Min uke – Liv Almendingen

Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Liv Karin Kirkebøen Almendingen skriver Sagaen om Sunniva, og her er hennes dagbok fra uke 25!

Mandag 20. juni

Ferden nordover med campingbil har begynt! For to dager siden la vi ut på den årlige turen fra vårt hjem på Costa Blanca-kysten i Spania. Vi gleder oss til å treffe familie og venner i Norge, og ikke minst alle de hyggelige menneskene hos Cappelen Damm. Men først skal vi på en rundtur i Italia. Roma og Pompei står på menyen, resten tar vi som det kommer.

Vi starter dagen med en joggetur, før morgenbad i blikkstille middelhav. Med andre ord: ren og skjær ferieglede! Når vi sitter og kjører, og milene forsvinner under bildekkene, pleier vi å legge planer for handlingen i de neste sunnivabøkene, mens guttene våre på elleve og tretten, koser seg med musikk og lydbøker. Denne dagen ble imidlertid sunnivafri, noe som er sjelden, for elvestadfolket og skomakerne i Miklagard er blitt som faste familiemedlemmer å regne, etter alle årene med research og skriving. Rett som det er kan en av sønnene våre utbryte: «Pleide ikke Sunniva å gjøre ditt eller datt?», eller «Hvor er Anders nå?»

Idet jeg kryper til køys, mett av kyllinggryte med linser, hvitløk og koriander, bestemmer jeg meg for å ta frem synopsis for de tre siste bøkene i morgen. Og kanskje drømmer jeg om Sunniva i natt, etter å ha løst den sedvanlige suduko-oppgaven. Det er slettes ikke uvanlig …

Tirsdag 21. juni

Pisa – en positiv overraskelse

Vi passerer Monacos fasjonable hus- og leilighetskomplekser i behagelig marsjfart. Digre lystbåter lager skumstriper i det asurblå havet utenfor. Et par timer senere bærer det opp i fjellene, til en sjarmerende middelalderlandsby der vi føler oss langt mer hjemme enn i folkevrimmelen langs kysten. Lam på grillen passer våre spanske ganer, og mette av maten og alle dagens inntrykk, stuper vi oss over grensen til Italia. Før vi tørner inn for kvelden, unner vi oss en kaffe latte sammen med en finpuss på planene for bok 20. Idet kvelden går over i lummer natt, blir vi fulgt hjem til campingbilen vår av en sverm dansende ildfluer. Nå har vi virkelig kommet i feriemodus.

Onsdag 22. juni

Kyststrekningen mot Toscana består visst ikke av annet enn broer og tunneler, ofte i flere høyder og sløyfer, som den reneste berg-og-dalbane. Vi kommer tidlig frem til Pisa og lar oss imponere av de vakre byggverkene. De obligatoriske bildene av det skjeve tårnet blir knipset. Vi har selskap av en horde med andre turister, som vil ha akkurat de samme fotografiene med seg hjem. Men det var absolutt verdt stoppet! Vi runder av dagen med middag på en knøttliten fortausrestaurant inne i selve byen. Med levende lys på bordet, lar vi oss overraske av et av de beste måltidene vi noen sinne har smakt.

Torsdag 23. juni

Det blir en lat dag gjennom sjarmerende Toscana. Mellom vinranker og sypresser på sirlige geledd, bugner det av blomster – røde, rosa og gule.

 

Rundt lunsjtider sikter vi oss inn på den vesle fjellbyen San Gimignano, og blir ikke skuffet over valget. Vi får oss et rom i et eldgammelt palazzio, der Dante en gang skal ha overnattet. En vandretur gjennom de trange smugene hensetter oss til middelalderen, og plutselig føles Sunniva og Anders nærere enn noen gang. Brått vet jeg med sikkerhet hvordan serien min må ende. Hovedlinjene har vært klare lenge, men noen viktige detaljer har manglet.

Middelalderbyen San Gimignano

Når føttene begynner å bli slitne, dukker vi opp igjen i vår egen tid og finner den berømte isbaren på torget. Det er iskremverdensmesteren selv som forsyner oss med de edle kulene.

Is for enhver smak

Fredag 24. juni

Nå skifter vi ut Toscana med regionen Umbria, stadig med stø kurs for Roma.

Små, hyggelige landsbyer på rekke og rad

Etter to-tre timers kjøring slår vi oss til ved Italias tredje største innsjø. Jeg setter meg i skyggen med en korrektur fra verdens dyktigste og hyggeligste redaktør, Ann-Louis. Hennes oppmuntrende smilefjes og hjerter i margen, gjør arbeidet til en lek, mens guttene logger seg på internett for å utveksle sommererfaringer med familie og venner. Dagen avsluttes med noen herlige timer med bading og grilling.

Lørdag 25. juni

Ved et innfall bestemmer vi oss for å tilbringe det neste døgnet i Assisi. Det første vi gjør, er å kjøpe en bok om den hellige Frans, for skolelærdommen har nok bleknet. Vi begynner høytlesningen ved byens vakre fontene, og guttene blir så bergtatt av historien om Assisis «prins» som ofret alt han eide og viet livet til Herren og de fattige, at jeg er nødt til å lese ferdig før vi begynner å utforske byen. Vi finner stallen der Frans ble født, og besøker krympten hvor han er gravlagt. Min eldste sønn utbryter begeistret at begrepet «fille-Frans» kanskje har noe med helgenen å gjøre, og det er alle enige i.

Idet mørket senker seg over den fredelige byen, blir vi vitner til en selsom opplevelse: På torget strømmer det plutselig livlig musikk fra en høyttaler, og en liten folkemengde samler seg. En beskjeden nonne blir litt uvillig trukket inn i sirkelen. Hun hvisker noen ord til mannen som styrer musikken, og en ny melodi klinger mellom steinveggene, minst like lystig som den første. Nonnen lyser opp og begynner å danse i den reneste travoltastil! Sløret flagrer, og kjolekanten hever seg over luftige spark. Tilskuerne følger hennes eksempel, mens de roper ekstatisk på «Dios» – Gud. Noen av dem danner en jenkakjede og hopper og hinker seg rundt på plassen mens vi knipser og filmer det fornøyelige opptrinnet. Noen fyldige munker deltar også, så rosenkransene klirrer i takt med rytmene. Vi kommer aldri til å glemme Assisi, hverken Frans selv, eller livsgleden disse pilegrimene viste – helt i hans ånd.

I Frans fra Assisis fotspor

Søndag 26. juni

Da er det tid for fire døgn i Roma. Vi grugleder oss, for dagene begynner å bli hete, og byen er antakelig fylt til randen av turister. Allikevel er forventningene til hva vi vil få oppleve, skyhøye. For sikkerhets skyld har vi bestilt hotell på forhånd, «vegg i vegg» med Vatikanet. Jeg ser for meg at det blir endel historielesing innimellom severdigheten, for vi har to kunnskapstørste gutter, noe som gleder meg umåtelig.

Nå skal pc-en få hvile en stund, så det er på tide å avslutte denne ukedagboka. Med det ønsker jeg alle en riktig god sommer – mine gode medhjelpere i forlaget, og alle mine kjære lesere. Mange av dere har alt fått en ny sunnivabok i posten, andre kan straks kjøpe den i butikken. Jeg håper at den vil falle i smak!

Sommerklem fra Liv

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *