg sett.  I hodet mitt har jeg bare skiftet ut den elektriske komfyren med en vedkomfyr og satt inn andre møbler, men ellers er alt det samme. Nå gleder jeg meg til å «rulle opp rullegardinen» og gå inn i Elises verden.

Mandag, 21. februar. 

I dag er det grått ute, men absolutt vindstille, det er ikke en gren som rører på seg. 12 minusgrader, huff! Skal vi aldri bli ferdig med denne kulden? I går hadde vi min eldste søster som bor i Hardanger, samt broren og svigerinnen min til middag. Søsteren min og mannen hennes har hus i Nordfjord og en seterbu i Traudalen, der jeg lot Kristian og Svanhild ha sitt tilfluktsted. Siden har jeg fått høre at det ikke ville vært lett å ta seg frem der på vinterstid.

Gjestene våre syntes det var kaldt her i huset, så jeg delte ut pledd da vi drakk kaffe og vi viste dem filmen fra siste vandring i Elises fotspor. Jeg visste ikke at vi har det kaldere enn andre, men huset er nesten 100 år gammelt og er dårlig isolert. På den annen side står de praktfulle rosene jeg fikk på morsdagen like friske! Det er ikke bare ulemper ved å ha det litt kjølig.

Egentlig hadde vi tenkt oss en liten skitur, men jeg tror vi venter og ser om solen kommer. Vi går aldri mer enn cirka en time, da må jeg hjem til Elise igjen. I dag er det Hugo som bekymrer meg.  Jeg drømte om ham i natt. Da jeg holdt foredrag på Grünerløkka for noen dager siden, rakte en mann hånden i været for å stille meg et spørsmål: «Du, åssen ser’e ut oppi huet ditt? Du lever jo to liv på en gang!»

Det er akkurat det jeg gjør, og nå ser jeg Hugo komme løpende. Jeg skjønner godt hvorfor han er redd! Nå må jeg ta meg av ham.

Mange timer senere: Klokken er 20.00. Vi fikk uventede gjester; min manns kusine med ektemann, fra Sandnes. Kjempemorsomt. Fetter og kusine snakket om gamle dager på Ulefoss. (De er seksmenninger til dronning Sonja og er stolte av det. Sonjas bestefar var skipper på en slepebåt på Nordsjø i Telemark, Arnulfs farfar var slusevokter og morfaren var støper på jernverket. Så nå skjønner dere hvorfor jeg skriver om Ulefoss i «Sønnavind».)

Mannen til kusinen og jeg hadde det minst like morsomt, for han har vært telegrafist, først i utenriksfart akkurat som jeg, og siden på Rogaland Radio. Vi prøvde hverandre for å se hvor fort vi klarte å tyde morsesignalene og oppdaget at ingenting var glemt. I tillegg er han fra en gård på Jæren, ikke langt fra Jeddern (der Kristian havnet) og husket godt tvangsarbeidsanstalten der folk kunne sperres inne for nesten ingenting. Vi snakket også om det harde arbeidet på torvmyra og høststormene på Jæren-kysten, slik jeg «opplevde» dem da jeg skrev min roman «Mannemakt og mørkemakter» og serien «Ildkorset» som er bygd på en sann historie fra min egen slekt.

Nå må jeg skrive litt igjen siden jeg har mistet noen timer i dag, men jeg har også fått inspirasjon.

Tirsdag, 22. februar.

I dag har jeg hatt en lang, deilig skrivedag uten forstyrrelser. Jeg blir mer og mer urolig for Hugo.  Stakkars Elise, så mange vanskeligheter hun har! Likevel har hun det bedre enn mange andre arbeiderfamilier ved Akerselva. Hun har en snill, stø og trofast ektemann som hun har vært glad i helt siden hun var barn, og hun har fått beholde alle barna sine. Så langt i hvert fall, men hvem har noen garanti for at vi får beholde dem? Selv er jeg like bekymret for barnebarna som jeg var for mine egne. To av dem står snowboard i vinterferien, og nittenåringen som går på frilufts-folkehøyskolen i Nordfjord vil jeg helst ikke høre om før jeg vet at han er kommet helskinnet fra de farefulle opplevelsene.

