Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Frid Ingulstad skriver Sønnavind, og her er hennes dagbok fra uke 29.

Mandag 18. juli

Gudskjelov at gjestene våre dro i går kveld, for nå bøtter det ned! 

Men vi kan ikke klage. I løpet av de tre ukene vi har vært på hytta vår i Båhuslän, har vi nesten ikke spist et måltid inne. Hytta har fått navnet Sønnavind av to grunner; fordi det var «Sønnavind» som gjorde det mulig for oss å få en hytte ved sjøen, noe jeg hadde drømt om i 50 år, og fordi det nesten alltid er sønnavind her. 

Bare én dag var det grått fra morgen til kveld. Da bestemte vi oss for å dra til SportShopen i Tanumstrand og handle klær. Det samme gjorde «titusen» andre! Mest nordmenn. Gemalen ruslet for seg selv, slik mannfolk pleier, mens jeg skulle passe seksåringen August og samtidig påse at femtenåringen ikke gikk amok og kjøpte noe helt vilt. Jeg så ham rase av sted til skoavdelingen og late som om han ikke kjente oss. Det var så stappfullt av folk at August måtte bli med meg inn i  prøverommet. «Farmor, hvorfor har du blåst opp magen din?» spurte han troskyldig da han fikk se meg i bare bh’en. Samme dag ble det totalforbud mot kaker.

Jeg hater å gå i butikker, får hodepine bare jeg kommer innenfor døren i en klesforretning. Etter en halvtime hadde jeg ikke bare hodepine, men var svett, sliten, tungpustet og følte meg elendig. Håret sto til alle kanter, blusen klistret seg til kroppen og jeg var glovarm i hodet. Etter å ha stått i den milelange køen til kassen, dumpet jeg ned på nærmeste stol med fanget fullt av plastposer og tenkte at jeg gudskjelov var langt hjemmefra så jeg ikke risikerte å møte kjente. Da lød plutselig en blid og begeistret stemme: «Er det ikke Frid Ingulstad? Kunne du tenke deg å skrive en hilsen til min mor? Vi leser bøkene dine, begge to.» Kan du begripe hvordan hun kunne kjenne meg igjen?

Tirsdag 19. juli

Blå himmel, sommervarme og glitrende sjø, går det an å ha det bedre? Etter en koselig kaffestund i hytteveggen, pakket vi sammen for å dra på båttur. Minsten var ikke ferdig med formiddagsluren, men vi orket ikke å vente, så barnevognen ble lempet om bord. Pluss to liggestoler, seks bager med badetøy, bøtter og spann, samt ymse oppblåsbare lekemadrasser til barna. Det ble ikke sitteplass til alle, så gubben måtte stå mens junior satt ved rattet.

Da vi nærmet oss paradisøya, ville ikke dreggen ut. Styr og spetakkel. Det minnet meg om våre mange båtferier før vi fikk hytte, med fem personer pluss bikkje på 20 fots daycruiser uten do. Nå slipper vi heldigvis å overnatte i båten.

Endelig kom vi oss i land. Minsten hadde våknet, og straks han fikk se vannet, ville han uti. Han vasset til vannet nådde magen, mistet balansen og falt med hodet under vann, men straks han ble reddet, fortsatte han ufortrødent. Etter badingen satt han på huk og lagde sandslott mens han sang av full hals, til underholdning for alle familiene på stranden. Inntil det kom en jevngammel, lyslokket liten flicka og ville ha spaden hans. Da ble det brått slutt på sangen.

Onsdag 20. juli

Det er syvende sommer vi har hytta, og i alle disse årene har vi hatt en drøm; å få komme ut til Väderøerna, øygruppen lengst ute i havet. Av lokalbefolkningen har vi fått vite at vi må dra når det er vindstille, for Väderø-havet er lumsk. Hver dag i ferien har vi lyttet oppmerksomt til værvarslene, kikket på vimpelen og vindmøllene i det fjerne for å se hvor sterk vinden er, men sjelden er det så stille at jeg har våget å ta turen. Jeg er blitt pysete med årene, jeg som var sjømann som ung!

I kveld fikk vi oss en stor forskrekkelse. Filip var som vanlig ute og fartet med vennegjengen. De er en flokk 15-16-åringer som har det gøy sammen, rutsjer rundt i rumperistere, bader, jogger, ser film hos hverandre og sover av og til  i telt.

Det er strengt forbud mot å være på sjøen uten lanterne når det er blitt mørkt. Det skumret, ennå var han ikke kommet hjem. Jeg gikk urolig fra vindu til vindu, ingen båt å se på vannet. Minuttene sneglet seg av sted. 

«Kanskje vi burde ringe de andre foreldrene?»

«Vi vet jo ikke hva de heter, de kjøpte hytta i fjor. Jentene skulle ikke være sammen med dem i kveld.»

Viseren på vegguret krøp uendelig langsomt videre. Det begynte å mørkne.

«De kan vel ikke være ute i båten så sent?»

«Ta det med ro, de er sikkert i hytta til en eller annen, snart ringer han for å bli hentet.»

Kl. 23.00 kom en glad og begeistret Filip til syne. «Vet dere hvor jeg har vært? På Väderøene!»

Mormor og morfar gispet. «På Väderøene? Hvordan kom dere dit?»