I går hørte Arnlf, mannen min, et interessant foredrag av en hjerneforsker. Det viser seg at selv empati – evnen til å føle med andre – er genetisk betinget.  De hadde latt flere «forsøkskaniner» se på bilder av personer som led og samtidig registrert hva som skjedde i den delen av hjernen der empatien ligger, og da var det store forskjeller. Noen reagerte ikke i det hele tatt. Elise spør stadig: «Er noen mennesker født onde?»  Nå har jeg endelig fått svaret.

Jeg bestemte meg for å legge meg tidlig i kveld slik at jeg kan skrive noen timer før vi drar på fjellet i morgen. Som vanlig kikket jeg på mailene mine før jeg la meg. Det var en mail fra Aftenposten som spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en «signert» om ski-VM.  Jeg fnyste.  Jeg – ski-VM?  Jeg som aldri har tid til å se på sporten!  Jeg gravde meg langt ned under dynen og ville sove i fred, trett i hodet etter tolv timers skriving. Men hva skjedde?  Ord trengte seg på, setning fulgte setning, ski-VM ville ikke gi meg fred. Det ble kaos i hodet mitt. For hvert avsnitt som kom dettende, ble jeg mindre og mindre søvnig. Etter en stund var jeg lys våken, sto opp og tuslet ned i første etasje til pc’n. Nå er artikkelen ferdig, det er mørk natt ute og jeg kan endelig krype til køys. Skal jeg våge å sende den?  Fleipe om ski-VM er sikkert like populært som «å banne i kjerka».

Onsdag, 23. februar.

Jeg sendte den og fikk svar nesten med det samme. Artikkelen kommer allerede i morgen! Nå må jeg skrive noen sider om Elise før jeg begynner å pakke. For litt siden fikk jeg en telefon fra en leser på Sørlandet som lurte på om det blir noen vandring til våren. Hun hadde vært med tre ganger, men ville gjerne være med en gang til. Slikt gir inspirasjon. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke rekker å svare alle som henvender seg til meg på Facebook. Jeg prøver å svare alle som ber om å bli venn med meg, men rekker ikke alle spørsmål om å delta i forskjellig. Jeg skulle ønske de kunne sende meg en mail isteden eller gå inn på hjemmesiden min. Det tar mindre tid. 

Ellers fikk jeg mail fra en lærer med botanikk som sin store lidenskap. Han ga meg råd om hvilke planter Elise kan bruke for å lage næringsrik mat. En lærerinne på Fagernes har gitt meg råd når det gjelder barn med lese- og skrivevansker, og en professor i Oslo har latt meg lese sin fars dagbok fra den gangen han var fattig visergutt i Kristiania og siden emigrerte til Amerika. Folk er så utrolig snille og hjelpsomme, jeg får stoff til Sønnavind fra alle kanter. Har jeg fortalt om den faren som ikke orket å ligge inne i den overfylte leiligheten og lå i telt sommer som vinter? Når han ville ha kona for seg selv, jagde han alle ungene ut!  En annen leser fortalte meg at mormoren hennes hadde bodd i annen etasje over «Magda på hjørnet.»  Da moren deres skulle ha enda et barn, satt ungene på trappen med hver sin vedkubbe i hånden. De skulle slå i hjel storken når den kom!

Torsdag, 24. februar.

Vi kom frem på hytta da det begynte å mørkne i går kveld.  Stor velkomstglede fra store og små. I dag er det tåkegrått, elleve minusgrader og vindstille.  Det er merkelig få mennesker på fjellet, nesten alle hyttene later til å stå tomme.  Hvor er folk?  Det er vinterferie, er det ingen foreldre som har fri? Eller har de dratt til syden? Kanskje folk synes det har vært nok snø og kulde denne vinteren? Eller sitter de hjemme og ser på ski-VM?

Jeg husker at jeg en gang dro til fjells alene med fire unger, den minste var 5 år. Da vi endelig kom frem etter å ha satt oss fast i en snøfonn i oppoverbakkene og vi klarte å huske bilen opp i sporet igjen, var det 8 kuldegrader inni hytta og jeg klarte ikke å få fyr på parafinovnen.  Ungene ble kommandert til å danse jenka for å holde varmen. Minstemann hadde hatt feber hele uken og var ikke i form. Da kom det med ynkelig stemme: «Mor, må vi danse jenka i hele natt?»  Jeg beordret jentene på 14 og 15 opp til den eneste hytta vi hadde sett som var bebodd.  De protesterte høylytt. Spørre mannfolk om hjelp i selveste kvinneåret? Til slutt måtte de gi seg, og en røslig kar dukket opp.  Han marsjerte rett bort til kranen på parafinbeholderen og spurte flirende: «Har’u skrudd på denne her a?»

Nå har vi elektrisk strøm. De minste barnebarna på halvannet og seks år er akkurat jevngamle med Kristians Mathias og Elises Sigurd (jeg er kommet til bok nr. 48). Det er fint å bli minnet om hvordan barn er på de forskjellige alderstrinn. Her er det ikke stille ett sekund.  Minstemann gjør alt det han ikke får lov til; åpner skuffer og skap, skrur på alle brytere, skal stadig bort til vedovnen eller klatre opp i vindusposten og åpne haspene. Det eneste stedet jeg klarte å slappe av, var da jeg tok ham med meg inn i snøhytta.  Jeg tenker på mødrene ved Akerselva som hadde så mye å engste seg for mens de var på arbeid; barna måtte klare seg selv i leiligheter med parafinlamper og vedovn, og fossen buldret rett utenfor.

Jeg forstår ikke hvordan Elise fikk anledning til å skrive heller, for her på hytta er det ikke fred å få.  Til gjengjeld har vi masse frisk fjelluft, ingen biler eller gravemaskiner, ingen telefoner, mail eller hjemmeside. Om kvelden spiller vi «Sequence» og «Jakten på den forsvunne diamant» og koser oss med bål på peisen.

Fredag, 25. februar

I dag sto vi opp til skyfri himmel, vindstille, strålende sol og to varmegrader! Snakk om påskevær! En dårlig natt var snart glemt. (Minstemann våknet kl. 1 og kl. 3, og klokken 5 var det morgen! Det er innmari lytt her på hytta!) Etter en solid frokost dro vi straks til fjells, med seksåringen som eneren Petter Northug, pulken med minstemann som Marit Bjørgen og farmor som «afrikaner’n» et godt stykke bak alle de andre. Lange skrivedager gir ikke akkurat den beste kondisen.

Plutselig hadde «påskefjellet» våknet til live, jammen var det ikke folk på hyttene allikevel! Skiløpere med glade smil dukket opp som troll i eske.  Det var silkeføre og varm sol i fjeset.  Går det an å ha det bedre?

Lunsjen ble inntatt i en snøgrop med solen i riktig retning, med varm te på termos og matpakker med ferskt grovbrød og brunost.  Tenk, Elise som ennå aldri har opplevd å stå på ski og som aldri hadde hatt noen ferie før hun fikk komme til Ringstad! Når jeg går i butikkene og ser det kjempestore utvalget vi har av alt mulig, ikke minst av frukt og grønnsaker, tenker jeg på vellingen, brødskivene med sirup og vassgrauten hjemme hos arbeiderne for hundre år siden. Det er ikke rart det ble mye sykdom. I dag skal min bedre halvdel lage kyllingsuppe til middag, med masse paprika, kyllingbiter, løk, chili, creme fraiche og maiskorn. Og i kveld skal vi spille «Sequence» igjen, jeg er blitt helt hekta.