«I båten til Erik vel. Vi kjørte på syv minutter!»

Nye gisp. Eriks båt er en oppblåsbar gummibåt med påhengsmotor på 36 hester. Den har ikke lanterne. Å dra ut til Väderøene på så kort tid innebærer en fart jeg ikke engang våger å tenke på. Hadde de draft? Det er over hundre små og store øyer i skjærgården. Visste de hvor alle skvalpeskjærene var?

«Du tøyser,» sa jeg om sider.

«Tror du meg ikke? Se her!» sa han og viste stolt frem bilder han hadde knipset med i-phonen. Og ganske riktig; der så jeg de røde husene jeg kjente igjen fra reklameplakatene.

Jeg sukket tungt. Kanskje jeg er blitt for gammel til å være mor til en femtenåring, bekymringene tar på. I morgen blir det i hvert fall  ingen båttur, men leksjon i båtvett!

Torsdag 21. juli

Jeg begynner å bli urolig. Det er første gang på 12 år at jeg har tatt meg så lang pause i skrivingen. Jeg skrev 1. kapittel i bok nr. 52 den første uken vi var her, men siden har jeg ikke skrevet et ord. Jeg lurer sånn på hvordan det går med … Nei, det kan jeg ikke røpe. Jeg savner dem. Personene mine. Jeg tenker på dem når jeg har lagt meg om kvelden og når jeg våkner kl. halv åtte om morgenen av at Minsten roper av full hals: «Mamma!  Stå opp!» Ropene stiger i styrke for hvert rop.

Det klør i fingrene mine etter å ta fatt igjen, men jeg har lovet familien å ta meg ferie. Dessuten er det mye uro her om dagen, med Minsten på halvannet og August på seks, som bygger hytte av alle putene til verandastolene rett ved siden av meg, og et lydnivå som kan få den mest konsentrerte og skrivetrengte forfatter til å miste tråden. Neste uke får de dra ut til skjærene uten meg, så kan jeg sitte her og skrive i fred. Det gleder jeg meg til.

Fredag 22. juli

I dag regner det. Jeg har vært hos vår gode nabo, 85 år gamle Bertil, og sendt en «signert» til Aftenposten. De vil gjerne ha en i måneden. Jeg savner internett på hytta. I ettermiddag skal vi hjem og klippe gresset, betale regninger og vanne de stakkars blomstene i vinduspostene. Det spørs om de har overlevd. I morgen skal jeg treffe min beste barndomsvenninne, Tove, som kommer fra Berkeley hver sommer. Vi er seks igjen av syklubben, to er borte, og alle vil treffe Amerikafareren når hun kommer.

Fredag kveld. Det ble en helt annen hjemtur enn jeg hadde regnet med. Straks vi satte på bilradioen, fikk vi høre det forferdelige som hadde skjedd i Regjeringskvartalet. Vi var lamslått, sa ikke et ord til hverandre, bare lyttet på radioen hele veien hjem. Forferdelsen steg. Det var ikke bare i byen det hadde skjedd noe grusomt, det var også på ungdomsleiren på Utøya.

Jeg var nødt til å handle inn mat til syklubben skulle komme, men da vi hadde parkert på Nordbysenteret, fikk vi oss ikke til å gå ut av bilen. Det ble ingen innkjøp. Rundt oss vrimlet det av mennesker, de fleste nordmenn. De pratet og og lo, virket uberørt, visste ikke hva som var skjedd. Her var alt fremdeles normalt, men snart ville de også få høre at ingenting er normalt lenger.   

Da vi kom hjem, satte vi  oss ved TV-en. Der ble vi sittende. Det gjør vondt i hele meg, samtidig er det for grotesk til at jeg klarer å fatte det.

Lørdag 23. juli

Det ble et annerledes møte med venninnene, alle var preget av det som er hendt. En klarte ikke å komme, hun bare gråt. 

Filip hadde med seg en kamerat tilbake til hytta i kveld. Sekstenåringen hadde ikke sovet i hele natt, han hadde grått, han og. Vi snakket ikke om annet de to timene vi satt i bilen. Filip og kameraten fikk meldinger fra kamerater som kjente noen som hadde vært på Utøya. Når vi får høre navnene på de omkomne, er det kanskje noen vi kjenner.

Søndag 24. juli

Skyte uskyldige barn og unge? Planlegge massemord? Hva foregår i hodet på et slikt menneske? Hvordan kan han lokke skrekkslagne unge til seg og kaldblodig henrette dem? Jeg føler et opprør, et sinne som veller opp i meg. Tårene brenner bak øyelokkene mens jeg tenker på foreldrene. De skal igjennom det samme jeg selv har opplevd; de lange vonde dagene, nettene, ukene og månedene etter å ha mistet et barn. Sår som aldri vil gro. I tillegg har de sjokket. Redselen. Sinnet over at noe slikt kunne skje, de opprivende  tankene på hva barnet deres måtte igjennom før det var slutt. Det føles som om ingenting kan bli som før igjen. Hvordan kan vi glede oss over sommeren når så mange har det vondt? Jeg er glad det regner ute, jeg er deprimert, har vondt i magen og  en konstant klump i halsen. Jeg tror ikke jeg orker å skrive mer i dag.