Lørdag, 26. februar

Det var hardt å ta farvel med hytta og det fredelige vinterfjellet. Solen var akkurat i ferd med å bryte gjennom tåken da vi dro. Jeg var en kjedelig passasjer på hjemveien, sov i halvannen time. (Jeg tilbød meg å overta minstemann fra kl. 5 i morges. Jeg skjønner ikke hvordan de holder ut med så lite søvn!) Her hjemme ventet 28 mail, men først måtte jeg renskrive sidene av dagboken som ble kladdet på hytta. Jeg tror jeg venter med Elise til i morgen tidlig. Nå kommer 15-åringen, og da må vi høre referat.

Da jeg sov i bilen, drømte jeg om Hugo igjen.  Jeg har en følelse av at han går vanskelige tider i møte, men vet ikke ennå hva som vil skje.

Søndag, 27. februar

Jeg la meg klokken halv elleve i går kveld og sov til klokken åtte! Det snedde hele ettermiddagen, nå står trærne tunge av snø og det begynner langsomt å klarne. Det blir sikkert en fin dag i Holmenkollen. Jeg syntes synd på alle de som sto i kø for å komme med Holmenkolltrikken i går morges, vi så det på TV i går kveld. Det må ha vært et mareritt for arrangørene også, men i Kollen var det noen glade ansikter på seierspallen. Det er sikkert en fantastisk stemning der oppe.  Når jeg ser det på TV, minner det meg om de gangene jeg har vært der på Holmenkollsøndag. Både i tåke og i solskinn er folk like entusiastiske.

Selv må jeg konsentrere meg om Elise og familien hennes. Der er det helt andre tilstander! En plageånd er borte, men det ser ikke ut som om Elise skal få fred allikevel. Hun har så mye å bekymre seg for, og nå forstår jeg virkelig ikke hvordan det skal gå. Jeg har hørt at noen forfattere har hele romanen klar i hodet før de begynner å skrive, det må være deilig. Selv vet jeg ikke hva som skal skje, verken i dag, i morgen eller i neste bok. Det bare skjer. (Slik er det i mitt eget liv også.) Av og til havner personene opp i situasjoner som jeg ikke aner hvordan de skal komme ut av. Jeg er like spent som leserne.

Akkurat nå er jeg hjemme hos Sylvia og Kristian. De har fått besøk, og jeg lurer virkelig på hva dette besøket kommer til å ende opp med. Det kan gå begge veier, det blir spennende. I neste kapittel må jeg hjem til Hilda og Ole Gabriel, det skjer noe der og. For ikke å snakke om hva som hender hos Elise og Johan.

Det er stille i huset, de andre sover ennå. Når man har stått på snowboard hver dag en hel uke og sikkert vært lenge oppe hver kveld, bør man få sove ut før skolen begynner i morgen. Siden i dag må han gjøre lekser som burde vært gjort før ferien. En hovedoppgave skal leveres i morgen, så det er ingen bønn. Jeg er glad jeg ikke er 15 år gammel og har lekser hengende over meg bestandig.  Jeg husker at jeg i mange år etter artium drømte om lekser jeg ikke hadde gjort. Akkurat som jeg drømte at jeg ikke hadde klart å ta imot et eneste telegram, mange år etter at jeg sluttet som radiotelegrafist. Nå drømmer jeg enten om Elise og familien hennes, eller om stressende dager i mitt eget liv, der jeg aldri blir ferdig med noe jeg må ha gjort.

Når jeg ser ut av vinduet, burde jeg kanskje heller tatt med meg skiene, dratt opp i Østmarka og gått en herlig tur i «påskesol» mellom snøtunge grantrær.  Livet består av valg. Men jeg tror jeg velger Elise.

(Foto fra møllerfossene ved Akerselva er tatt av J. P. Fagerback.)